Noe av det bedre som er skrevet om denne saken så langt:
Norske medier og rettsvesen er i ferd med å gjøre en drapsmaskin til den mest kjente nordmann i det tjueførste århundre. Man har forvekslet en straffesak med en sannhetskommisjon, en terapiprosess eller en rettspsykiatrisk observasjon, skriver Ole Gjems-Onstad.
http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2374486.ece
Vi er så snille her i landet, så gode, så fulle av kjærlighet, så klare favoritter i verdensmesterskapet i bunnløs velmenthet. Der alle andre land nok hadde vært mer kontante, er vi redde for å gjøre den minste feil. Ved ikke å sette grenser reduserer vi faren for kritikk. Vi gir stormannsgal ondskap den ytterste belønning: Landets nye megakjendis.
Det nytter ikke å stå imot de krefter som her har sluppet løs. Massemorderen er blitt en pengemaskin for løssalgsaviser, politi (overtid) og en hær av advokater. Snart kommer kassaapparatene til forfattere, forlag, teatre og filmprodusenter. Mange har felles interesser med ungdomsslakteren: Aldri glemme hans myrderier.
Norske ideologier bidrar til at morderen får en unødvendig kostbar behandling. Tidlig sa statsministeren at Norge skulle møte volden med kjærlighet. Budskapet er gjentatt av andre. Vi skal være bedre enn morderen, vise at vi ikke er brutale.
Ropet etter kjærlighet i møtet med en ond seriemorder virker som forvirrende sensur. Man har ikke lov til å ta igjen. Han skal ha tre celler og ikke utsettes for noen behandling som kunne smake av gjengjeldelse. Den ondeste skal vises respekt. Da er vi bedre enn ham. Hva slags nasjonal mindreverdsfølelse er i tvil om det? Den norske kirke, har ikke ytt noen hjelp til hvordan voksne skal møte grufull ondskap. Der møter man barnemoral og det andre kinn i stedet for veiledning til den grensesetting 22. juli og rettssaken mangler.
Politiet, som sviktet fatalt 22. juli, bruker uvirkelige ressurser på å beskytte massemorderen. Han eskorteres til rettsmøter som om han skulle være sine drømmers konge. Tusenvis forsinkes til jobb fordi kryss sperres av når morderen skal passere. Den 22. juli døde ungdom fordi politiet først skulle sikre seg selv. Nå kan de ikke bruke nok krefter for å beskytte seriemorderen. Monsteret skal ikke kastes til hundene, men hans selvforskyldte risiko har tydeligvis krav på uendelig mye mer ressursbruk enn for eksempel potensielle voldtektsofre.
Påtalemyndigheten og pressen løper nærmest etter morderen for å oppfylle hans drømmer om den status myrderiene skulle gi ham. Han skal få en uke eller mer til å forklare seg. En statsadvokat har sagt at tiltalte etter loven må få avgi en fri forklaring. Men en fri forklaring betyr ikke en ubegrenset talerett om forhold som er strafferettslig irrelevant. Dommerne skal heller ikke skrive en tredje rettspsykiatrisk rapport der sentrale fagfolk er uenige etter inngående observasjon.
Saken er uten formildende omstendigheter. Ingen meninger rettferdiggjør henrettelser av uskyldig ungdom. For Norges strengeste straff er to av de iskalde drapene tilstrekkelig.
Den påtrengende vitnelisten fra forsvaret skulle vært avskåret. Forsøket på å gjøre ondskap til politikk, er en avledning. Stein Lillevolden var prisverdig klar. Er domstolen ettergivende overfor en massemorders mediespetakkel, sier jeg nei takk, jeg stiller ikke som vitne. Den korreksen burde også andre vitner ha mot til å gi Oslo tingrett.
Mange av de pårørende vil at deres barn skal være del av straffegrunnlaget. Det er lett å forstå. Men prisen kan bli høy for de pårørende ved at saken går ut over alle grenser. I en visuell verden vil de aldri få en friplass i årene fremover. Flere har sagt at det er sensur at prosessen ikke overføres på vanlig tv. Hvor mye ønsker man at denne ondskapen skal bli et nytt nasjonalt bakteppe?
Hæren av bistandsadvokater er et ukontrollert hull i skattebetalernes midler. Ap-ledelsens dårlige samvittighet kan ha bidratt til de hundrevis med fakturerende advokater. I ettertid må reglene tas opp.
Norsk rettspsykiatri ble nok et offer for Utøya. Et velkomment resultat kan være å fjerne den ukloke regel at psykose automatisk fritar.
Paradoksalt kunne tvangsmessig behandling være mest nedverdigende for massemorderen: Du er ingen storridder, men en syk stakkar. De endeløse intervjuene og mediedekningen kunne avvises. Pasienter må vernes mot eksponering. Innsatte i fengsler har en helt annen tilgang til mikrofoner i rettighetslandet Norge.
Uansett slipper denne onde morder aldri ut. Den 22. juli har vist at statsråder fra Ap nærmest aldri behøver ta ansvar. Men selv en statsråd fra Ap ville ikke sitte mange timer hvis denne massemorderen var sluppet løs eller hadde fått permisjon.