Ladida, skrev et lite debattinnlegg en søvnløs natt i en lang rekke av søvnløse netter. Var redd for at det skulle være for tura, men etter å ha lest gjennom det finner jeg det tilforlatelig å gjengi det her.
22. juli.
Den fundamentale attribusjonsfeil sier at vi har en tendens til å overvurdere egenskaper eller trekk ved personen (disposisjonelle faktorer) fremfor egenskaper ved situasjonen (situasjonelle faktorer) når vi vurderer en tredjepersons handlinger. Det sies også at vi attribuerer annerledes til utgrupper (de andre) enn til inngrupper (oss/våre egne). Negative handlinger begått av medlemmer av en utgruppe generaliseres gjerne til gruppenivå, positive handlinger reduseres gjerne til individuelle avvik, - i inngrupper snus attribusjonene på hodet.
I Violence deler Slavoj Zizek vold inn i to kategorier, subjektiv og objektiv. Subjektiv vold er direktekausal, den har et klart opphav, det være seg i en tyrann eller en terrorist, og et klart offer, det være seg et undertrykt folk eller ungdom på utøya. Den objektive volden deler Zizek videre inn i to underkategorier, symbolsk og systemisk. Symbolsk vold kan være språk som legitimerer eller fungerer som grobunn for voldshandlinger, eller språk som pådytter oss et definerende meningsinnhold for der gjennom å redusere vårt rom for handling/vår frihet. Systemisk vold manifesterer seg gjennom finansielle og politiske systemers normale funksjoner og virke.
Anders Behring Breiviks personlige egenskaper utgjør sikkert et interessant aspekt ved årsaksforklaringen, den objektive volden som ligger til grunn bør likevel være hvor vi ser hardest om vi ønsker å lære noe av det som har hendt og forebygge terror der det er mulig. Det er nå klart at Breivik levde i to virkeligheter, den offentlige, og en andre virkelighet i eurabiakonspirasjonen. Den relevante symbolske volden har manifestert seg på mikronivå gjennom eurabialitteraturen, brorparten av dette om en fragmentert og kledd opp finner en også på makronivå, i det offentlige ordskiftet. Det interessante er ikke personene eller deres tvilsomme uttalelser og skriverier isolert sett, men en offentlighet som har behandlet dypt krenkende og dehumaniserende ytringer som likeverdige i en demokratisk debatt.
Den europeiske antisemittismen som nådde sitt klimaks i Europa, og da spesielt i Tyskland, i første halvdel av det 20. århundre, kan ikke forklares ved å vise til avvikende personlighetstrekk ved den enkelte konspiratoriske antisemitt som levde i to separate virkeligheter eller i dårlige egenskaper ved utgruppen tyskere og deres innbilte egenskaper, for å få innsikt må en løfte blikket fra det subjektive til det objektive. Det voksende muslimhatet er følgelig også mer enn et problem knyttet til den enkelte xenofobs egenskaper, volden ligger også i vår kultur, i det offentlige ordskiftet, i våre institusjoner, i vår historie, i vår tid og i det samfunnet vi er en del av.
Breivik valgt selv å utføre de grusomme handlingene, han valgte som en fri mann, men vår frihet er bundet opp i kausalkjeder, et menneske er alltid til dels et produkt av sin omgivelse, av verden rundt ham/henne.
La oss slutte å snakke om muslimsk terror som et produkt av deres kultur for så å redusere den vestlige varianten til galskap utført av ensomme ulver. La oss slutte å dehumanisere og krenke grupper i samme åndedrag som vi feirer vår individualitet og frihet. La oss slutte å kalle våre bomber og invasjoner humanitære mens vi avskriver deres motstand som meningsløs kaldblodig terror. La oss ta et skritt tilbake og se at vold har flere former, en av dem er normalsituasjonen. Dessverre er normalsituasjonens vold knapt synlig for den jevne borger da vi er oppdratt/institusjonalisert til å oppfatte den som nøytral og slik redusere begrepet vold til brudd på denne innbilte fredelighet.