Ikke så morsomt når ungene ligger og vrir seg med store utslett og byller på kroppen, tenker jeg.
Slik jeg forstod det i den lange artikkelen fra NYTimes, som ble linket til en del sider tilbake, så var det erfaringer under Korea-krigen som fikk amerikanske og europeiske leger til å stusse. De behandlet skadde soldater, og kunne konstatere at vestlige soldater hadde belegg i blodårene, mens soldater fra Korea hadde nærmest beleggfrie samme. Dette gjorde at man begynte å spekulere i årsakene, og animalsk fett i kosten ble utpekt som synderen, og fikk samtidig også skylden for økningen i hjerteinfarkter.
Senere kom diabetesbølgen.
Animalsk fett har mennesker hivd i seg siden tidenes morgen, og kroppene våre er innstilt på å takle det gjennom naturlig utvalg -- det vi ikke var tilsvarende innstilt på var å takle sukkermengdene som kom i etterkrigskosten, når velstandssamfunnet skulle kaste seg over TV-dinners og stadig større "helpings" av rikere og rikere mattilbud. Snacks, sjokolade, søtsaker, fast-food og mat på hvert hjørne hjalp ikke stort - og det at man gikk over på billig fruktose ble, helt konkret, spikeren i kisten for mange.
(Samtidig gikk vi fra å bruke apostlenes hester og gjøre manuelt arbeid til å sitte på ræva dag og kveld lang, mens vi stirret på skjermer).
Og vitenskapen hadde skytset innstilt på feil mål, og mens man over noen tiår virkelig fikk redusert fettinntaket så steg andelen livsstilssykdommer. Men nå hadde man gigantindustri rundt det å kontrollere kolesterol, og stor prestisje investert i å ikke innrømme at man har tatt feil -- eller i det minste vært altfor unyansert i sin tilnærming til problemet.
Det er, for eksempel, ganske ironisk at mens industrien har gjort mye for å fjerne fett fra chips, så var selve chipsen minst et like stort problem - nærmest rent karbohydrat.
Det er fritt frem å spise hva man vil - men noe slitsomt for medisinindustrien som nå tjener godt på å kurere folk for feilernæring som lett kan rettes opp uten medisiner, tydeligvis.
