Egen tråd for Hodetelefonoppsett?
Audeze LCD-2 vs Hifiman HE-500 vs Hifiman HE-6
Som sagt var jeg innom Audio Norge igår og la beslag på hodetelefonoppsettet deres en snau time, denne gang med medbragt musikk. Her kommer en liten beskrivelsee av det jeg opplevde.
Dette var min andre lyttesesjon på stedet; for to uker siden byttet madammen og jeg frem og tilbake mellom LCD-2, HE-6 og HE-500, stundom innom AKG K701 for å kalibrere mot egen hodetelefon (resten av oppsettet ikke til sammenligning, forøvrig), og kom frem til noe ulike oppfatninger om dem. Men merk! Dette var basert på utelukkende Kari Bremnes' Gåte. Madammen likte HE-500 best, mens jeg holdt en knapp på LCD-2, med HE-500 på en sterk andreplass.
Jeg dro så hjem for å ta på tenkehetten og gjøre mer lytteerfaringsresearch på ymse fora rundtom i verdensveven og kom stundom frem til at jeg hadde HE-500 øverst på ønskelisten ifht pris vs lyd og anvendelighet.
Igår var det endelig tid for å prøve de samme utvalgte hodetelefonene med min egen musikk (og uten Fru Ufattelig), og det ble hørt på Opeth: Watershed, Porcupine Tree: In Absentia og Deadwing, Jamiroquai: Emergency on Planet Earth, en utgave av Holst: The Planets, The The: Dusk og Genesis: Selling England by the Pound. Forventningene denne gangen var at LCD-2 skulle fungere best med det mer rocka materialet, men at HifiMan-klokkene skulle være bedre for roligere musikk og kanskje klassisk.
Forsterker var Violectric V200 og kilde EAR Acute.
Kort sagt låt LCD-2 som sist; et mektig lydbilde med fundament i en svært solid bass, men med opplevelse av noe mangel på rominformasjon og luftighet, ikke ulikt lukkede klokker. Så det ble masse gøy med rock, men litt tamt og trangt med klassisk. Selv om alle detaljer i diskanten er tilstede i LCD-2, er mikrodetaljeringen bedre i Hifiman-klokkene. Men den har en mellomtone som er gyllen som honning! Alt i alt en hodetelefon med svært behagelig lyd og vanedannende bass!
HE-6 hørte jeg faktisk ikke så mye på denne gang. Den hadde klart mer opplevd rominformasjon og luftighet enn LCD-2 og en flott, stram bass, men noe slankere i mellomtonen.
HE-500 var nokså lik HE-6 med kanskje ørlite grann mindre mikrodynamikk enn denne, men samtidig også ørlite grann høyere fun factor. PRaT, kan man kanskje si. Men det som skuffet meg skikkelig med HE-500 var at den hadde en slags bokslyd, som om diskanten bar preg av at hodetelefonen lå nedi en bøtte og spilte. Det var ikke voldsomt fremtredende, men tilstede i tilstrekkelig grad til at jeg vet jeg ikke kunne levd med dem og derfor svært motvillig måtte avskrive dem. Skikkelig synd. Jeg kunne da vitterlig ikke huske at de låt slik sist gang!!
Velvel, en time senere kom jeg hjem med DENNE posen: