Jeg testet med de samme kjente låtene gjennom 3 forskjellige kabler og rørte ikke volumkontrollen under hele testen. Nøt selvfølgelig all den medbrakte placebo og alt det psykoakustiske selvbedraget jeg er innehaver av (humor).
Jeg benyttet en uspesifisert grønn DIY-kabel som jeg har spilt på de siste ukene, deretter byttet jeg til Audience AU-24 som jeg har brukt i ukevis før dette og til slutt Oblivion.
Førsteinntrykket er som følger (sammenligner kun med AU-24 da DIYen var klart dårligst til tross for at den viste noen lovende takter i starten av sin levetid):
Oblivion tar frem flere detaljer som ikke høres med AU-24, den skiller instrumentene bedre, spiller mye dypere i bassen (AU-24's svakeste side), men beholder det gode rytmiske drivet og åpner opp et større rom i alle 3 dimensjoner, vokalistene fremstår dermed mere naturlig i størrelse, tonalt ganske lik AU-24 i vokalen, men framstår som luftigere og mere dynamisk. Renhet, definisjon, den berømte gardinen som forsvant, dypere, større. JIPPI!
Førsteinntrykket er som man forstår overveldende. Det var ingenting jeg fant at den gjorde dårligere enn referansen, alt var minst like godt. Det minner så langt om en relativt (i denne hobbyen er det meste relativt) stor lydmessig oppgradering for meg.
Dette er de klart beste kablene jeg har benyttet i mitt anlegg (prøvd de før). Jeg vil bruke en del tid framover på å få lytteinntrykkene til å sette seg i hjernen. Det er lett å høre forskjeller umiddelbart, men det tar tid å finne ut hva som faktisk er best og ikke bare forskjellig fra det man har fra før. Jeg kommer tilbake med flere inntrykk om noen uker.
Gratulerer Raymond Celius!
Dette ser virkelig ut til å være flotte kabler. Noe jeg mente å ha hørt før og slettes ikke har endret syn på i løpet av dagens førstelytting. Hvis ovennevnte inntrykk står seg (jeg har gjort notater som skal lagres) blir det nok oppgradering av signal og strømkabler også etterhvert. (Skal vi se: 10m til sikringsskapet koster ca 4k+9x3k = glem det!). Men 2 balanserte og 2-3 strømkabler blir det ratt.
Og så passer det meg utmerket at de er grå, tynne og diskrete i sin framtoning helt uten bling og slangemønster. Kabler skal helst verken sees eller høres i min verden, men der er vi så forskjellige. Jeg liker at komponentene ser bra ut også. Og bra er stilrent uten bling og gull og glitter. Men, jeg er selvfølgelig ikke helt fri selv heller, Marantz CD-7 spiller fremdeles så fint at det ikke får hjelpe at den ser litt glorete ut. Heldigvis har den røde dioder og det behagelige blågrønne Philipsdisplayet og ikke utrykningslys. Nok.
Now I'm a Obeliever!
PS: Jeg sitter og koser meg med Dire Straits blåplate og den er veldig engasjerende i kveld. Låter visst bedre enn tidligere også. Det er så mye mere åpent og instrumentene skiller så fint i det store rommet de nå spiller i. reJippi!
EDIT: I min verden ser det ut til at Celius har blitt profet i eget land. Det sier litt. Jeg har aldri vært spesielt patriotisk.
