mutz skrev:
Tror egentlig det eneste som kan bidra er gjeldssanering i bytte mot faktiske kostnadsreduksjoner helt til forbruk/gjeldskurve er i balanse. Det er forresten en utopi siden ingen frivillig tar slike tap, med mindre de ser større tap i hvitøyet med en nært forestående konkurs.
Tapene fra gammel moro finnes, spørsmålet er hvordan de skal fordeles og betales.
Den løsningen du beskriver legger det aller meste av kostnaden på långiverne, som ikke bare er banker, men også pensjonsfond og småsparere som har plassert pengene i "trygge statsobligasjoner". Om statene i flokk og følge gjør en gjeldssanering, dvs løper fra forpliktelsene sine ovenfor de som har lånt dem penger, vil ikke det være helt ukomplisert. Fordelen er at landets egne skattebetalere slipper billig, men andre vil ikke se med blide øyne på at sparepengene til alderdommen bare forsvinner opp i røyk.
Et alternativ er å legge kostnaden på skattebetalerne i landet som har gjeld, kanskje ut fra en tanke om at de har sluppet billig tidligere. Det gjør man helt enkelt ved å skru opp skatter og avgifter. Eller på mottakerne av skattepenger i samme land, enten det er offentlig ansatte, trygdede, bønder, studenter, eller hvem det nå måtte være, som allerede har fått mer enn hva landets økonomi kan tåle. Det er også enkelt, bare kutt i offentlige utgifter. Ulempen er selvsagt at det blir merkbart lavere levestandard og økonomisk resesjon, fulgt av misnøye og politisk oppstyr. Og disse interessegruppene har stemmerett i landet, i motsetning til de utenlandske kreditorene.
Et annet alternativ er å spre smerten tynt utover ved å gjøre alle pengene litt mindre verdt, samtidig med at renten holdes lav. Det kan man gjøre ved å øke pengemengden og skape litt inflasjon, samtidig med at man holder styringsrenten lav. Det tilgodeser låntagere generelt og straffer folk som har sparepenger, men ikke like brutalt som første alternativ. Man taper ikke pengene sine, det er like mange der, men de blir bare litt mindre verdt. (@Espen R: Selvsagt er det penger å hente. Hvis "man" er sentralbanken kan man trykke fler. Det er ikke noe problem, med mindre Frau Merkel har vetorett. Og det har hun.)
Det man ser nå er en lett blanding av de tre alternativene, for det er fordeler og ulemper ved alle. Regulær pengetrykking går ikke, så man må ta en liten finte via bankenes utlånsprogrammer for å øke pengemengden og drive ned rentene. Det er fortsatt ingen forventninger om inflasjon i markedet, så land som Tyskland og USA kan fortsatt låne til tilnærmet nullrente. Hvis man gasser på så mye at inflasjonen i f eks Tyskland begynner å røre på seg, har det gått for langt, så i tillegg må det både utgiftskutt, skatteskjerpelser og "frivillig" gjeldssanering til.
Skrekkelig tanke: Dette kan komme til å gå bra.