dette er også noe som går gal vei:
Regjeringen undergraver autoriteten til Stortingets egen riksrevisjon.
www.aftenposten.no
Her høres et lydig «Javel, statsminister!» Det er helt ubegripelig.
I Erna Solbergs tid som statsminister har det skjedd en maktforskyvning mellom regjering og storting. Taperen er Stortinget.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Det har skjedd nesten umerkelig. Retningen er klar: Regjeringen har styrket sin stilling på bekostning av et folkevalgt storting.
Virkemidlene har vært effektive. Som ny lovgivning, insisterende hemmelighold, brudd på sedvane og overkjøring av Stortingets kontrollorganer. Slik er nasjonalforsamlingens plass i den maktfordelingen vårt demokrati bygger på, blitt svekket.
Bøyer nakken
Kanskje er det gjennom et par rykende ferske lover at vi vil se de mest langsiktige sporene av maktforskyvningen.
Høyres Svein Harberg har ledet utvalget som utredet Stortingets kontrollfunksjon. Og i februar
kom rapporten. Det angår viktige sikkerhetsventiler mot maktmisbruk fra forvaltningens side, som Sivilombudet og Ombudsnemnda for Forsvaret.
Enstemmig gikk Harberg-utvalget inn for å knesette prinsippet om at det er «kontrolløren, og ikke den kontrollerte, som må definere hva de i sitt oppdrag trenger innsyn i».
Et selvforklarende prinsipp, som Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité enstemmig sluttet seg til. Men så kom presset fra Solberg-regjeringen. Den ville ikke at Sivilombudet under noen som helst omstendighet skulle få adgang til innsyn i regjeringsnotater eller dokumenter knyttet til disse.
Og det oppsiktsvekkende skjedde: Et flertall i Stortingets eget presidentskap – med stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøens dobbeltstemme – foreslo et unntak i loven som nektet Sivilombudet den foreslåtte adgangen.
Da bøyde regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nakken. De stemte mot det som de under komitébehandlingen hadde vært for.
Vaktbikkjer med færre tenner
Noe tilsvarende skjedde da Stortinget nylig behandlet en ny lov om Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret.
Også der ønsket et enstemmig Harberg-utvalg at Stortingets egne kontrollører – i tråd med flere tiårs hevdvunnen praksis – skulle ha innsyn også i gradert materiale.
Men igjen satte regjeringen foten ned. Den fikk sine egne samt Frp med på «en kraftig innskrenking av Ombudsnemndas formelle kompetanse», slik mindretallet formulerer det.
I begge disse eksemplene fikk regjeringen avgjørende innflytelse over hvordan Stortingets kontrollfunksjoner utøves. Resultatet ble vaktbikkjer der det ble trukket ut et par skarpe tenner som kunne vært nyttige i dragkamp med et maktglad regjeringsapparat.
Overkjørte kontrollorganer
Dessverre slutter det ikke der.
For Solberg-regjeringen har maktet kunststykket å overkjøre to av de viktigste kontrollorganene Stortinget har til sin folkevalgte disposisjon:
Sterkest er det gått ut over Riksrevisjonen. I flere saker av stor betydning har den levert rapporter til Stortinget med krass kritikk av regjeringen, siste gang om norsk våpeneksport til krigsområder.
Riksrevisor Per-Kristian Foss har signert rapporter, som han etter et solid skjønn mener kan behandles helt eller delvis i full åpenhet.
Regjeringen har sagt blankt nei. Selv i saker der rapporten har vært offentliggjort i mediene, som
våpeneksportsaken her i Aftenposten i vår, blånekter regjeringen.
Presidentskapet abdiserer
Vi er vitne til en regjering som kjemper en innbitt kamp mot at kritiske rapporter skal bli gjenstand for åpen debatt.
Regjeringen undergraver slik autoriteten til Stortingets egen riksrevisjon.
Det samme gjør den med Stortingets eget kontrollorgan for de hemmelige tjenestene – EOS-utvalget.
I Frode Berg-saken leverte utvalget en rapport der man mener sammendraget kan offentliggjøres. Slikt har EOS-utvalget solid ekspertise på, og en enstemmig stortingskomité er enig med kontrollørene.
Igjen setter regjeringen hardt mot hardt. Og igjen abdiserer halvparten av Stortingets presidentskap fra sin rolle som voktere av nasjonalforsamlingens interesser. En avgradering av Berg-sakens sammendrag stoppes med stortingspresidentens dobbeltstemme. Til tross for at hennes viktigste rolle er å forsvare Stortingets posisjon.
Et lydig «Javel, statsminister!»
I disse dager kommer enda en sak opp til behandling. Den gjelder det faktum at Solberg-regjeringen har brutt sedvanen om ikke å utnevne egne statsråder til embetsstillinger. Samtlige statsministre har siden 1909 holdt seg for god til slik innavl,
men ikke Erna Solberg.
Sist av tre slike utnevnelser var da forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) lenge etter fristen fikk være hemmelig søker til jobben som fiskeridirektør – og fikk den.
Men lite tyder på at stortingsflertallet kommer til å kritisere regjeringen for dette bruddet på en sedvane Stortinget selv har slått fast.
Slik er Stortinget som institusjon nå på vikende front overfor regjeringen. På viktige områder svekkes de folkevalgte og deres kontrollører. Mens flertallet ikke vil se hvilken prinsipiell blindgate man er havnet i.
Det kan nesten virke som om åtte regjeringsår har vekket til live restene av embetsmannsstatens styringsarroganse i Høyre. Men hvordan Venstre med sin «all-makt-i-denne-sal»-tradisjon kan være med på denne ferden, er helt ubegripelig.
For her høres det et lydig «Javel, statsminister!»