Å ha et antall ansatte som de ansette mener trengs i helsevesenet, samt betale disse en lønn de selv synes er rettmessig gitt jobben de har og samtidig gi en stadig mer kravstor befolkning all mulig behandling de mener å ha rett på samt å la dette foregå i noenlunde moderne og tilstrekkelig romslige fasiliteter ville koste sånn ca en fantasilliard før noen sluttet å klage. Hvordan vil du foreslå at man skal løse den floken - gjerne kombinert med ditto store behover innenfor infrastruktur, forsvar, utdanning, klimamål og alt mulig annet som skal ha offentlige midler. Eldrebølge får vi også etter hvert, forresten og det snakkes om sekstimersdag og hvem som skal kunne gå av tidlig med pensjon.
De jeg kjenner som jobber i og med helse påpeker først og fremst at det er betydelige strukturelle problemer med hvem som har lov til å gjøre hva, svært rigide regler for turnusplaner som gir en kabal som er umulig til å få til å gå opp og sist men ikke minst i praksis politikere som ikke har noensomhelst evne til å prioritere. Potensialet for kostnader ved å drive et helsevesen er tilnærmet uendelige, selv om absolutt alt er offentlig.
Det handler ikke om det opplagte du påpeker, men om å forstå at det er mye av det vi har vennet oss til som er forbi. Velferdssystemet som har preget nordiske land, spesielt i etterkrigstiden, er over. Det har man ikke råd til. Det betyr ikke at folk vil opphøre å forvente det man har vennet seg til å ha tilgang til. Og man kan heller ikke kommandere folk til å ta arbeid til lavere lønn enn hva de kan oppnå andre steder. (4000 av de legene vil bli forbauset over mangelen på arbeidsplasser i det private, selvsagt).
Samtidig er man naiv om man ikke forstår at det er blitt gjennomført et koordinert angrep på de skandinaviske nasjonenes velferdssystem, med strategi lagt i amerikanske tenketanker, på vegne av USAs helseindustri. Man ønsket å påvise at det skandinaviske systemet ikke er en mulig modell for USA. Privatiseringen, private forsikringstilbud og stadige hogg inn i kjernen til velferdstilbudene skulle underbygge at det offentlige var ineffektivt sammenlignet med den øyeblikkelige "servicen" du kan få i det private, dersom du kan betale for tjenesten.
Så vi har gått fra et system med universell tilgang til helsetjenester, til et mer og mer selektivt system, der du i økende grad får det du er i stand til å betale for.
Noe som selvsagt også skyldes at helsebudsjettet er en enorm utgiftspost, for statsbudsjetter som har sviktende inntektsside.
Og vi får selvmotsigelser - der folk blir opprørte når det offentlige ikke vil ta regningen for ekstremt dyre behandlinger som nordmenn har funnet frem til i utlandet, som et ofte opplevd eksempel.
Her er det mulig å løfte blikket. Storbritannia innførte National Health Service etter krigen. Dette var et valgløfte til et folk som hadde kjempet seg gjennom krigen og som skulle belønnes. Systemet har fungert, men er nå i fullt sammenbrudd, og dette drøftes godt i denne samtalen. Problemstillingene er de samme, utfordringene er ens - forskjellen er at Storbritannias NHS-sammenbrudd er noen år foran vårt forestående.
Det kommer mange gode poeng i samtalen, og samtidig en erkjennelse om at "du får det du kan betale for".
Anbefaler sterkt at man tar seg tid. Det kommer ubehagelige sannheter på bordet, for alle standpunkt man måtte ha i denne debatten:
Apple:
https://podcasts.apple.com/se/podcast/private-eyes-privat-ised/id973958702?i=1000649871260
Spotify:
https://open.spotify.com/show/18WkQ0uqjsIvx4Ds2sHt9L?si=c7e356295d4a4874
