Enig med Weld om at her er det viktig å skille mellom svindel og sløsing. Størrelsesorden på begge er indikasjon på alvorlighetsgrad for hver, ikke for sammenlikning de to i mellom.
I første tilfelle handler det om kontroll og sanksjoner. I det andre mer om hvilke incentivsystemer en legger opp til og aksepterer.
Reising på regning er et godt eksempel på sistnevnte, og som tidligere tatt opp. Da vi der jeg jobber fikk truet gjennom reising på regning for et tiår siden ble besparelsene over noen år nærmest dramatiske. Ikke fordi de gjennomførte tjenestereisene ble nevneverdig billigere, men fordi det ble så mye færre av dem. Når vi fjernet muligheten til å «tjene» ikke ubetydelige summer på kassere differansen mellom standard DSA etter FNs satser og kostnaden ved å ta inn på billigste hotell, AirBnB eller endog bo hos venner og kjente, siden det ikke ble avkrevd dokumentasjon for overnattingsutgifter, bare for at man hadde oppholdt seg i land og by i perioden ved å legge ved boardingkort, så ble det stort fall i reiseforespørsler.
Etter å ha gjort en gjennomgang over en femårsperiode fikk jeg bekreftet min hypotese om at fallet var størst dess lavere lønnsnivå de involverte reisende hadde. Med andre ord, incentivet for å generere reiser og dermed ekstra «inntekt» var omvendt proporsjonal med lønnstrinn. Klart, har du 300K i grunnlønn så er fristelsen til å dra hjem 3K ekstra ved å bo på hospits et par netter i Brussel større enn om du har en million.
Også som forventet og vel så interessant, reformen møtte om mulig størst motstand på mellomledernivå. Ikke så mye for egne økonomiske grunner, men fordi vi tok bort et av deres viktigste motivasjons og belønningsverktøy som linjeledere.
Dermed ble det også stort sett slutt på at når de selv dro på tjenestereise så hadde de med seg en assistent eller sekretær som var glad for å ta notater mot et hyggelig tilskudd til husholdningsøkonomien. Selv følte de seg sikkert også noe mer sjefete når de kunne troppe opp i møter med en assistent en halvmeter bak med notisblokken klar, men de dager er omme.
En ting er at vi har spart millioner årlig på dette, viktigere er det faktisk at ved å i stor grad ta bort det personlige økonomiske incentiv så har vi fått et større fokus på den faglige merverdi for organisasjonens reisevirksomhet i henhold til effektiv måloppnåelse. Men det har heller ikke vært uten utfordringer. En del dyktige medarbeidere valgte å forlate organisasjonen etter reformen, og vi fant at vi også mistet konkurransekraft for å tiltrekke oss godt kvalifiserte søkere til de lavere betalte stillingene som en konsekvens.
Men i sum var det ikke bare nødvendig men et gode, vi tiltrekker oss i større grad de som er interessert i jobben og ikke primært hva som kommer med den av økonomiske tilleggsgoder.
I første tilfelle handler det om kontroll og sanksjoner. I det andre mer om hvilke incentivsystemer en legger opp til og aksepterer.
Reising på regning er et godt eksempel på sistnevnte, og som tidligere tatt opp. Da vi der jeg jobber fikk truet gjennom reising på regning for et tiår siden ble besparelsene over noen år nærmest dramatiske. Ikke fordi de gjennomførte tjenestereisene ble nevneverdig billigere, men fordi det ble så mye færre av dem. Når vi fjernet muligheten til å «tjene» ikke ubetydelige summer på kassere differansen mellom standard DSA etter FNs satser og kostnaden ved å ta inn på billigste hotell, AirBnB eller endog bo hos venner og kjente, siden det ikke ble avkrevd dokumentasjon for overnattingsutgifter, bare for at man hadde oppholdt seg i land og by i perioden ved å legge ved boardingkort, så ble det stort fall i reiseforespørsler.
Etter å ha gjort en gjennomgang over en femårsperiode fikk jeg bekreftet min hypotese om at fallet var størst dess lavere lønnsnivå de involverte reisende hadde. Med andre ord, incentivet for å generere reiser og dermed ekstra «inntekt» var omvendt proporsjonal med lønnstrinn. Klart, har du 300K i grunnlønn så er fristelsen til å dra hjem 3K ekstra ved å bo på hospits et par netter i Brussel større enn om du har en million.
Også som forventet og vel så interessant, reformen møtte om mulig størst motstand på mellomledernivå. Ikke så mye for egne økonomiske grunner, men fordi vi tok bort et av deres viktigste motivasjons og belønningsverktøy som linjeledere.
Dermed ble det også stort sett slutt på at når de selv dro på tjenestereise så hadde de med seg en assistent eller sekretær som var glad for å ta notater mot et hyggelig tilskudd til husholdningsøkonomien. Selv følte de seg sikkert også noe mer sjefete når de kunne troppe opp i møter med en assistent en halvmeter bak med notisblokken klar, men de dager er omme.
En ting er at vi har spart millioner årlig på dette, viktigere er det faktisk at ved å i stor grad ta bort det personlige økonomiske incentiv så har vi fått et større fokus på den faglige merverdi for organisasjonens reisevirksomhet i henhold til effektiv måloppnåelse. Men det har heller ikke vært uten utfordringer. En del dyktige medarbeidere valgte å forlate organisasjonen etter reformen, og vi fant at vi også mistet konkurransekraft for å tiltrekke oss godt kvalifiserte søkere til de lavere betalte stillingene som en konsekvens.
Men i sum var det ikke bare nødvendig men et gode, vi tiltrekker oss i større grad de som er interessert i jobben og ikke primært hva som kommer med den av økonomiske tilleggsgoder.
