united59 skrev:
rolfozzy skrev:
united59 skrev:
baluba skrev:
united59 skrev:
Nick Lowe - The Old Magic
Er litt gammel magi igjen ja
For min del begynner jeg å bli redd for at det er litt for lite igjen av den gamle magien på akkurat denne utgivelsen, men er sterk i troen på at han kommer til å gjøre det skikkelig ved en senere anledning. Når har jeg dessverre tatt denne platen av short listen min. Får dessverre ikke taket på den i lengden, noe som kan skyldes at forventningene er skyhøye når han gir ut noe. Listen har han jo lagt sabla høyt med sine tidligere plater.
Du er for optimistisk, og forventninger er bare tull!
Etter hver godplate man kommer over, bør man gå inn i en debriefing slik at man blir nullstillt til neste gang.
Jeg liker godt den gode gamle Nick Lowe, men denne syns jeg ikke noe om. Taffelpop.
Er det noe galt med taffelpop også nå?
GOD taffelpop, vel og merke ;D
Nei, det er ingenting galt med god taffelpop. Slikt går rett hjem hos meg. Det gjorde også denne, men følelsen varte ikke. Riktignok hørte jeg hele albumet mens jeg holdt på med andre ting (streaming, seff). Neste dag forsøkte jeg å sette meg ned. Det endte med at jeg brøt av midtveis, for å gjøre noe som strengt tatt kunne vente. Tredje gang endte det med at jeg skiftet til The Impossible Bird, også omtrent midtveis. Det er ikke noe godt tegn at jeg skrifter til en eldre plate av samme artist, før jeg er ferdig med den platen jeg hører på. Derfor stiller jeg meg litt ambivalent. Det må være noe som kjeder meg, og det er garantert ikke det behagelige elementet. Musikk kan nesten ikke bli for behagelig for meg, sålenge det er hensikten med musikken. Det er det her, men det er noe som mangler på gjennomføringen. Jeg henger bare ikke med helt til endes, og derfor kommer jeg ikke til å kjøpe med det første.
Pianokonserter av Mozart spilte jeg utrolig lite av for 20 år siden. Da gikk det i det tyvende århundre og barokk (eller enda eldre musikk). Dårlig smak var det ikke, men altfor smal. Og ikke minst snobbete i sin samtid. Beste eksempel på åndssnobberi er å like klassisk, men ikke Mozart. Jeg har vært der, i likhet med mange andre. I dag vet jeg altfor godt hvilket skattkammer som er sørgelig underrepresentert i mitt yngre liv, og bruker det som en unnskyldning for å fryde meg over grå hår.
Vladimir Ashkenazys innspillinger av pianokonserter over 10 cd-er har jeg aldri fått høre i helhet, og har ingen planer om å gjøre det i dag heller.
Men en dose på en cd bør være greit, før jeg begynner å orientere meg på nytt.