jowil skrev:
Husker jeg også hadde det sånn. Alle rundt meg virret rundt i en slags låvetåke og hørte alskens harrycountry av striglete herrer med selvlysende neonskjorter og plasthatter. Klarte aldri å forstå den fascinasjonen. Men så fikk jeg høre Copperhead Road og skjønte brått at det eksisterte ekte følelser der også.
Word vi er vel flere som har måttet bite i hestemøkka.......

selv om jeg både kjøpte og
likte 'Guitars, Cadillacs, etc' når den kom ut :

skjems ikke over det, det er bare det at mesteparten av musikken som gis ut nå er kjedelig,
når man har vært igjennom to revivalbølger blir de resterende litt kjedelige.
Det er vanskelig å finne opp kruttet på nytt; det er langt mellom de virkelig originale artistene.
Har man kort lyttehistorie kan originale ting dukke opp ofte, så får vi være tilgitt - vi som har hørt på musikk en stund - når vi påpeker at Dylan gjorde det først. Men vi må også forstå at det kommer av vår historie -en historie en normal 25-35 åring ikke har.
Dessuten kan vel alle enes om at det finnes bare to typer musikk (sjangre om du vil):
God musikk og dårlig musikk.
Det er imidlertid en artig og viktig diskusjon
