I dag var alt perfekt: Tidenes mest underholdende Giroetappe, lummert regnvær, lykkelig kone som er ferdig på verdens mest slitsomme skole, hatt en to mils løpetur i skogen, og noe nydelig putrer i jerngryta. Fikk lyst til å drikke noe bra, rett og slett, så dette ble dagen da jeg endelig fikk åpnet en Magma.
Frank Cornelissen Magma 4 Vigne Basse (2004) fra Etna, er en spesiell og smånotorisk vin; har prøvd "billigvarianten" hans, Contadino, som er en sær og særpreget vin på alle måter. Har vegret meg for å åpne en Magma, for har blitt litt småredd den av en eller annen grunn. Er den død? Har oksygen kommet inn i flasken? Har den vært utsatt for temperaturer over 16 grader? Temperatursvigninger? Har noen pustet litt for hardt i nærheten av flasken? Er månen i rett fase? Er det lavtrykk? Alt dette er spørsmål som dukker opp når man står overfor en flaske Magma.
Imidlertid viste det seg at all frykt var ubegrunnet. Nydelig, lys rubinrød farve i Pinot Noir/Nebbiolo-gaten. Hint av mursteinsfarve. Farven forandrer seg dog så mye i glasset hele tiden at all enhver farvebeskrivelse blir tentativ. Klokkeklar og ren nese av rips, jordbær, våt sten, og etter noen minutter kommer sevje, våt barskog og...eh...duften minner meg om regnvær om sommeren, med fare for å lyde som en pretensiøs nisse. Slank, tørr og tannisk i munnen, meget aromatisk og en helt utrolig lang og nydelig ettersmak. Mange elementer her som minner meg om god Burgund og Barolo, men selvsagt en helt egen identitet på denne.