Jeg har overtatt en gammel kassettsamling med hovedsakelig type2-kassetter. Den siste tiden har jeg gått gjennom kassettene, inspisert hvert kassettbånd og test-kalibrert kassettene for å grovsortere de som fortsatt er i god stand mot de som ikke er i så god stand. Kalibreringen ble utført på en Sony TC-K711S. Mine erfaringer med fire av de vanligste typene, alle var brukte kassetter:
TDK SA: En høy andel var fortsatt i tilsynelatende god stand. Bias og rec level kunne stort sett stå på 0 for hver eneste kassett.
TDK SA-X: En høy andel var fortsatt i tilsynelatende god stand. Disse krevde imidlertid justering av bias.
Maxell XL-II: En høy andel var forstatt i tilsynelatende god stand. Bias og rec level kunne stort sett stå på 0 for hver eneste kassett.
Maxell XL-II-S: En høy andel av disse var
ikke i god stand. Noen hadde "prikker" og spor på bånd. Ustabilitet som gjorde god kalibrering umulig. Det var ingen ytre tegn på kassettene som skulle tilsi at de har vært behandlet dårligere enn de andre i samlingen. De som var i god stand krevde justering av bias og rec level, og det var ikke konsekvent på tvers av "årganger". Ca. 40% av disse valgte jeg å godkjenne.
Dette å ha gått gjennom og inspisert/kalibrert for så mange ulike kassetter på kort tid (det var mange andre typer jeg sjekket i tillegg til de 4 jeg nevner over) har vært en aha-opplevelse for meg, og jeg sitter igjen med følgende hypotese:
Hadde man en Sony kassettspiller på 80- og 90-tallet uten mulighet for auto- eller manuell-kalibrering, og holdt seg til TDK SA eller Maxell XL-II, så vil jeg tro man stort sett fikk gode opptak med fabrikkens default-kalibrering. Dersom man derimot gikk opp i pris og spanderte på seg XL-II-S eller SA-X, så risikerte man paradoksalt nok dårligere opptak. Skrekkeksempelet på min spiller var samtlige BASF-kassetter som når spilleren var nullstilt på bias og rec level, var helt ute på viddene. Det var ikke nødvendigvis noe galt med kasettene, de som var ok var stabile og fine når jeg først fikk kalibrert opp spilleren, men det krevde manuell justering. Tony fra cassettecomback nevner noe om dette i en av videoene sine; at asiatiske kassettspillere på generelt grunnlag var kalibrert opp for asiatiske kassetter, mens f.eks. tyske kassettspillere var kalibrert opp for BASF. Mulig dette er "barnelærdom" for dere som har holdt på med kassetter i en årrekke, men det er nytt for meg. Uansett: det jeg fant ut understreker viktigheten av å kunne foreta kalibrering av kassettspilleren utover fabrikkens default-innstillinger dersom man liker å bruke forskjellige type bånd og ikke bare hamstrer inn f.eks. TDK SA. Hvis vi går tilbake til 80- og deler av 90-tallet da kassettene ble brukt av "folk flest" (mao ikke bare entusiaster), så tror jeg det var MANGE blant "folk flest" som ikke hadde noe bevisst forhold til dette, og som på grunn av det fikk dårligere opptak enn det de kunne fått, som igjen første til at kassetten fikk et dårligere rykte mtp kvalitet enn det den fortjente.
Andre med tanker og innspill?
Bildet under viser bare noen av kassettene, det er ikke representativt for mitt test-utvalg:
