Takk for et fint innlegg og bilder, Wright, jeg er svak for denslags.
(HFS Klassisk er ved god helse for tiden)
.....opplevelse av hvor gode profesjonelle musikere ofte er når jeg har slitt meg gjennom samme strofene selv; der jeg har nok med å holde meg i svingene på halv fart får de frem de herligste fraseringer med nyanser jeg skjønte burde vært der, men fant det best å ignorere for å unngå full stopp. I tillegg tenker jeg langt mer over hvordan komposisjonen er bygd opp når jeg sitter med partitur ....
Det minner meg på den CDen jeg ikke finner igjen med pdf-filer med alle trombonestemmene på Mahler- og Bruckner-symfoniene. Tanken var gjøre litt av det du forteller om, ettersom vårt lokale 'musikklag' nå endelig har vokst seg store nok til denslags. SSO har ikke spilt Mahler-symfonier før (såvidt jeg vet), de er viktige virkemidler i oppbyggingen av orkesternivået her nå, og i høst har vi fått nettopp nr. 4, vi også. Her ble Mahler 4 satt opp sammen med Bartoks spennende 'Mirakuløse Mandarin' og det ble en god kveld for meg. M4 er vakker, ja, og fjerde satsen er en sann perle. Men det programmet i Bergen var drøyt, og repetisjoner etter 2 år er kjedelig og unødvendig. Da jeg var hyppig gjest og frivillig-vakt i Grieghallen for rundt 20 år siden undret jeg meg ofte over den uendelige begeistringen for gjentagelser av visse verk og solister. Arve Tellefsen kunne bare vise trynet i hjørnet så reiste adelskapet seg og hylte, og Griegs A-moll-konsert var alltid verdens flotteste musikk. Vel, det var bedre enn tom sal.
Her har de Grammy-nominerte begynt å dette inn i postkassen, og jeg koser meg igjen med Brahms kvartetter.
