Når kirkeklokkene skulle ringe i siste sats i Symphonie Fantastique - Heksesabbaten. (Som Mussorgsky har lånt friskt fra - inkl. kirkeklokkene.)
Lyden oppstod mellom kontrabassene og siste rad, i ytterpunkt av perkusjonsrekken, på venstre side.
Anslaget skjedde der - men så steg vibrasjonene ut av det resonnerende metallet, og bloomet ut i lokalet, over hodene på oss alle, og tom forbi meg. Skulle jeg laget et bilde på hvordan denne lyden spredte seg, må jeg bruke en analogi til en atombombeeksplosjon. Først et ekstremt glimt, og så en ildkule av lyd som skjøt opp i alle retninger fra utgangspunktet, til den nådde konsertlokalets ytterpunkter, ble hengende der, før den trakk seg ned igjen til utgangspunktet.
En utrolig vakker effekt. Nå skal jeg hjem og lytte til ulike innspillinger for å se om jeg finner en tilsvarende effekt.
Når man senere slo på kirkeklokkene igjen, angitt å være lenger unna, ble det ordnet ved at man slo svakere - en tilsvarende blooming oppstod, men ikke like ekstrem som ved første markering. Effekten ble dog slik at det virket som om klokkene var lenger unna, kun vha volumendring i anslaget. De "nære" klokkene slås igjen, og det var helt utrolig som den lyden forplantet seg.