Noen inntrykk begynner å feste seg. Det første er: noe er forferdelig galt. Som at noe er ute av fase. Etter å ha pløyd gjennom Bryan Ferry's Mamouna så sitter jeg igjen med et inntrykk: Det er enten feil på mine ører etter Døgnvill, eller så er noe feil her i oppsettet. På med Roger Waters Amused to death og jeg oppdager at feilen ikke er mine ører. Det må være noe ute av fase eller noe: bikkja er ikke der den skal være og ting høres helt isolert ut og hver for seg. Jeg sjekker kablingen. Ja, jeg kan se feilen: Høyre og venstre kanal har skiftet plass da jeg stresset tidligere med å finne fram noen kabler. Feilen lå mellom pre- og effektforsterker. Hmmm, amatørmessig av meg. Jeg burde jo vite bedre, jeg har tross alt jobbet med dette. Nåvel, ting kobles rett, bikkja havner der den skal være og Q-sound høres ikke verst ut.
Nå kommer tredimensjonaliteten frem, og transparensen. Jeg hadde lurt en stund på hva det var som gjorde at Bryan Ferry's musikere hørtes ut som de stod rett foran deg og spilte... Jeg blir sittende å høre på Roger Waters. Jeg føler at jeg må skru opp. Dette er sannelig ikke verst. Bassen virker ikke svulmete noen steder i frekvensområdet nedover... Jeg mener det skal være feedback her, men hvor mye eller hvor lite vet jeg ikke. Jeg merker bare at systemet kler dette veldig godt. Jeg fester meg ved at bassen virker presis og tight. Mellombassen og mellomtonen virker ikke ullen eller tilslørt. Jeg hører hva du sier, som det ble sagt i en nokså berømt ostereklame for en tid tilbake, der en etterspurt Himmelblå stjerne så ut til å harve over det meste... Det jeg prøver å si, er at mellomtonen i denne komboen virker veldig bra slik jeg hører det her. Stemmer kommer veldig godt frem og de er klare og tydelige, og uten irriterende "s" lyder ell "sh". Det høres riktig ut. Om det er MI 11 eller MI Mosfet er vanskelig å si akkurat nå, men de kler hverandre ganske godt. De kler Roger Waters også. Dynamikken og det "pushet" jeg liker er til stede. Musical Innovation settet har god dynamisk kontrast, hører jeg. Det vil si forskjellen mellom det høyeste og laveste partiet i musikken. Jeg oppdager at dynamikken i musikken gjør at jeg sitter å spiller veldig høyt helt plutselig i natta.
Waters er intenst til stede her... fanden; telefonen ringer!! -midt på natta. Nei, det var på plata. Jeg skvatt skikkelig her. Lenge siden jeg hørte denne. Virkelig bra. Tilbake til Bryan Ferry: er det på stell nå? Ja! Det er dybde i lydbildet. Og som hos Waters, plenty med detaljer. Det er forunderlig med alt det småtteriet som lager lyder og dukker opp i lydbildet. Min mening om Ferry's musikere og Roxy Music er at de alltid har vært dyktige og virket samstemte. Dette er ikke vanlig liste-pop! Et øyeblikk blir jeg sittende å lure om ikke dette settet er lagd for akkurat dette. Det jeg vet om Roar Malmin, er at han er glad i klassisk -og da er han glad i detaljer, presisjon og linearitet. Foruten noe feedback så virker Mosfet'en som skapt for dem som trenger noe som rocker, uten å miste kontroll eller rote lydbildet til og tippe i en eller annen negativ retning. Jeg blir stadig imponert nå.
Jeg kan ha virket noe klomsete her litt tidligere, noe jeg innrømmer. Det er ikke likt meg å rote til ting. Hjemme har jeg rimelig bra kontroll på plassering og hva slags utstyr jeg bruker, inklusive kabler. Jeg er opptatt av perspektiv og presisjon. Og linearitet. Jeg vil ha dynamikk og ufarget lyd. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like det jeg hører -100% korrekt og ufarget lyd er ikke alltid enkelt å få til, men det finnes løsninger som skal hjelpe litt. Uansett, så er det lyden jeg er opptatt av. Om det er bra eller ikke.
Fra Bryan Ferry til Nils Petter Molvær og NPN. Jeg liker moderne musikk. Jeg liker rock. Jeg liker jazzdamer. Musikken mener jeg. Men de har jeg ikke tid til i natt. Jeg må få hørt litt Molvær her før jeg mister bevisstheten. Her slår de samme inntrykkene til: detaljer, rom og dybde. Et litt mørkt og ubehagelig lydbilde trer frem på det første sporet til NPN. Men det skal jo være litt sånn, litt dystert. Trompeten til Molvær selv høres naturlig ut. I alle fall i natt. Ikke skarp. Ikke stressende. Heller ikke skjærende. Det slår meg at det finnes en grad av varme i oppsettet, som sikkert skyldes Mosfet'en. Jeg tror Roar Malmin selv burde være fornøyd med den selv om den ikke er nøytral etter hans mening eler er kompromissløs som han ønsker ting skal være. Den er i alle fall et varp syns jeg. I alle fall så langt. Den har skyv. En anelse varme som vil kle mange systemer godt. I alle fall mitt. Jeg bruker for tiden en nokså rimelig Denon CD-spiller, og jeg mistenker det er mer å hente... Jeg finner meg likevel i Molværs lydbilde og hans trompet, og opplever at det er en grad av tilstedeværelse som er god. Jeg er en pedant når det kommer til å stille opp høyttalere, og har brukt dager og uker på å få ting til å treffe rett. Da kommer også belønningen. Som nå.
Jeg har sagt mye om mellomtonen og bassen, men egentlig bare hintet litt til diskanten. Den er i likhet med mellomtonen luftig og oppløst. Flott utklinging, ikke skarp men har det raspet som er nødvendig når det skal være sånn. Ting henger godt sammen. Det jeg enda ikke vet, er hvor mye pre-ampen avgjør her. Men det ingen tvil om at den er god. Det er kanskje den som er det avgjørende her. Det henger kanskje ikke på greip å ha en forforsterker som er dobbelt så dyr i forhold til effektforsterkeren, men jeg er av den oppfatning at det absolutt kan henge på greip.
Nils blåser på trompeten sin her. Jeg har det trivelig. Men nå er det på tide med senga her. Luftigheten, dybden og drivet til Musical Innovation settet gir meg nesten fot, men jeg synes det er vanskelig å rocke til det jeg hører akkurat nå fra Molvær & Co. Men det gir meg stemning, og når takten tillater det, så vifter jeg med foten i sofaen her. Så stopper jeg opp og lytter etter detaljer, taktskifter og mikronyanser. I morgen skal jeg kaste meg over litt Patricia Barber og Tracy Chapman her. Alt i alt en fortreffelig lytteseanse.
Mvh. Bjørn