Jeg er så heldig at jeg sitter med Roxy Music CD'n Flesh + Blood i en HDCD utgave jeg kjøpte for noen år siden. Om jeg får utnyttet akkurat det, vet jeg ikke men plata virket å være mer forseggjort enn den andre CD'n. Det hører med til historien at jeg pleide å spille LP'n hjemme før jeg gikk på skolen, siden en av mine brødre hadde denne. Men påfølgende juling noen av gangene jeg ble fersket. Av samme bror som hadde lært meg å bruke LP-spilleren. Så urettferdig kan det være. Det litt artige med akkurat denne CD'n eg har er at det kom i et jubileums-opplag for noen år siden i papp-cover og inner-mappe som er identisk med LP-utgivelsen, bare mye, mye mindre og tilpasset CD. Og selve CD'en ser ut som labelen på LP'n og da ser det ovenfra ut som om rillene og vinylen rundt er fjernet. Det er forsåvidt peiskosen også, det lille knitteret som ofte kan finnes på LP'er.
Når The Midnight Hour åpner så hører man at dette er riktig! Jeg hører gitaren og opptellinga i starten, før trommer og bassgitaren kommer. Saxofon dukker også opp her og der. Det høres bare så godt balansert og riktig ut at jeg glemmer at jeg ikke er hjemme som 5-6 åring lenger..! Bare at nå trenger jeg ikke være redd for represalier. Oh Yeah er bare helt Oh Yeah når den kommer. Rolig, og detaljert og luftig. Dette er sånn det skal være. det er rolige mer forsiktige partier, fra piano til forte, og crescendoer her er helt nydelig. Same Old Scene understreker bare hvor dyktige og samspilte denne gjengen i Roxy Music kunne være. Introen på Flesh And Blood fortjener litt volum -hør trommene mellom høyttalerne her. My Only Love er også en flott låt som får fram lytteren i meg. Det er det nydelige samspillet til gruppa og Bryan Ferry's vokal som tråkler dette sammen. Rain Rain Rain er en sånn start-stopp låt. Det er en herlig bassgitar her, som er langt fra den atonale man ofte hører på mange innspillinger. Slagverket her funker meget bra!
Jeg tenkte meg over på noe annet her.Zooropa med U2 var en kjempehit, og denne ble jeg også først kjent med på LP i 1993 hos en kompis. Det ble også spilt en del poker. Bare småpenger, men det hendte det finansierte en halvliter eller to. Zooropa er uansett en av mine U2 favoritter, sammen med Achtung Baby. Tittelsporet åpner fyldig og har masser av detaljer i lydbildet man hekter seg opp i. Det er et fyldig men ikke aggressivt lydbilde som møter deg her. Det setter standarden på plata videre. Babyface begynner med et lyst perkusjonsliknende instrument, men det er en synthesizer, sammen med trommer. Vokalen til Bono er backet opp, og en helt rå bassgitar kommer inn i refrengene. Ai ai, dette kan jeg like. Tydelig at MI Mosfet og MI 1 har stålkontroll her hjemme hos meg. Jeg må faktisk skru ned lyden her før jeg vekker noen... Numb har jeg alltid syntes var den tøffeste låta. Masser av detaljer her som ligger i bakgrunnen som jeg lytter etter. Å fy flate, den bassen. Den pleide jeg alltid å digge før, spesielt på mine Dali 850, 2xNAD 216, NAD 106 og NAD 513 som jeg rigget opp med Tara Labs Prism 55 og RSC Prime i 1995. Den gang da, fikk jeg en del klager. Men dette funker mye bedre... MI Mosfet har bass ja. Hehe. Lemon var den litt "ute av fase" låta, og den er nok ment å være sånn. Bono's gnelder er av den irriterende sorten, men det er jo slik den skal være. Det spiller med andre ord meget bra. Daddy's Gonna Pay For Your Chrashed Car er også en av de låtene med et spennende lydbilde. Det er av den detaljerte sorten, det gjelder bare å følge litt med og ikke bli sittende å rocke. Huff, den bassgitaren... Oi oi oi. Jeg må spille plata oftere. Sånn er det med Some Days Are Better Than Others også. Bassgitaren er tung og drivende hele veien. Johnny Cash synger siste låt på Zooropa, og han høres ut som Johnny Cash. Med en litt annen komp en det mange er vant til. Det må bare høres. Alarmen som kommer til slutt den stopper på CD'n etter en stynd. Det gjorde den ikke på LP'n...
Bomfunk MC's. Ikke akkurat den logiske overgangen kanskje, men jeg måtte ta noen låter på Burnin' Sneakers først. Og jeg blir nesten blåst i veggen her på Super Electric etter at jeg trykker play på fjernkontrollen. Jeg glemte selvfølgelig å skru ned eter at jeg hørte på Johnny Cash. Jeg biter nesten negler i påvente av å få en rasende samboer i fullt firsprang klar med kvelertak inn døra her. Men jeg kan si med det samme at det funker ganske så bra på denne typen musikk. Mosfet'en har intet å skamme seg over. Men den kunne rettet pekefingeren mot mange andre... Det er nesten så jeg henter fram hip-hop klærne her, skater sko og caps her og bling-bling..! Dette er faktisk en ganske bra plate. Live Your Life var jo en ganske bra hit, selv om den ikke helt nådde opp til Freestyler med sin fantastiske intro på gitar av typen som man ser på coveret til Dire Straits albumet Brothers In Arms. Something Going On er jo også kjent, den var også en hit da plata kom. Med andre ord, du blir ikke skuffet over Musical Innovations på denne typen musikk heller!
Så har vi en fyr som kaller seg Moby. Play ble vel den plata som hans status i dag fortsatt er bygget på. Han har vel ikke helt levert det han fikk til siden men sånn har det vel vært for ganske mange artister uten at man skal kritisere for mye. Honey Har et bra driv og er basstungt. Men det er med Find my baby jeg begynner å like meg her i sofaen. Blues voakl-riffet får opp stemninga. Det er jo tross alt det plata er bygd på: samplinger, som Moby kan spille til. og det høres kult ut, og passe tøft. Why does my heart feel so bad? blir langt mer sørgmodig. For en bass. Jeg blir påmint at denne låta slo ganske godt an hos mange. Natural Blues er også en låt med bra driv og rockete fremdrift, selv om den også er av den sørgmodige typen.
Jeg er glad jeg har laminat på gulvet her og ikke planker for da hadde bassen i kveld revet opp gulvet her... Og totalt er høyttalerne bestykket med 4x6,5" elementer her så det sier jo litt... Det e rmye å høre på denne plata, og mye er stemningsmusikk. Bodyrock er av den rockete sorten med gitarriff og tung bass. Jeg lurer om det finnes et liv etter bassen? Jeg husker jeg pleide å påstå på 90-tallet at det fantes to typer mennesker: de som trodde på gud, og de som trodde på mer bass. Vel, så unyansert som det der hørtes ut var jeg jo selvsagt ikke den gangen. Men så hadde jeg heller ikke en MI Mosfet heller!!!
Jeg trenger som nevnt en gang tidligere mer demping her, men så har jeg guffet litt på her i kveld. Jeg har enda ikke opplevd å få en rasende samboer inn i stua her, så jeg kan søke på en ny medalje her etter å ha overlevd i kveld. Jeg kan jo bemerke at min sønn på litt over året, en aktiv og musikkglad fyr satt på sofaen her med meg i går kveld før sengetid og hørte på Ly til Kari Bremnes. Han pleier å være opptatt med sine prosjekter, men da var han ganske konsentrert en god stund. Og han hører nok bedre enn meg. Han har også en forunderlig evne til å gjøre det meste dansbart..! Men da var det sengetid på meg igjen og klokka 8 er det opp igjen. Helt om natta, helt om dagen som vi sa i Forsvaret..!
Mvh. Bjørn