Da var det tida igjen for og fortelle om MI 11 og MI Mosfet komboens lyd. I natt er det Sophie Zelmani som er først ut. Den svenske dama synger pent, og har flere gode innspillinger bak seg. I kveld skal Precious Burden lyttes til. Det første sporet er Leaving. Det åpner rolig og flott med gitar i venstre høyttaler og følges så opp av øvrige instrumenter til perkusjon er i høyre høyttaler. Flott dybde og plassering i lydbildet. Hmm, tenker jeg: god kanal separasjon. Det høres troverdig ut. Låta er forsiktig i fremtoning. Passende nå på natta. Zelmanis stemme høres veldig feminin og tett på her.Ikke mye "ull" i mellom her. Tydelig at det kun brukes et tynt filter foran mikrofonen, for f- d-, g-, k-, s-, t-lyder høres pent og tydelig her. Ikke mye mellom munnen og mikrofonen i opptaket tydeligvis. Det er litt deilig, for det føles jo så nært da. I låta Precious Burden åpnes det med et piano. Det føles ikke så nært som stemmen til Zelmani, fordi det er dempet i toppen og klinger ikke skikkelig ut. Bassgitaren er som sangeren; nært, mens gitar er litt lenger bak i lydbildet. Låta Excuse me åpner rett i fleisen på deg med et litt raskere driv. For å si det slik, så akkompagneres Zelmanis stemme av instrumentene, det er den som er i fokus, men de bygger opp resten. Plata er forøvrig ganske flott. Bare taGot To Stop som eksempel: her er dybde og perspektiv tydelig tilstede. Bassgitaren utgjør en stor del av tyngden i låta, mens gitar er lengre fremme nå, men også her må det være et filter eller noe foran sistnevnte. Man hører ikke fingrene eller plekteret. Stemmen til Sophie Zelmani er igjen tett på lytteren.
På Patricia Barber's Modern Cool første låt Touch of Trash får man et helt annet lydbilde. Det virker langt mer live, eller det er kanskje riktigere å si ikke så intimt på den måten som med Zelmani. Du er i et større lokale nå. Med bass som tyngden i bildet. Elgitar som det "disharmoniske". Barbers stemme høres luftigere ut her, uten at det var noe feil med Zelmanis nærværende stemme. Det er et langt prektigere og mer avansert lydbilde en kveldens første artist. Musical Innovation settets balanse i lydbildet er svært god, det tipper ikke som nevnt tidligere i noen spesiell retning. Bassen er fyldig på Barber's plate uten å bli pondus-aktig eller overdreven ut. Mellomtonen er meget transparent her: man hører rommet svært godt når Patricia Barber's stemme på sin mørke men stemningsfulle måte utrykker dysterhet i Winter. Diskanten kan bli skarp i ett av partiene her, men det er ikke antydning til en skjærende skarphet her. Hvis man er bassfrik så er denne plata absolutt noe man bør ha, hvis man liker jazz. Denne plata har mye å by på. Company byr på skikkelig smekk når slagverket starter opp. Sikkert et flott demospor, og trompeten som kommer vil sikkert avsløre om ting blir skrikende skarpt. Men det gjør det ikke her. For de som liker det litt politisk/sosiale/økonomisk/kulturelle aspektet i musikk så vil jeg anbefale Postmodern Blues. Her er det taktskifter og ulike partier som vil sette oppsettet på en liten og variert prøve. Det er masse som skjer. Og bassen vil herje litt... Lytt selv, eller kjøp plata. Jeg sier bare: ståbassen. Ståbassen ja..! Dog vil jeg avslutningsvis si, at Patricia Barber nok virker litt snobbete -det ligger en del referanser til mer finkulturelle sider av konsum i samfunnet som tilhører en mer skolert og/eller pengesterk klasse i samfunnet.
Så over til en annen dame, som er mer talskvinne for dem som ikke er så privilgierte; svarte og fattige. Tracy Chapman. Jeg husker godt da denne kom og solgte godt mot slutten av 1980-tallet da jeg var ung tenåring. Talkin' Bout Revolution åpner jo med gitar, som høres pen og pyntelig ut, ikke "skarp" på den måten at gitaren er rett i fleisen på deg, men som om den er på en scene. Plekteret høres. Chapmans stemme er ikke som de forgående damenes på samme måte tett på. Men hun er i et lokale med rom, og akkurat det er ganske tydelig på Musical Innovations MI 11 og MI Mosfet. Dette er tatt opp på en slik måte at det like gjerne kunne vært på et kulturhus med god akustikk. Også på denne plata er bassgitaren fremtredende og i "balanse med seg selv", i alle fall slik opplever jeg det. Bare hør på Fast Car, og du vil skjønne hva jeg mener. Jeg har hørt denne plata over mange år, og faktisk ganske ofte. Men jeg ble plutselig observant på at jeg ikke har blitt gjort oppmerksom på selve rommet man hører på plata til Chapman på samme måte før. Jeg snakker om akustikken i opptaket. Jeg tror at MI 11 har stor betydning akkurat der. Og jeg har eid noen forforsterkere opp gjennom årene, og i tillegg vært i besittelse av noen påkostede sådanne, og det slår meg at MI 11 må være virkelig god. Særdeles god.
Jeg blir sittende å lytte. Lytte. Uten å føle behovet for å bli analytisk for å lete etter feil. Behind The Wall glitrer her. Her synger Tracy Chapman uten instrumenter. Fantastisk. Så nakent, så direkte, så tilstedeværende. Plata har fått en ny fødsel her. Jeg har egentlig opplevd den låta som litt kjedelig. Den oppfatningen har jeg ikke lengre. Jeg fortsetter videre. Varm kjærlighet utrykkes i Baby Can I Hold You. Det er på en en fremragende måte hun her forteller hvor utilstrekkelig vi ofte er og uttrykker oss, når man er i et viderekommet parforhold. Det kommer jo i alle romantiske relasjoner, før eller senere. Låta henger virkelig på greip her. Mountains o' things er det stikk motsatte. Om å ha drømmen om rikdom og suksess. Om å komme seg til topps materialistisk, som løsninga på alle problemer. Perkusjonen sitter flott i lydbildet. Dette er en låt jeg alltid har likt, veldig Hi-Fi. Men det er jo plata generelt også. Til slutt hører jeg på She's Got Her Ticket. Her blir jeg oppmerksom på at bassen ikke er like fremtredende som jeg har hatt i tidligere oppsett. Kanskje det er mer riktig? Den er tilstede uten å overdrive her. Den tonale balansen er troverdig i den forstand, at ingen frekvenser virker å dominere her. Mellomtonen og diskanten er veldig åpen og flott generelt, noterer jeg meg. Det er bra med smekk. Chapman er en fantastisk artist. Men hun klarte etter min mening aldri å toppe denne plata.
Men over på noe mer hjemlig. Kari Bremnes. Bare navnet får mange til å trekke på smilebåndene etter Harald Eia's og Bård Tufte's herjinger noen år tilbake i tid... Men det er langt alvorligere enn som så: hun kan synge. Usyngelige sanger som bare Kari Bremnes kan synge. Sånn sett har hun et slektskap med Bryan Ferry. Der fikk jeg sagt akkurat det. På Ly åpner Bremnes med Passelig dose. Ja, her var det passelig ja. Det tonale lydbildet høres veldig riktig ut. Det smekker bra fra trommer perkusjon. Et lite instrumentelt aspekt her høres ut som noe Bee Gees ville hatt i noen av sine gamle låter. Her kan dra på litt uten at noe kommer ut av kontroll, eller blir boomy. Jeg digger det. Å dra på. Det fortsetter slik på Egentlig en danser, men i et annet og mye roligere tempo. Denne låta har vel egentlig aldri helt appelert til meg, men låta synes jeg uansett er god! Det slår meg at opptakene minner om Chapmans. Det er ikke negativt i det hele tatt. Ytterste Pol har de samme kvaliteter. Denne plata inneholder ganske gode innspillinger. Det merkes. Musical Innovation komboen er kanskje skapt for dette? Jeg har vært konsert med Bremnes etter utgivelsen av Ly. Her sitter jeg også igjen med den samme varme følelsen som da. Mi egen skrift er så pass sterk som låt at den slår dype nagler inn i sinnslivet på meg. I alle fall om man er i stemningen den skaper. Når Kåpa i Milano hopper ut av skapet rett etterpå blir jeg temmelig irritert på Kari Bremnes over at hun kommer med en sånn lettlivet og overfladisk låt etter noe så eksistensielt som Mi egen skrift. Så blir det alvor igjen i Heile mett hjerte, der det handler om at hun vært kranglete og vanskelig og vil beklage det. Hva feiler det dama, egentlig? Helt ustabil eller, siden hun hopper og spretter mellom ulike stemninger gjennom plata? Hehe. Jeg må flire litt her jeg sitter alene. Det fortsetter jo på samme måte videre på Ly... -og jeg har jo latt meg rive med. Det er jo min egen feil. Eller Roar Malmin sin feil. Helst det siste..!
Jeg liker lyden, klangen og det som Musical Innovation til Roar Malmin byr på. Det er i grunnen ikke mye jeg savner. Tror jeg. Nei, egentlig ikke. Dette fungerer jo så godt at jeg er hellig overbevist om at MI 11 og MI Mosfet'en må være selvskrevne kandidater hos flere som er på utkikk etter gode forsterkersett. Men da må flere få kjennskap til hans kreasjoner. Og få hørt dem. Jeg for min del synes ikke natta har vært bortkastet. Det har jo vært riktig så trivelig her. Mens Kari Bremnes avslutter her med Gje dæ ly så hører jeg at dette åpent og definert igjen, og at stemmer kommer veldig klart og tydelig fram. Og det som igjen er en gjenganger: balansen tonalt sett. Men nå er det seint her, og jeg må komme meg i seng. Selv om Bremnes har lyst til å spille enda en gang her..!
Mvh. Bjørn
