Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det lakseslakteriet skal være noe «drømmeeksempel» for blåblå noesomhelst. Arbeidsmiljøloven og avtaleverket skal følges. Det er organisasjonsfrihet, og det er helt fint at de ansatte velger å organisere seg. Bedrifter som ikke følger spillereglene har ikke noe her å gjøre. Synd at de ikke fikk det til å fungere, men sånn er livet. Hva har den bedriften med de blåblå å gjøre?
Blåblå politikk på området, i virkelighetens verden:
https://www.vg.no/forbruker/svart-arbeid/eriksson-varsler-krig-mot-sosial-dumping/a/23492640/
Jeg ser ingen ting i den opprinnelige linken om at tarifflønnen «fikk det til å rakne» for lakseslakteriet, men snarere at dette utløste såpass store konflikter med ansatte som ikke ønsket fagorganisering at produktiviteten sviktet. Jeg ser ingen ting noe sted om at de ansatte var underbetalt tidligere eller om etterbetaling av lønn. Det kan vel heller se ut til at enkelte gikk ned i lønn som følge av ny turnus og tariff, og at de ikke likte det noe videre.
Min erfaring med østeuropeiske ansatte er at mange av dem er rimelig skeptiske til fagforeninger generelt. 50-70 år under korrupte og forstokkede kommunistregimer gjør at de reagerer negativt på hele symbolikken med røde faner etc. Noen av dem kan ha motsatt seg NNN-organisering på ren ryggmargsrefleks. De har faktisk større tillit til at arbeidsgiver vil deres beste enn til at fagforeningen vil det. Det er ikke slik ting fungerer i Norge, men jeg har blitt overrasket et par ganger både i USA og Østeuropa. Spesielt i USA er man ikke alltid helt sikker på hvor fagforeningen slutter og mafiaen begynner. Det gjør ting litt mer komplisert for skandinaviske ledere som er vant til å kunne forhandle med tillitsvalgte og som i praksis også ser de tillitsvalgte som viktige rådgivere for ledelsen. I Østeuropa og USA flyr man mer solo som leder.
For ordens skyld: Bedriften jeg selv refererte til er tradisjonell norsk tungindustri med solid fagorganisering i et av de store LO-forbundene. De går en 6-skiftstabell. Mange ansatte, spesielt de yngre, vil gjerne ha intense arbeidsperioder og lange friperioder. Det kan jeg forstå, men det er ikke bra for hverken den ansattes helse eller for sikkerheten på arbeidsplassen. Så bedriften måtte bruke styringsretten.
@Larson: Hvis dette er det beste du kan komme opp med post Listhaug gir du en glimrende illustrasjon på mitt spørsmål: Hva
skal du vel gjøre uten Listhaug?
