På vegne av sine ca. 930.000 medlemmer gir LO økonomisk støtte til Ap, en årlig "driftsstøtte på 7 millioner og i stortingsvalgår en ekstragave som i 2017 var 10 millioner. Samrøret de to i mellom er velorganisert med LO-lederen som obligatorisk medlem av Ap sitt sentralstyre. Noen vil kanskje si at å kalle Ap for LO sin forlengede arm er litt drøyt, men det er heller ikke helt søkt.
Nå er imidlertid ikke Ap lenger det store, dominerende landsbærende partiet det en gang var. De har per i dag 24,8% oppslutning blant velgerne.
LO har 930.000 medlemmer.
Ap har per i går 657.220 stemmere. Likevel har de LO sin ubetingede velsignelse på vegne av 930.000 medlemmer hvorav minimum 273.000 ikke stemmer Ap.
Det er et misforhold som etter hvert gir en demokratisk skjevhet.
Dette er en fremstilling man ofte ser i ulike varianter, og ved første øyekast er det forsåvidt tilsynelatende et godt poeng, men jeg er helt uenig i premissene. LO er en arbeidstakerorganisasjon for fagornaiserte lønnsmottakere. LOs sentrale fokus er, eller bør være, arbeidslivsspørsmål, retiigheter knyttet til lønn, pensjon, ansettelsesforhold og så burtetter. At en stor del av medlemsmassen sannsynligvis legger (større) vekt på andre ting - det være seg bompenger, innvandring, skatt, formueskatt eller hvasomhelst er strengt tatt ikke LOs anliggende.
Det gir ingen mening at en slik organisasjon skal være nøytral eller i det hele støtte partier som direkte eller indirekte jobber for å svekke arbeidstakerenes rettigheter. Hvordan medlemsmassen til LO måtte bevege seg politisk fra valg til valg er helt uvesentlig for en slik vurdering.