Aslak Bonde er meget klok i dagens Morgenbladet:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2010708139933&NL=1
Folkets seier over ekspertene
Norge må være blant de landene i verden med sterkest folkemakt og svakest ekspertmakt. Det går bra så lenge politikerne lar byråkratene styre det meste.
Av Aslak Bonde
Først til neste år vil vi vite om regjeringen denne uken virkelig snudde i sommerens store politiske sak. En ny, uavhengig utredning av sjøkabel i Hardanger kan også forsterke regjeringens argumenter for å strekke luftspente høyspentledninger fra Sima til Samnanger.
En konklusjon kan imidlertid trekkes allerede nå: Ekspertene i Statnett og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) er blitt overkjørt. Deres tekniske innvendinger mot sjøkabler har i oppsiktsvekkende liten grad lagt føringer for sommerens debatt. Det igjen har ført til at motstanden mot høyspentmastene i Hardanger er blitt mer kompakt enn statsministeren og de fleste statsrådene hadde trodd. Da de stadfestet vedtaket om luftledning rett før sommerferien, hadde de som et premiss at sjøkabel var for usikkert. De trodde derfor at de ville få støtte fra mange av de aktørene i bergensområdet som er aller mest opptatt av sikker strømforsyning.
Det de vanskelig kunne forutse var at næringslivsledere, forskere og vanligvis moderate politikere på Vestlandet valgte å si ja takk til begge deler: både ny strømlinje til bergensområdet, og uberørt natur. Det kunne de gjøre fordi de nektet å tro på ekspertene fra NVE og Statnett som fortsatt mener at forsyningssikkerheten blir for dårlig i en sjøkabel.
Det er oppsiktsvekkende at ekspertene i så liten grad har fått gehør for sine innvendinger. Det er tross alt ikke økonomiske eller moralske argumenter de har ført i marken. Det er faktabasert informasjon som man i det minste må møte med alternativ ekspertise. Men det finnes ikke den ekspert som bestrider at det tar lengre tid å reparere en strømkabel under vann enn over land. Og det er det som har vært Statnetts fremste argument mot sjøkabel. Dersom alt skulle gå galt med de andre forsyningslinjene en vinter, må den nye kraftlinjen virke. Og om den også bryter sammen, må det gå minst mulig tid før man får den reparert.
I Statnett og NVE tåler de ganske sikkert sommerens ydmykelser. De har antagelig vent seg til kommentatorer og andre som til stadighet fremstiller dem som enøyde kraftromantikere. Spørsmålet er om samfunnet bør tåle at ekspertene har så lite påvirkningskraft i den offentlige debatten, på sine egne fagområder.
Da medieforskeren Martin Eide skrev VGs historie fremhevet han det som en del av avisens ideologi at den gjorde folket til eksperter. Det ble like viktig for VG å intervjue fem på gaten som å intervjue eksperter. VG skulle se sakene fra den lille manns ståsted. Denne «ideologien» er blitt fremtredende i alle medier, og etter hvert også i den politiske debatten. Enkeltskjebner blir like viktige som statistikk; folkets oppfatning av et saksforhold er like viktig som fagfolkets.
Påstanden om at ekspertmakten i Norge er svakere enn i de aller fleste andre land, bygger på en analyse av mediesamfunnet. I alle andre vestlige land, selv i Sverige og Danmark, har man medier der debattene og oppslagene i langt større grad enn i Norge er rettet inn mot samfunnseliten.
Den politiske argumentasjonen blir selvfølgelig påvirket av moderatorene i mediene. Dersom de bergenske næringslivslederne hadde vært i et land med et mer elitistisk mediemiljø, er det sannsynlig at det hadde vært vanskeligere for dem å overse Statnetts tekniske innvendinger mot sjøkabel. Det hadde også vært vanskeligere, både for dem og for en god del politikere, å vise til folkemeningen som en selvstendig begrunnelse for å skifte standpunkt.
Det har nesten ikke kommet kommentarer om værhanene eller opportunistene i regjeringskontorene denne uken. Stoltenberg får i overveiende grad ros for å ha lyttet til folkemeningen. Men hva folket egentlig mener, vet vi ikke. En meningsmåling i VG og uttallige medieoppslag har dannet grunnlaget for den allment aksepterte påstanden om at folket på Vestlandet ikke vil ha høyspentmaster i Hardanger. Så er det blitt med det.
På denne plassen er det ikke meningen å være surmaget. Det er et kjennetegn ved det norske samfunnet at det er relativt liten avstand mellom de styrte og de styrende. Det er også et særmerke at folket med jevne mellomrom gjør opprør mot politikerne, slik de har gjort i to folkeavstemninger om EU-medlemskap. Man kan være stolt av det.
Innenfor næringslivet er det også mange som har fremhevet den norske mangelen på autoritetstro som et positivt karaktertrekk. Norske bedrifter har i flere tiår kompensert stigende lønnskostnader med å jobbe smartere. Det sies at den kraftige produktivitetsveksten skyldes svake hierarkier på arbeidsplassen. Arbeideren gjør bare som sjefen sier dersom han eller hun selv synes det høres fornuftig ut. Sjefen er mottagelig for gode ideer fra sine underordnede. Resultatet blir uvanlig mange og store produktivitetsforbedringer, unike for Norge i forhold til i andre land.
Så langt, så vel, men det er forskjell på autoriteter og eksperter. De førstnevnte forventer å bli lyttet til fordi de har en posisjon. De sistnevnte krever respekt for sin faglighet. Et folk som ikke lar seg imponere av posisjoner er sympatisk, men hva skal man si om et samfunn som overser kunnskap? Er det på vei mot undergangen?
Så ille er det ikke ennå. Statnetts ingeniører forvalter både en posisjon og en ekspertise. Det er forståelig at de mistenkes for å la institusjonens historie og praksis påvirke den tekniske utredningen om strømkabel i Hardangerfjorden. Det tankevekkende med sommerens debatt er at det nærmest ble tatt for gitt at posisjonen overkjørte fagligheten i NVE og Statnett.
Slik er det på andre samfunnsområder også: Når Jernbaneverket i en tidlig fase var skeptisk til høyhastighetstog, ble det av de aller fleste sett på som en situasjonell motstand. Det faktum at Jernbaneverket vet mer om tog og norsk topografi enn noen andre, ble ikke tillagt særlig vekt.
For to uker siden var det en geologiprofessor som skrev et innlegg i Dagens Næringsliv om at skadevirkninger av olje-katastrofen i Mexicogulfen kan bli langt mindre enn antatt. Han ble ikke innkalt til mange debattstudioer. De ekspertene som mener at naturen kan tåle relativt store oljeutslipp blir av de aller fleste i norsk offentlighet sett på som ambassadører for oljeindustrien. Det er deres posisjon, og ikke deres ekspertise, som vektlegges.
Frem til nå har det ikke vært særlig grunn til å bekymre seg for den manglende ekspertlydhørheten i befolkningen. Forvaltningen bygger fortsatt det aller meste av sin virksomhet på fag og ekspertise, og politikerne lar fortsatt byråkratene styre veldig mye. Stoltenberg lot seg riktignok presse av folket til en omkamp, men han insisterte på at han neste år fortsatt vil basere seg på ekspertvurderinger. Det blir bare kabel i Hardangerfjorden dersom den nye ekspertvurderingen tillater det.
Hvis han holder ord. Neste år er det kommunevalg, og den rødgrønne regjeringen vil neppe tåle en repetisjon av sommerens motstand mot høyspentmaster i et valgår. Dersom de uavhengige ekspertene også sier nei til sjøkabel, må de gjøre det på en så troverdig måte at en god del av hordalendingene skifter syn. Dersom det såkalte folket fortsetter å mistro ekspertene i denne saken, kommer politikerne til å la folket vinne.
De bør ikke la det bli en vane.
