Jeg er tilfeldigvis i den skolen som mener at en helt transparent lydsum fra en forvrengningsfri, digital kilde, gjengitt i et lytterom fra en fullfrekvent transparent høyttaler, der rommet er dempet slik at det er et minimum av romrefleksjoner - er uutholdelig.
Mange syns derimot at det er et ideale.
Selv mener jeg at vi på ulike vis velger den forvrengningen vi liker best - men at vi av en eller annen merkelig grunn er meget uvillige til å akseptere at det er forvrengning vi er ute etter.
Selvsagt forvrenger en platespiller mye, samme hvor godt den er satt opp. Det behøver ikke bety at det vi hører er dårlig - tvert imot, det kan virke som om den forvrengningen faller meget godt i øret, sammenlignet med et "klinisk" rent signal. Likevel skal det argumenteres som om det er noe galt med det transparente signalet, mens det er lyden fra vinylen som er renest. Det blir helt urimelig.
Snarere burde vi snakke om hvorvidt vi liker/foretrekker det krydderet som vinylavspilling utgjør - fremstillingsprosessen er fylt med forvrengende trinn, og det blir helt absurd å mene at så mange forvrengende trinn skulle føre til et helt rent sluttresultat. Og da har vi ikke en gang berørt avvik i avspillingen.
Ditto rørforsterkere. Hele poenget med å prøve ut ulike rør, eller velge et bestemt røroppsett, er å finne en forvrengning man liker.
Og når det skrytes av ss-forsterkere fordi disse er så analoge og "varme" i lyden, så viser det seg altså at man i mange tilfeller har forsøkt å introdusere forvrengningskarakteristika i deres signalbehandling.
(1) Som nb skriver blir det da litt underlig å skulle vektlegge strekkenes transparens.
(2) Langt mer interessant er det å vurdere hvorvidt teknologien, når den er som renest i ulike ledd, kommer til kort overfor den naturlige lytteopplevelsen foran et ekte orkester, i en god sal? Mangler det noe, pga begrensninger i teknikken, som virkeligheten inneholder?
Dette siste er det bred enighet om. Det er en floskel innen hifi at teknikken aldri kan matche virkeligheten.
Og mens man lenge trodde dette skyldtes at teknikken ikke gjenga rent nok, er det mye som nå tyder på at det vi vil ha er forvrengning, og at teknikken er blitt for ren:
1. Populariteten til vinyl, etter en lang periode der digital avspilling rådde grunnen.
2. Bruk av alternative metoder for spredning fra høyttalerne. (Horn, akustiske linser, rundstrålere, osv.)
3. Populariteten til rørforsterkere
4. Bruk av veggrefleksjoner
Hvor lenge er det siden du sist så DDD på en utgivelse? På 80-90 tallet var det et adelsmerke, til nød kunne ADD gå an. (Man bruker selvsagt fortsatt DDD, men det er ikke noe man skryter av lenger.)
Kanskje har vi fått et sammenfall av "renheter" i mikrofonbruk, mulighetene i datamaskiner, høyere oppløsning i opptaksmaterialet, høyere oppløsning i avspillingen, bedre drivere i høyttalerne, osv - som gjorde at lyden simpelthen ble for klar, for klinisk, for et øre som var på jakt etter "den rette lyden", som altså muligens ikke var den reneste.
Legger vi så til mulighetene teknikerne har fått for å rette opp lyden (om det synges eller spilles), og det som skjer av kunstig klangpålegg etter miks, så finner vi at kilden som skal gjengis så transparent som mulig er blitt så "teknisk ren" at den virker unaturlig, og derfor må vrenges for å falle godt i øret.
Verdt å tenke over.
Dermed kommer det utsagn om at en Accuphase ikke når opp til en Edge, når den siste vrir og vrenger, mens den første er teknisk renest.
