Det er verdt å ha noen ting i bakhodet.
Vi har hatt demokrati i meget kort tid - om ikke lenge skal vi til å feire 100-års jubileum*. Mange som deltar i slike diskusjoner har ingen bevissthet om dette, og tror demokrati er en gitt rettighet og at vi "har hatt den lenge."
Enda verre er at de er bevisstløse (altså mangler bevissthet om, og derfor ikke tar dette med i diskusjonen) ... Jeg tar det en gang til, enda verre er at de er bevisstløse om den voldsomme samfunnskampen som lå til grunn for fremvekst av demokrati.
Aristokratiet i hele Europa kastet seg over revolusjonskreftene i Frankrike, og sørget for å feie til side impulsen, men det hjalp ikke - en reaksjon var født, og etter et 1800-tall med betydelig strid ble makten til sist gradvis nødt til å akseptere at menn og kvinner, eiendomsbesittere og husmenn, lærd og ulærd, fattig og rik, alle hadde universelle menneskerettigheter som definert av den franske revolusjonen - og at de dermed også hadde lik rett til å delta i et lands styre og stell ved å kunne uttrykke sine preferanser i valg og søke seter i styre og stell.
Folk er så naive at de tror at "da er det ordnet." Og klarer ikke å ta inn over seg at det fortsatt eksisterer store motkrefter når det gjelder det jeg understreket i avsnittet over. Hos oss manipuleres valgmetodene, man begrenser partitilgangen, orienterer ikke om adgang til stryking og kumulering, har faste valgperioder uten innkalling til nyvalg, og glemmer adgangen til folkeavstemning når denne har falt uheldig ut i maktmenneskenes øyne etter noen runder.
Det er langt verre i andre "demokratiske" land.
Kikker vi derimot litt tilbake i tid så må vi erkjenne at i tillegg til like rettigheter i valg, så er slikt som folkeskole, arbeiderrettigheter, beskyttelse ved lov mot overgrep fra myndigheter og næringsaktører, forbrukerbeskyttelse, lik rett til høyere utdanning, folkepensjon, alderstrygd, rett til fagorganisering, like borgerrettigheter (embedsmenn og prester og disses avkom var i en særkategori), osv - et direkte resultat av politisk kamp.
Og den politiske kampen varte lenge, var steil og medførte karakteristikker mellom motpartene som ville fått enhver uenighet her inne til å virke som en kvise på en flodhest i forhold.
Problemet i dag er at den politiske klassen ikke lenger er i stand til å skape videre utvikling på dette området: velstandsvekst, tilgang til arbeidsplasser, økt velferd.
Faktisk er det en retrett på bred front på disse områdene i hele EU-regionen, og overalt i det vi kaller den 1. verden, i Industri-nasjonene. Som kjent er disse nå ved å avindustrialiseres, en utvikling det aldri er blitt stemt over, og som man har akseptert nærmest som om den var gudegitt. Det er vettløs politikk, men forsvares utfra liberalistiske markedsdogmer som ikke tåler å granskes.
Så for å simpelthen forsvare sin eksistens er politikerklassen og dens mektige støttespillere nødt til å selge oss noe annet enn økonomisk vekst, velferd og velstand. De sitter igjen med én dimensjon, som de i tillegg ser kan være viktig fordi reduksjonen i vekstfaktorer vi tok for gitt skaper sosial uro og opptøyer. (Og vi har bare sett begynnelsen.)
Hva kan politikerklassen selge oss, dersom den ikke kan påstå at den gir oss større velferd?
Sikkerhet mot busemenn. Trygghet mot farer og trusler. De kan fjerne "døden" vha regler og forordninger mot alt som er farlig, fra terrorister til passiv røyking.
Men helst vil de få oss til å frykte busemenn med turban og stygt skjegg, for da slipper de å gjøre noe med de sinnsyke avsetningene til militæret.
Disse eksterne busemennene er ekstremt uorganiserte, få i antall og ærlig talt ikke videre vel bevandret (vanskelig å bygge varig styrke når hovedstrategien er å sprenge seg selv i luften). Disse motstanderne er Kasper, Jesper og Jonathan på røvertokt, og egentlig kun en beleilig unnskyldning for hard innsats i ulike utland for å sikre energiforsyninger etter gamle definisjoner.
Om politikerklassen i stedet hadde vært fremsynt ville den forlengst utforsket alternative løsninger til presserende problemer. Men det er den ikke i stand til av seg selv, det må den utfordres til, av sine borgere. Og den har naturligvis ikke lyst til å utfordres, den ønsker status quo og verdsetter privilegiene dette gir. Dens makt utløper fra å bevare eksisterende strukturer, ikke fra å utfordre disse med nye.
Dermed får vi valg der hovedskillelinjen er fyllingsgrad i kommunale svømmebasseng og barnehageplasser -- politikerne har egentlig gitt opp å være noe annet enn administratorer når det gjelder videre vekst og utvikling. Styre og stell er så innsauset i bevaring av det bestående at fremstøt som Innovasjon Norge ender med støtte til restaurering av låvetak... og at vi sitter med en infrastruktur som er skapt av rallare og knapt nok vedlikeholdt siden.
Politikerklassen har derfor skjønt at dens umælende nettfascinerte kryp vil kunne komme til å utfordre den i nær fremtid, og da gjelder det å kunne demonisere, overvåke og paralysere eventuelle solide utfordringer.
Slik sett er DLD fullstendig logisk, og en naturlig utløper av de sikkerhetstjenester som regimer i historisk tid alltid har holdt seg med.
Så lenge vi har demokrati, så kan vi ta over dette maktapparatet ved urnene. Men ta ikke den adgangen til maktovertakelse som en selvfølge. Som vi har sett er det maktkonsentrasjoner bak den folkevalgte makten, og selv i vårt land ser vi at ulike departementer fører policy og har uautorisert kontakt med fremmede makter bak ryggen på folkevalgt departementsledelse. ("Joda, men de er våre allierte, og da er det i orden." Nei, det er det ikke.)
Jeg ser noen dramatiske kommende skillelinjer i Vest-Europeisk politikk, og disse vil komme før stemmeretten er blitt SMS-basert får vi håpe. Om ikke blir vi nødt til å tilkjempe oss ordentlig stemmerett igjen, slik våre forfedre gjorde.
Vi vil måtte kjempe om et nytt energiregime, om båndlegging av virksomheters rett til å legge lokalsamfunn døde ved outsourcing, mot korpokratiet (som er verre enn aristokratiet noensinne var), og om bevaring av velferdsnivå ved omprioritering av politikerklassens yndlingsprosjekter - og vi må slåss mot lobbyismens avdemokratisering av den politiske prosessen ...
Det blir faktisk litt av en kamp, og den er allerede i emning.
Ikke å undres over at den etterhvert mer og mer skjulte makten har lyst til å kikke sine kommende motstandere i kortene - de frykter dagen dette går opp for folk flest.
*Først i 1913 fikk alle kvinner rett til å stemme i Stortingsvalg.
