Kommentar fra Ingrid Brekke, utenrikskorrespondent for Aftenposten (håper det er greit å gjengi den) :
Hva jeg har lært av Viktor Orbán:
Vi er på vei inn i en ny verdensorden, sies det ofte. Men for mange europeere er følelsen av å bli herjet rundt med velkjent. Selv har jeg lært mye av Ungarns statsminister Viktor Orbán.
Orbán kom til makten i 2010, samme år som jeg ble utenrikskorrespondent for Aftenposten i Berlin (med ansvar for det østlige Europa). Det jeg husker best fra mine første reiser til Budapest er hvordan jeg strevde for å forstå hvordan Orbán tenkte.
Han og hans folk måtte jo ha et politisk mål med å stille seg på tvers av vestlige verdier/rule of law-prinsipper? De måtte jo tro at handlingene deres ville være til det beste for Ungarn? Partiet Fidesz var tross alt med i det europeiske kristeligdemokratiske partiet - og landet hadde vært dårlig styrt og kunne trenge sterke hjelpemidler.
- Alle lyver
Så jeg slet. Å komme fra Norge, et velfungerende demokrati med politikere som stort sett gjør en god jobb, er en ulempe når det gjelder å forstå hva Orbán, Trump, Fico eller for den saks skyld Putin driver med. Men ungarerne jeg møtte skjønte gjerne tegningen fra start.
Noe av det første Orbán gjorde var å lage en medielov som begrenset journalisters arbeidsmuligheter. Offentlig kringkasting ble også et propagandaorgan. En analyse som virkelig har stått seg kom en journalistkollega med i 2011: Du må ikke tenke på det som skjer i Ungarn nå som post-kommunisme, altså noe som har røtter bakover. Du må tenke på det som fremtidsrettet, en ny vei inspirert av Italias Berlusconi.
Eller som en Orbán-velger sa til meg samme år: - Alle lyver. Det er det samme for meg om det er demokrati eller diktatur, bare noe blir gjort.
Et par-tre ganger intervjuet jeg regjeringens pressetalsmann - og gjennom det ble det overtydelig hvordan Orbán og hans folk kom med blanke løgner, gjerne med et sleskt glis på kjøpet.
Sakte skjønte jeg logikken: Alt Orbán gjør, er i egeninteresse. Han sentraliserer hele landet, - og han bruker de midler og metoder han har tilgjengelig. Viktor Orbán hater ikke romfolk, homofile eller Brussel, han er ikke troende selv om han går i kirken. Alt er et spill for å samle makt og penger på egne hender.
Patriotisk teater
Jeg har tenkt mye på disse første reisene til Ungarn nå, fordi Viktor Orbáns grep ofte sammenlignes med Donald Trumps fremgangsmåter.
Jeg tok et søk på Retriever og fant mine egne artikler opp gjennom årene for å minne meg selv på hva annet enn medieloven som skjedde under Orbáns første år. Jeg fant blant annet: teatre skulle vise patriotiske stykker, historien omskrives slik at Ungarn fikk mindre ansvar for holocaust, skattelette for flerbarnsfamilier (frieri til erkekonservative kjernevelgere), pass til ungarere i utlandet (en del av det å endre valgene i Orbáns favør).
Hele tiden var det endringer, også av grunnloven. Gradvis ble det vanskeligere for medier, for NGOs og for minoriteter.
Veldig mange av endringene nådde knapt utenlandsk presse: mer patriotisk skolepensum, all makten som ble tappet ut av kommunene m.m. Uansett er det nå tydelig hvor det hele skulle føre hen: Til rikdom. De store pengene i Ungarn er stort sett samlet hos Orbán og hans venner. Også EU-midler havnet her.
Rundstjeler staten
Et dramatisk skritt kom i 2021: Da ble offentlig eide universiteter, høyskoler, kulturinstitusjoner, parker og slott omgjort til stiftelser. Formuene i institusjonene skulle nå tilhøre styrene i stiftelsene. Styremedlemmene ble utpekt av regjeringen, medlemmene sitter på livstid. Med andre ord: statens penger er blitt privates.
For noen uker siden kom en film, Dynastiet, laget av ungarske gravejournalister (lenke i kommentarfelt). Her viser de hvordan Viktor Orbáns far, hans svigersønn og hans barndomsvenn nå er de rikeste mennene i landet.
Ifølge meningsmålingene kan Viktor Orbán komme til å tape valget neste år. Da kan han og hans gjeng komme til å flykte og etterlate seg et skall av et land. I filmen Dynastiet vises det til nettopp et slikt skremmende tegn: I det siste har Orbán begynt å anbefale og forsvare at ungarske formuer investeres i utlandet - med andre ord flyttes ikke nå pengene bare til Orbáns gjeng, men også ut av landet.
Så det endeløst tragiske svaret på hvem som taper på Orbáns regime er ikke lenger minoriteter eller medier, men alle, folk flest, landet selv.
Ikke-voldelig metode
Viktor Orbán har helt siden starten i 2010 vært et forbilde for andre ytre høyre-partier. Han utviklet landet sitt til en halvautoritær stat (et "illiberalt demokrati" som han selv liker å kalle det), mens EU toet sine hender.
Opposisjon og journalister er ikke fengslet, bare overvåket, metoden Orbán har brukt er å styre pengestrømmer og utarme det offentlige på alle vis. Når det trengs har han spilt på følelser, sårheten over å være fattig, drømmen om å bety noe, ha et sterkt land - og
det er alltid noen andre som har skylda: Brussel, minoriteter, journalister, migranter, Soros.
USA og Ungarn er lite sammenlignbare. Men autoritære ledere ligner på hverandre, slik Anne Applebaum viser det så godt i boken "Diktatorklubben". Selv har jeg trukket følgende lærdom av Viktor Orbán (overførbart til Trump): det er best å gi opp alt håp med en gang. Tenk det verste. Bruk den politiske kraften på demokratisk forsvar. Ingenting vil gå seg til. Vi har dårlig tid.
Ligner det ikke litt på det som skjer i USA nå? Og Russland for den saks skyld.
PS: Anne Applebaums artikkel som
@erato lenker til er enda mer detaljert.