Det interessante med Purifi og Ncore forsterkere er at de er bygget på en måte som gir dem høyere korreksjonsgain enn tidligere klasse D. En av de viktigste faktorene for å få dette til var at man måtte utvide båndbredden til selve klasse D-forsterkeren ved hjelp av "smarte" filtere. Så vidt jeg har kunnet forstå er den bygget opp omtrent som følger:
En vanlig unity gain buffer ser slik ut:
Vi ser at vi har en feedback fra utgangen til den negative inngangen. Op-ampen sammenlikner spenningen på inngangene merket + og -. Hvis spenningen på - blir for høy vil man få et negativt bidrag som forsterkes til utgangen. Når de to inngangene er identiske er op-ampen fornøyd. Siden det ikke sitter noen motstander eller noe annet mellom utgang og negativ inngang betyr det at input og output da er blitt identiske. Derfor introduserer den ingen gain i denne koblingen.
Vi kan koble sammen to op-amper:
Dette kalles en komposittforsterker. Legg merke til at AMP1 ikke korrigerer fra sin output, men i stedet korrigerer den fra output på AMP2. Det betyr at den korrigerer for sine egne feil, og for feilene som gjøres i AMP2 samtidig. For at dette skal være stabilt er det viktig at ikke AMP2 er treg og dermed introduserer en forsinkelse i kretsen. Da vil det som kommer ut av AMP2 være så tregt at AMP1 får forsinket respons når den korrigerer. Det som da skjer er at kretsen begynner å svinge ukontrollert. Man sørger for at AMP2 er tilstrekkelig rask, og at AMP1 ikke er for rask.
Slik jeg har forstått Purifi og Ncore så er de bygget opp på denne måten. AMP1 er en signal-operasjonsforsterker av høy kvalitet. AMP2 er et klasse D-trinn. For å gjøre AMP2 rask nok har man trikset med et "omvendt filter" som gjør det motsatte av faseforsinkelsen i utgangsfilteret på forsterkeren. I tillegg er AMP1 satt opp med spenningsdeler i loopen slik at den nå introduserer gain. Det er da denne som styrer audioytelsen og den totale gain i kretsen. Den har også en begrensning i båndbredden som ligger i feedback-loopen. Denne er der for å gjøre at den ikke forsøker å korrigere der AMP2 når sin båndbreddebegrensning.
Resultatet av dette skal være at man oppnår mer enn 70dB feilkorreksjon i hele audioområdet. Dette er høyst ubekreftede tall, bare så det er sagt. Dette gir ikke bare forsterkerne enorm presisjon, men de har også en formidabel evne til å korrigere for strømtrekket til lasten (AKA høyttaleren), noe som gjør disse forsterkerne til perfekte spenningskilder. Denne teknologien briljerer på ren spenningsforsterkning og vil derfor drive så godt som alle laster bygget for rene spenningsforsterkere med letthet.
Sammenliknet med tradisjonelle forsterkere som ikke låt så bra så hadde disse typisk kanskje ikke en gang tosifret antall dB feilkorreksjon. Forskjellen på lite og mye feedback er som forskjellen på å endre litt på hvordan forvrengningen låter, og å fjerne den totalt. For å gjøre det hele enda mer ekstremt så innebar typisk førstnevnte endring av forvrengningen at den var lavere i prosent, men flyttet akkurat så mye opp i frekvens at den var betydelig mer hørbar. Et eksempel på dette var en klasse AB (for ikke veldig lenge siden en gang) som, ved 100Hz inn, genererte en tydelig hørbar 1,7kHz ut. Riktignok ikke høy i nivå, men man skal ha fryktelig mye 100Hz før det maskerer noe som helst ved 1,7kHz.
Som alltid, når vi synes noe høres ut på en bestemt måte så er det en grunn til det.