OK, endelig litt tid. Dette blir sikkert langt, for de av dere som syns det er problematisk.
Generelt om lyden
Forrige gang jeg hørte anlegget til RoDa var med Dynaudio 140 som HT i stedet for disse Usherne. Endringen fra den gang er markant: det er, grovt sagt, mer av alt - lydbildet er større (men kanskje ikke i dybden?), det er klart mer utstrekning på begge frekvensfløyene, dynamikken og oppløsningen er også noen solide hakk forbedret. Så i det perspektivet er dette en veldig god oppgradering og, vil jeg tro, et par veldig gode HT.
Som helhet syns jeg anlegget opptrer som et galant, velfrisert og ordentlig godt hi-fi anlegg. Om det er high-end har jeg ikke peiling nok til å begi meg ut på å mene. Det skader heller ikke at det ser bra ut - oppsettet slik det nå står i stua har dette fine anstrøket av eleganse og enkelthet som helt klart (vil jeg tro) gir høy WAF (eller SAF, som det visstnok heter i disse politisk-korrekte tider). Det må også være deilig å ha mulighet til å ha en egen sofa og en egen avdeling i stua som er avsatt kun til dette formålet.
De første platene RoDa spilte var musikk som jeg, personlig, finner heller lite interessant. For min del gir en del av denne typen musikk (som jeg noe usnilt kaller for hi-fi jazz) meg lyst til å gjøre som Bill Hicks:
Men det er meg og jeg har ingen intensjoner om å blande meg opp i
hva folk hører på, annet enn å si at den typen musikk er ikke noe jeg hører på og som sådan er de ikke så interessante som referanser (Bremnes, Hugh Masakela og slike ting høres stort sett bestandig bra ut sånn lydteknisk sett, spør du meg). En strøtanke er at den ivrige bruken av slik musikk på messer og demoer er det som gir meg lyst til å rope opp om high-end/dyr hi-fi som "sjelløst" og "pregløst" - men kanskje det heller er musikken som i mine ører er problemet? Må huske å spille Pixies eller Stones eller noe sånt neste gang. ;D
RoDa har valgt å sitte rimelig nært HT, muligens ikke så mye nærmere enn jeg selv gjør, men det
føltes mye nærmere. Jeg liker ikke helt å få lyden så "i trynet", men igjen: smakssak. Jeg skjønner Espen R som ville sparke sofaen litt tilbake.
Om enkelte opptak og plater jeg kjenner bedre
Jeg hadde tatt med noen plater og spilte 3 låter fra 3 av dem - Lucinda Williams ("Rescue" fra West), Kanye West ("Lovelock" fra 808 and Heartbreak) og siste satsen fra Tchaikovskys 5. (med Stokowski som dirigent, i denne smått- fantastiske Decca Recordings 1965-72-boksen).
Lucinda Williams satt som piss i kram sne, d.v.s. jævli bra. Her fikk virkelig anlegget komme til sin rette og det var en nærhet, emosjonalitet og kraft i musikken som var besnærende. Det framviste også at lydbildet hos RoDa er smalere enn hos meg (skulle nesten tro jeg hadde 1 meter eller mer mellom HT enn han?

). Kanye reiv og ristet i ventiler og gudene vet hva - elementene fikk kjørt seg, for å si det sånn, og på slutten av den låta (hvor en del perkusjonsinstrumenter eller -lyder går amok) var det trøkk og sving over sakene.
Tchai. slet jeg derimot mer med. Og det er nå ting begynner å bli noe vanskelig å forklare, men jeg får prøve. Slik jeg kjenner og har hørt denne symfonien i Stokowski sine hender så er det en
flyt i dirigeringa som er fantastisk å høre. Du kan omtrent se for deg et helt orkester som beveger musikken gjennom et landskap, hvor musikken bølger opp og ned, fram og tilbake, mellom seksjoner i orkestrene, mellom de ulike temaene. Det er, på mange måter, en voldsom kontrast til Mravinsky sin måte å dirigere denne symfonien det på: her er det mer stakkato, mer trøkk, hurtigere, intensiteten øker enda noen knepp og det er ikke denne følelsen av flyt som Stokowski gjør.
Anlegget til RoDa syns jeg i for stor grad tapte av syne denne vanvittige flyten i Tchai. sin 5. symfoni. Det ble mer som å høre på Mravinsky enn Stokowski, for å trekke en litt teit paralell: poenget er at denne store, grandiose flyten ble litt borte og dermed ble helhetsinntrykket også annerledes enn hva jeg er vant til. Noe av dette tror jeg at har en sammenheng med den allerede beskrevne følelsen av å sitte for nært, det ble rimelig overveldene å sitte å høre på en så "kompakt" masse med musikk som et orkester blir hos RoDa.
En annen tanke jeg gjorde meg var om dette sier noe om oppløsninga i anlegget hans - er det en ting anlegget mitt kanskje gjør bedre enn hans anlegg så er det å ha mer "hull gjennom" - d.v.s. at jeg sitter med følelsen av hos meg så er det lag på lag med informasjon innover i lydbildet, det er en helt vill oppløsning som spesielt kommer til rette på symfonier og som jeg gleder meg stort over. Og jeg lurer på om denne flyten som Stokowski får til i denne symfonien betinger ett anlegg som er rimelig oppløst, rett og slett fordi det handler om at tonene fra instrumentene må "ligge" lenge nok i lufta til å bli plukket opp av neste seksjon eller tema for å gi denne flyten. Eller er det noen annet som besørge det?
Det som, kanskje, understøtter en slik hypotese, var også noe annet jeg la merke til med denne symfonien, nemlig at det var en svak, svak tendens til hardhet helt i toppen av fiolinene (og til dels blåseinstrumentene også). Kan dette også være et utslag av en liten mangel på oppløsning, enten i HT eller tidligere i kjeden? Det er antydning til hardhet hjemme hos meg og, men ikke i like stor grad som hos RoDa.
En annen ting jeg la merke til var at de dypeste strengeinstrumentene (cello bl.a.) ikke var like defintivt plassert i lydbildet hos RoDa som det jeg er vant til hjemme (ja, jeg har hørt MYE på denne symfonien i det siste). Der hvor de tydelig er plassert nede til høyre hos meg, var de litt mer vagt bare "der" hos RoDa.
Så, helhetlig, syns jeg ikke at den ene satsen fra en symfoni jeg spilte hos RoDa fungerte helt som jeg skulle ønske at den skulle fungere. Er det er problem? Nei, ikke hvis du ikke hører på slik musikk. Og det var langt fra fullstendig katastrofe, det var bare det ene opptaket som jeg kjenner så godt etterhvert og hvor jeg klarest hørte noen forskjeller og som derfor var et godt utgangspunkt for å gi noen nyanser til det bildet jeg sitter igjen med etter å ha vært hos RoDa.
Om RAKK vs. Marantz
En av de tingene jeg hadde gledet meg til var å teste min etterhvert akk så kjære RAKK-dac i anlegget til Roda. Jeg har etterhvert hørt den oppmot en del annet utstyr og jeg har enda ikke hørt noe som har vært entydig bedre - bare annerledes. Og nå skulle den til pers mot Marantzen...
Inntrykkene fra den matchen er basert på rimelig kort lytting så de må tas med en klype salt; men som RoDa selv sier: value for money er ikke dekkende for hva denne dac'en gjorde. For min del, i hans anlegg, foretrakk jeg den framfor Marantzen. Grunn: bl.a. i nevnte symfoni syns jeg den plasserte ting i lydbildet noe bedre, den ga litt mer bredde og jeg syns kanskje, muligens, at den var noe mindre hard (men her kan det være nivåmatching inne, vi spilte høyere første gang jeg hørte på symfonien enn når vi spilte med RAKK'ern). Den var nok noe slankere enn Marantzen, men om det sier mest om Marantzen eller den, vet jeg ikke helt. Uansett: det er en RAKK som i kit-form koster rundt 650$. Og jeg har hørt den oppmot utstyr til 8-10 ganger den prisen som ikke har spilt bedre, bare annerledes. Det er faen meg ganske imponerende spør du meg.
Veien videre?
Hvis jeg skal driste meg til (og det gjør jeg jo nå) til å mene noe om hva og hvor RoDa har noe å gå på i anlegget sitt nå vil jeg mene at det er: presisjon og størrelse (kanske spesielt dybde?) på lydbildet, muligens oppløsning. Jeg opplever ikke at anlegget til RoDa spiller med mer dybde enn mitt i hvert fall. Og jeg syns, som sagt, at RAKK'ern viet ut lydbildet i bredden noe, men det kan hende jeg hallusinerte. Oppløsning vet jeg ikke, men det hadde vært spennende å prøvd mer med RAKK'ern, bl.a. spilt hele den 4. satsen i Tchai på et noe høyere volum.
Også lurer jeg litt på om bassen er noe mer svulmende og fet på Marantzen enn godt er...
Sammenligning
Sammenlignet med anlegget mitt syns jeg den største forskjellen er størrelsen på lydbildet (ikke i dybde, men i bredde og høyde, spes. bredde). Der hvor mitt anlegg er som Cinemascope er hans i normal-format (for de av dere som er inne i kinoteknikksjargong). For dere andre: anlegget mitt er mer breialt i lydbildet enn hans. Og jeg syns det gir en vanvittig størrelse og trøkk når det kommer til klassiske symfonier og slike ting og det er, muligens, hakket mer oppløst - i hvert fall annerledes når det kommer til å framvise oppløsning.
Men... anlegget til RoDa parkerer mitt i bassen, har nok en mer luftig diskant, og en fysisk trøkk som mitt anlegg nok aldri kommer til å gjøre. Desverre. Det jeg lurer på er om den opplevde hurtigheten i mitt anlegg (etter å ha levd med Maggies i snart 2 år klarer jeg ikke å fri meg fra et alt annet virker litt
tregt) er et resultat av mangelen på trøkk i bassen, eller mer positivt et resultat av den lave forvrenginga og høye oppløsninga (jeg kjører jo med en Hegel som er kjent for å ha lite forvrengning, en TVC som gjør at det ikke er noen aktiv pre der og en enkel, men tydeligvis veldig effektiv, DAC). Ikke vet jeg, men jeg lurer nå i hvert fall.
Alt i alt: veldig spennende og lærerikt og jeg skjønner veldig godt hvorfor RoDa valgte disse Usherne som nye HT (dog uten å ha hørt alternativene). Det spiller mycket bra hos han nå og jeg ser fram til neste gang, kanskje vi kan vri oss litt vekk fra Bremnes og annen hi-fi-jazz og hi-fi-blues?

;D