Fra D2 i dag;
HVA SKJER I VLADIMIR PUTINS HODE?
De aller fleste tyranner ender opp med å bli gale, sier Ian Robertson. Han er professor emeritus i psykologi ved Trinity College Dublin.
– Putin er ikke der nå, men oppførselen hans er ekstremt unormal, sier han.
Når en stor konflikt bryter ut, spør journalister alltid seg selv om hvor de skal plassere seg, skrev spaltist Thomas L. Friedman i The New York Times nylig. Kyiv? Moskva? München? Washington? I dette tilfellet, er svaret ingen av disse, skriver han videre. Den eneste plassen å være for å forstå denne krigen, er på innsiden av president Vladimir Putins hode.
– Hjernen hans er ekstremt påvirket av to tiår med fullstendig makt, sier Robertson.
Så hva er det egentlig han gjør, bortsett fra å rent faktisk invadere nabolandet Ukraina?
PARANOID, SINT OG REDD
«På linje med galskap», sa statsminister Jonas Gahr Støre om det russiske angrepet på Zaporizjzja, det største atomkraftverket i Europa, natt til fredag. «Klin hakke gal», kalte Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace, ham et par dager før. Den siste tiden har man kanskje falt i tanker selv også. Er Putin gal?
Professor Ian Robertson er ekspert på nevrologi og klinisk psykologi, og har skrevet boken «How Confidence Works: the new science of self-belief». Han mener at Putin anser seg selv som en gudelignende skikkelse, og trekker paralleller til Muammar Al-Gaddafi og Saddam Hussein.
– Putins oppdrag om å gjenvinne et større Russland har religiøse kvaliteter. Vi så noe av det samme hos Gaddafi og Hussein, de endte begge opp i en slags narsissistisk ideologi. Deres personlige skjebne, og landets skjebne blir det samme, og uten dem er landet ingenting, sier Robertson og fortsetter:
– Nå har han tatt den ekstreme risikoen det er å invadere Ukraina, og undervurdert risikoen fullstendig. Det er også noe som skjer i hjernene til folk med ekstrem makt, de undervurderer risikoer. Det blir en slags narsissistisk overvurdering av egne avgjørelser.
Men ifølge Robertson er Putin også livredd, og hjemsøkt av videoer og bilder fra da Gaddafi ble slept ut av kloakkrøret han søkte tilflukt i, og siden drept.
– Tyranner som Putin har mange gjenferd. Bare tenk på alle de han er ansvarlig for at har mistet livet, og alle deres nære. Han er paranoid, veldig sint, redd og han føler seg sårbar. Det gjør ham ekstremt farlig.
DN kontakter også Paul Moxnes, psykolog og professor i organisasjonspsykologi. Han har oversatt boken «Psykiatriske diagnoser: Kategorier og kriterier», og svarer i en tekstmelding:
«Fjerndiagnostisering har jeg skrevet om i fagtidsskrift. Ikke ring. Sender deg heller noen diagnoser straks jeg får tid.»
EN RASJONELL AKTØR
– Hver gang man tenker «Nei, det gjør han ikke. Gjør han?», så gjør han det, sa Fiona Hill, omtalt som en av USAs fremste Russland-eksperter, og en «sannhets-forteller», til Politico.
Dette er også en del av strategien hans, påpeker hun.
Putins våpen er frykten, skriver den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin i et essay i danske Information. På KGB-skolen lærte Putin at utpressing og frykt kan utrette store ting med mennesker. Med frykt erobret han Russland, skriver han, og nå vil Putin beseire Vesten ved å spille på frykten for atomkrig.
– Noen bruker spillteori for å forklare dette, sier Karen-Anna Eggen, forsker ved Institutt for Forsvarsstudier.
– Han spiller gal, for å gjøre trusselen om atomkrig enda mer skremmende. Og det virker, for det gjør oss mer usikre.
Hun mener det er nærliggende å stille spørsmålet om Putins mentale situasjon når han nå annonserer økt beredskap rundt atomvåpen.
– Jeg tror ikke det har klikket for ham, men han er gradvis blitt mer isolert og muligens mer paranoid. Jeg tenker at svaret er at den Putin vi snakker om i dag, er ikke en Putin som over natten steg opp og bestemte seg for at Vesten har gjort Russland urett, og at Ukraina er en del av Russland. Dette er perspektiver han har dyrket over mange år og en fortelling som er blitt gjentatt flere ganger.
«ONEMANSHOW»
Putin er mer isolert enn Stalin, skrev Max Seddon i Financial Times nylig, og refererer til noe en av Putins tidligere rådgivere, Gleb Pavlovsky, sa. Stalin tilbrakte sine siste regjeringsår i datsjaen sin, og hvis noen ville ham noe, måtte de komme til ham. Putin har ikke engang det, skriver Seddon. Han er så isolert som han kan bli.
Flere hevder at Putin i tillegg ble enda mer isolert under koronapandemien, noe Eggen også påpeker. Da Frankrikes president Emmanuel Macron og Putin forentes tidlig i februar for å diskutere nedtrapping av situasjonen på grensen til Ukraina, satt de med en avstand som fremfor alt virket performativ og overdrevet. Macron hadde angivelig valget mellom dét, eller å ta en russisk koronatest, som han avslo av hensyn til personvern: Russland skulle ikke få hans DNA. Det er visstnok slik Putin møter de fleste om dagen, også sine nærmeste rådgivere.
– Det er utrolig merkelig å se på, men det er også mye symbolisme i det. Det sier noe om hans avstand til alt annet rundt seg. I tillegg har hans forståelse av Russlands rettmessige plass i verden som stormakt fått større plass. Dette er en uheldig cocktail, sier Eggen.
Hvor er Russlands K-pop, anime eller «despacito», spurte Anna Libak i Weekendavisen: Russland har ingen kulturelle fenomener som har slått an internasjonalt under Putins regjeringsperiode. Han har gjort generaltabbe nummer en når man forsøker å stable på beina et imperium, hevder hun. Det går ikke an å gjøre det alene, og Russland per nå er et onemanshow. Eggen peker på det samme.
– Det er brukt mye tid på å skape og dyrke Putin som leder i Russland. For mange, også i Vesten, er Putin Russland og Russland er Putin, sier hun.
DET RUSSISKE IMPERIET
Tenk deg at du har et land, men ingen til å styre det, skriver Masha Gessen i biografien om Putin: «Putin: Mannen uten ansikt». Dette var situasjonen daværende president Boris Jeltsin trodde de stod overfor i 1999. Han hadde sittet i to perioder, hadde under ti prosent oppslutning, og var dessuten for syk og alkoholisert til å styre et land – og spesielt et land preget av store sosiale forskjeller, hyperinflasjon og følelse av undergang generelt, som han i tillegg ble stilt personlig til ansvar for av folket.
Uansett hvem som tok over, ville vedkommende enkelt kunne gjøre seg populær ved å straffeforfølge Jeltsin. Slik ble det til at Jeltsins innerste krets begynte å lete etter en kandidat som kunne tenkes å inneha kvalifikasjoner til å styre et land, og som samtidig ikke kunne tenke seg å kaste Jeltsin i fengsel. En av Jeltsins nærmeste, Boris Berezovskij, hadde sett seg ut KGB-agenten Vladimir Putin. Personlig kom de ikke så godt overens, angivelig av samme årsaker som gjorde at han kunne komme til å passe inn i rollen som var tiltenkt ham: Han syntes å være blottet for personlighet og egeninteresse, ville være formbar og disiplinert. Berezovskij kunne ikke tatt mer feil, skriver Gessen.
– Det å gjenopprette Moskvas autoritet har vært helt sentralt for Putin, selv om dette verdenssynet har utviklet seg over tid, sier Aage Borchgrevink, seniorrådgiver i Helsingforskomitéen.
De fleste biografiene om Putin peker på et øyeblikk som har vært avgjørende for ideologen Putin, forteller han.
Det var et par uker etter Berlinmurens fall, en kveld den 5. desember 1989. Putin var utstasjonert i Dresden, på Stasis hovedkvarter, og fikk beskjed om at opprørere nærmet seg. Han ringte et nærliggende kontor etter hjelp, men fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe før de fikk signal fra Moskva. Moskva forble tause.
Det var et stort traume for Putin, og siden den gang har prosjektet hans gått ut på å gjenopprette russisk kontroll. Først innenfor rammene av den russiske føderasjon, med Tsjetsjenia, og så utenfor Russlands grenser, da han invaderte Georgia i 2008 og Ukraina i 2014, sier Borchgrevink.
Putin sier selv at invasjonen handler om tre ting: «avnazifiseringen og demilitariseringen» av Ukraina, hvor han fremstiller Ukraina som en stat kuppet av en nazistisk fiende. I et essay han publiserte i juli i fjor, skrev han at det russiske og ukrainske folket er «et folk», et «yedinyi narod»: Staten Ukraina finnes egentlig ikke.
– Han skriver også at han ønsker seg Ukraina tilbake til et felles rike under Moskva, at brødre og søstre må samles. Mange av sitatene herfra ble gjentatt i den merkelige talen han holdt. I tillegg har han i lang tid snakket om trusselen fra Vesten og ekspansjonen av Nato, som han mener at går mot foreliggende avtaler. Ekspansjon er også feil ord å bruke på en prosess der Nato gradvis har åpnet døra for å slippe stater inn, sier Borchgrevink.
IDEOLOGEN PUTIN
Russlands invasjon har ført til at vi lever i en verden med færre illusjoner, skrev Anne Applebaum i The Atlantic 1. mars. I takt med Russlands opptrapping langs grensen til Ukraina begynte man sakte å forstå at krig også kan inntreffe i Europa. Likevel, fortsetter hun, har det vært tydelig at Putin aldri har vært en man egentlig kan samarbeide med, slik så mange i Berlin, Paris, London og Washington feilaktig har trodd, skriver hun, og fortsetter med noen til dels rammende personkarakteristikker: en kaldblodig diktator, som gjerne dreper hundretusenvis av naboer for å styrke sin nasjon, hvis det er det som kreves for å bevare makten.
Borchgrevink tror også at Vesten har tatt feil av Putin.
– Man kan forhandle med en person som er rasjonell og forholder seg til virkeligheten, men det er veldig vanskelig å forhandle med en person som sitter i isolasjon langt vekk fra alle. I 2014 sa Angela Merkel at Putin lever i en drømmeverden. Jeg mener vi nå ser at hun hadde helt rett, sier han, og tilføyer:
– Handlingene hans er helt selvdestruktive. Man kan spørre seg hvordan i all verden regimet hans kan overleve dette. Det virker som om han har begynt å tro på sine egne historier om Det russiske imperiets renessanse under tsar Vladimir. Han virker rett og slett litt sprø.
Lars Peder Haga har doktorgrad i sovjetisk historie og har forsket på russisk militærmakt de siste åtte årene. Hans analyse er at Putin er virkelighetsfjern.
– Han har ikke forstått eller tatt innover seg situasjonen i Ukraina. Han har en forestilling om at Ukraina ikke er et ordentlig land. Og at hvis man bare får fjernet dette korrupte ledersjiktet, så vil befolkningen ta imot ham med blomster. Dette tror jeg virkelig han trodde på.
– Det er ideologen Putin som har tatt over nå. Samtidig har han revet i stykker den sosiale kontrakten han har hatt med russerne: han sørger for stabilitet, mot at folk ikke driver med politikk.
Ifølge Haga kan det det virke som om at Putin, etter at han stilte til gjenvalg da Dmitrij Medvedev hadde sittet som president, begynte å innbille seg at han er den eneste som kan fungere som leder i Russland.
– Han skiller ikke mellom seg selv og stormakten. Alt avhenger av ham, og han kan derfor ikke bli syk eller dø. Det blir litt som Ludvig 14. sa: «Staten, det er meg». I tillegg er det elementer av frykt her. Hvis han går av, så mister han beskyttelsen sin. Han har helt sikkert noen fiender, og har nok fått noen nye nå den siste tiden.