Schumacher skrev:
Du kan prøve å vri det dit hvor du vil med metaforer men,.......-jeg har sagt det igjen at hvis man virkelig LIKER ei skive så kan den godt taes fram fra hylla jevnlig for å spilles selv om den er med i The loudness War-mixet høyt og dynamikken går ned.
Uansett om det er en Remaster eller en ny utgivelse.
Jo, sikkert. Jeg gjentar også at jeg
liker ikke å høre på den forvrengningen som følger med når en innspilling komprimeres og toppkuttes. Det skjærer i ørene mine. Hvis du har noe som ligner på en musikalsk tone, men som skal kuttes ned til halve størrelsen uten samtidig å skru ned volumet på alt det andre i miksen, da vil det følge med store mengder odde-ordens forvrengningskomponenter på de delene som skvises ned. Da kan vi snakke så mye vi vil om rør vs transistor, klasse A vs klasse D, høyttalermembraner i papp vs metall, osv, men 800-punds-gorillaen som står midt i rommet er at kildematerialet er tilført like mye forvrengning som en 1970-talls transistorforsterker i full klipping. Og vi vet hva vi synes om sånt.
Edit: Vi trenger noen flere grafer. Her er en ren sinustone ved 1000 Hz, som så er komprimert/soft-limited ned til 90 % av opprinnelig størrelse, sammen med differansen mellom de to bølgeformene:
Neste bilde er de forvrengningskomponentene som må legges til den rene tonen for å komprimere den med "bare" 10 %. Teknisk er det en transform til frekvensdomenet av den komprimerte tonen på forrige bilde. Tallene på grafen er angitt i antall desibel under nivået på den rene tonen. De -17 dB tilsvarer 14,6 % tredjeharmonisk forvrengning, og deretter en halvering for hver odde orden oppover. Tilsammen 22 % forvrengning, alt sammen i oddetallskomponenter. En forsterker anses vanligvis for å være i klipping ved 1 % forvrengning. Miksen mellom de forskjellige forvrengningskomponentene kommer an på hvor "hard" eller "soft" peak limitingen er. Jo hardere, desto mer høyereordens forvrengning, og desto verre vil det låte. "Hard" limiting vil være en helt rett strek øverst og nederst i bølgeformen som vises i MasVis, mens "soft" klipping vil være litt ruglete øverst og nederst selv om bølgeformen er en tykk svart larve. Dette eksemplet er ved bare 10 % kompresjon. Tenk litt over at mange av de innspillingene vi har sett på i denne tråden har vært skviset sammen med 50 % eller mer ved remastering av tidligere utgivelser.
Til sammenligning, dette er forvrengningsspektrumet fra to forskjellige forsterkere i full klipping:
http://sound.westhost.com/articles/soft-clip.htm
Og dette er den velkjente crossover-forvrengningen i en klasse-B transistorforsterker. Klasse AB-forsterkere er konstruert nettopp for å forhindre dette, og noen av oss velger å varme opp huset med en klasse A-forsterker, enten det er rør eller transistor, for å slippe å høre på sånt som dette. Se på bølgeformen av forvrengningen i rødt her og sammenlign med "kompresjonsforvrengningen" i rosa på den første grafen min over. Forskjellen er bare at her er det også en god del like-ordens forvrengningskomponenter som vrir bølgeformen sidelengs, ellers ligner det ganske mye:
http://sound.westhost.com/valves/valve-trans.html#s33
Lik det eller ikke, men denne galskapen med remastering til stadig høyere signalnivåer med tilhørende kompresjon og peak limiting har nullet ut så godt som alle fremskritt som er gjort i forsterkerteknikk siden tidlig på 1970-tallet. Det er bare at forvrengningen nå er på opptaket, i stedet for at den oppstår i forsterkeren. Kvelertak og Kaizers må gjerne bruke den forvrengningen som en del av sounden sin, akkurat som tidligere generasjoner presset rørforsterkere langt ut i klipping, men jeg synes det er motbydelig å få den forvrengningen lagt oppå all musikk jeg kjøper, inkludert musikkformer hvor den ikke har noe som helst å gjøre. Da er vi tilbake til før Otala og 1972.
.
