Diverse The Loudness war

[Voff]

Jeg har noen slike fantasi innspillinger med såkalt pornolyd og det er jo helt klart at ved første inntrykk så høres dette utrolig bra ut men i mange tilfeller oppleves musikken temmelig død ut selv om det oppleves perfekt sånn umiddelbart.Jeg opplever f.eks. en Thin Lizzy innspilling fra 70 tallet som langt mer musikalsk gjengitt enn disse såkalte perfekte innspillingene.Uansett må jo vi som kjøper musikken til slutt akseptere det som er på plata både på godt og vondt. Jeg gir ikke avkall på god musikk fordi en eller annen her vifter med en dårlig måling.

Nå låter de fleste 70-talls innspillinger virkelig godt sammenlignet med det meste av i dag. Faktisk kan jeg ikke komme på en eneste ny inspilling i samlinga mi som låter bra.
Jeg har etterhvert tatt det for gitt at nye plater = drittlyd. :

 

[vredensgnag]

Jeg nevnte min Estherorkester opplevelse kort i trådens start. Hørte henne live i 2009, og kjøpte straks CDen hennes. For et møl. Skrev litt om det her dengang:

===


Jeg hadde nylig gleden av å høre Esther Buchmann spille tre sanger, der hun akkompagnerte seg selv på gitar, i lytteforhold som var meget gode. I begge live-fremføringer, som skjedde over to dager, evnet hun å gi meg en tåre i øyekroken, og hun grep også de andre som lyttet. Første gangen satt jeg to meter fra henne, på samme plan; andre gang kanskje fire meter.

Jeg kjøpte CDen, som er et makkverk av en produksjon, der artisten Buchmann er blitt borte, pga at man ikke har tatt hensyn til nerven i fremføringen. Ved en dynamikkanalyse kunne jeg se at problemet ikke lå der, langt bedre spenn enn man er vant til -- men detaljene var borte, fordi produsenten må være døv, eller også har han jobbet lenge med tysk Sugarpop.
På henvendelse til Buchmann om dette fikk jeg til svar at man ikke hadde hatt råd til å gjøre det bedre. Det er selvsagt tøv - alt de behøvde å gjøre var å sette noen få mikrofoner riktig i forhold til henne, når hun synger, og sørge for at bandet som kom i tillegg støttet det hun klarer med stemmen.

Av ren nysgjerrighet gikk jeg gjennom over 40 innspillinger med kvinnelige vokalister, ulike produksjoner, for å se om jeg kunne finne en med like dårlig behandling av vokalistens bidrag. Det klarte jeg ikke (jeg sammenlignet med akustiske produksjoner.)

Why we woo - Estherorkester.

Puls sin anmelder har vært på konsert med henne, og i likhet med meg blitt blåst av banen, for dette er en utrolig artist, live. Og CDen har minnet anmelderen om konsertene, men besjelingen er ikke med. Hun tror også at store artistprestasjoner ikke kan festes på plate - men det kan man.


Skal man utsette noe som helst på denne utgivelsen, må det være at den tidvis er mer polert enn nødvendig. Men dette inntrykket tilhører strengt tatt the sweet aftermath av to fantastiske konsertopplevelser, og sier mindre om etterarbeidet per ce. Det skal rett og slett noe til å gjengi det store lille orkesteret i plateformat.

 

[Mr-T]

Nå låter de fleste 70-talls innspillinger virkelig godt sammenlignet med det meste av i dag. Faktisk kan jeg ikke komme på en eneste ny inspilling i samlinga mi som låter bra.
Jeg har etterhvert tatt det for gitt at nye plater = drittlyd. :

Ja musikk låt bra til et stykke opp på 80-tallet, og så gikk alt gradvis i dass.

Heldigvis er fortsatt jazz og klassisk unntaket, det meste her låter fortsatt bra, og kanskje bedre enn før.

Disse hifi-porno platene folk vifter rundt med synes jeg stort sett er crap... ikke nødvendigvis pga lyden, men musikken er som oftest triste greier. Jeg hører aldri på sånt fjas.

I dag blir det Jethro Tull tenker jeg, DET er saker.

 

[vredensgnag]

Brian Wilson har en delvis forklaring på hvorfor det har gått skeis:

A particularly insightful quote I often mention to my students, is a remark made in an interview by Brian Wilson, (yes, the great songwriter/composer of the Beach Boys). When Brian was asked about the current state of popular music, he stated, (and I summarize), that he felt that popular music had been killed by the invention of electric guitar tuners. What Wilson is referring to, for those of you not around electric guitar players a lot, like I am at SUNY, are those little digital boxes that guitarists can plug into and put their instruments quickly into perfect tune with either digital numbers or a meter. On the positive side, this avoids the twenty-minute long tuning sessions made famous by the Grateful Dead in their heyday—and I remember those show-stopping moments. But what Brian Wilson is getting at, is that when all the harmonics in an ensemble, or in a piece of music that gets recorded, are perfectly aligned, that are in fact literally in tune, then the music becomes dead-on-arrival! This is because when all harmonics are perfectly matched or aligned it is possible to lose the inherent infinite complexity and variety that is present in acoustic instruments and voices—in nature. This is something that designers of electronic instruments such as synthesizers have wrestled with for years now. Nature is complex. Electronically generated in-tune sine waves are not. I think that this explains a lot of the emotional disconnect many listeners feel with contemporary mass-market pop music; not only is it compressed and limited up the wazoo, but it is so tuned that all harmonic variety and life is bled out of it, creating a very sterile result. Compare most any recent recording off a commercial radio station today, to a Phil Spector recording from the early 60s, or the Beach Boys for that matter, and you can hear immediately the phenomenon that Brian Wilson is talking about.

 

[Mr-T]

Godt oppsummert! Jeg har så og si ikke kjøpt en pop-plate på over 15 år... jeg kjenner meg igjen i dette her ja.....

 

[vredensgnag]

Mono fra 1968 - gitar, bass, sanger. Hvem tør være så naken foran mikrofonen i dag?

http://open.spotify.com/track/30RMOT5IF9L0ecdFaqnld8

 

[ayaboh]

I dag blir det Jethro Tull tenker jeg, DET er saker.

Heep her, (Demons And Wizards [Victor VDP-1149]). Inspilling fra -72. Utrolig bra! Må nok innom Laurie Anderson en tur i løpet av dagen også.

 

[baluba]

Det tror jeg også... men det er faktisk hørbare klipp i en del Bach greier jeg har på Harmonia Mundi. Det er helst på eldre opptak der de måtte fysisk klippe i tapen. Med redigering på DAW så er det mye lettere å lage uhørbare klipp.

Når du nevner det så har jeg et par eksempler av direkte feilproduksjon, slik som en cd med musikk av John Blow fremført av Alfred Deller Consort. Noen partier er helt ødelagt, jeg skjønner ikke hvorfor. Men det som jeg har som er i orden låter nydelig.

 

[TrompetN]

Utrolig bra tråd dette her!!
Har ikke lest alle sidene enda, men holder på å pløye.

I det siste har jeg hørt begrepet "loudness war" på mange kanter. Det betyr at det er langt flere enn oss som er blitt oppmerksomme på problemet. Har håp om bedring. Det er jo egentlig ingen utenom de store plateselskapene som ønsker å drepe musikken. Radiokanalene har jo sin egen "knapp" som får det høyt likevel.

Stiller meg bak forslaget om å si fra om dårlig lyd til plateselskapene, butikker og musikere. Slike ting sprer seg.

Fortsett skrive gode innlegg i tråden!

 

[quad_lars]

Mono fra 1968 - gitar, bass, sanger. Hvem tør være så naken foran mikrofonen i dag?

http://open.spotify.com/track/30RMOT5IF9L0ecdFaqnld8

Jo, de finnes. I fjor gav John Mellencamp ut No Better Than This:

http://www.mellencamp.com/mpJM.php

Recorded In Savannah, Memphis, And San Antonio With 1 RCA 77 DX Microphone (Savannah & San Antonio) or 1 RCA 44 (Memphis)- Mono To An Ampex 601 ¼” Reel To Reel.

[…]

No Better Than This was recorded over the course of a few break days afforded Mellencamp when he was on a tour of minor league ball parks last year, sharing the bill with Bob Dylan and Willie Nelson. The album was recorded on vintage equipment – a 55 year-old Ampex tape recorder with just one microphone -- in Savannah at the First African Baptist Church, in Memphis at Sun Studios and in San Antonio in room 414 of the Gunter Hotel.

Mellencamp wrote the thirteen songs included on the album during a thirteen-day span last spring. “I was tightly focused,” he related, “I got up every day and wrote and wrote and wrote.” The songs reflect various American traditions including blues, folk, western, gospel, rockabilly and country and address such themes as the need for hope, the nature of relationship and narratives that recount extraordinary occurrences in everyday life.

As far as the recording locations are concerned, they were chosen based on cultural and music history, each providing a sense of place for the respective sessions. About the experience, Mellencamp remarked, “It was absolutely the most fun I’ve ever had making a record in my life. It was about making music – organic music made by real musicians – that’s heartfelt and written from the best place it can come from.”

The First African Baptist Church is the first Black church in North America dating to pre-revolutionary times. The original congregation and ministry were slaves; the church, in fact, provided sanctuary to runaways before emancipation. Mellencamp, who has a residence in the area, has long been familiar with the church and the role it played in the Savannah community. He and his wife Elaine were baptized there before the sessions commenced.

While Sun Studios actually is a working recording facility, its equipment has been updated since the days of Elvis Presley, Carl Perkins, Johnny Cash and Jerry Lee Lewis so Mellencamp’s team used the Ampex machine and established a makeshift recording booth in a construction shed in a vacant lot next door. Mellencamp and his musicians did, dutifully, arrange themselves on the studio floor in accordance with markings that had been laid down by Sam Phillips many years before for optimal presence.

Room 414 of the Gunter Hotel in San Antonio is where Robert Johnson first recorded for Brunswick Records in November of 1936; Mellencamp’s version of Johnson’s “Stones In My Pass Way” was the first track on Trouble No More, an album of blues and folk songs released in 2003. The room has been carpeted in the intervening years so a hardwood floor was placed over the carpet to better approximate the ambience heard on Johnson’s records. Mellencamp sang facing the corner of the room that Johnson had almost 74 years earlier.

After the sessions were completed, Burnett took the mono tapes back to Los Angeles and mastered them, per Mellencamp, “in a way that made them coherent.” Sequencing of the album was accomplished by Burnett in a moment that could be likened to an epiphany. Mellencamp was present when his producer recited the running order of all 13 songs in a moment of inspired spontaneity.

 

[vredensgnag]

Nice, den skaffer jeg.

 

[baluba]

Nice, den skaffer jeg.

På tide. Fikk den i gave av en annen musikkelsker, og siden da har den spunnet med jevne mellomrom. Også som mp3 på telefonen.

 

[Asbjørn]

Anskaffet nettopp Blue Coast Collection 2 som 24/96 nedlasting. Som forventet når Cookie har hatt en finger på spakene:





Pretty darn good.

(Disse filene ble nedsamplet til 16/44.1 før analyse i Masvis. Det endrer ikke resultatet.)

 

[CDWMcInSpots]

Jeg søkte forgjeves etter Bernhoft i denne tråden etter å ha sett deler av en kontorkonsert på NRK for en stund siden. Har noen av dere analysert platene hans?

 

[CDWMcInSpots]

Jeg kryssposter dette innlegget her til informasjon, nytte og gavn.

Internettradio, loudness war og enkle analyseverktøy

Som de fleste antagelig har lagt merke til, lider mange radio- og nettradiokanaler av loudness war. Dette gjelder også en del av de som bare spiller gammel musikk.

Jeg nevnte HPR - Heartland Public Radio i svar #3176. Den tilbyr 4 kanaler:

• HPR1: Traditional Classic Country
• HPR2: Today's Classic Country
• HPR3: Indie Country...Where Independent Country Lives!
• HPR4: Bluegrass Gospel

HPR spiller altså kun country og countryrelatert musikk. Jfr. innlegg i loudness wartråden, har country vært mindre og senere utsatt for loudness war en mye annen populærmusikk. HPR1 spiller dessuten kun(/i all vesentlighet) musikk fra før CDen ble lansert og i hvert fall før loudness war ble innført.

Allikevel høres og ser det ut til at HPR1, HPR2 og HPR3 ofte eller alltid i større eller mindre grad er rammet av loudness war. Derimot får HPR4 (fremdeles) lov til å være (tilsynelatende (rimelig)) ubesudlet. Der varierer t.o.m. nivået betydelig fra sang til sang.

Lagret musikk kan enkelt analyseres med MasVis og andre programmer for å avdekke dynamisk komprimering. Det er vanligvis litt mer styrete å analysere internettradio fordi man først gjerne må lagre lydstrømmen, eller på en eller annen måte pipe den gjennom egnet analyseprogramvare.

Eiere av Squeezebox Touch er i denne sammenheng heldige. Valget "Now Playing" tilbyr følgende nyttige visninger/verktøy som raskt og enkelt gir et inntrykk av signal(nivå)et og signalets sammensetning:

• Analoge VU-metre
• Spektrumanalysator

Det kan hende man må gå inn i "Settings" for å gjøre disse visningene tilgjengelig.

Når man skal vurdere en nettradios tekniske lydkvalitet bør man i hvert fall ta hensyn til:

• Bitrate (i Mbps)
• Kodek (f.eks. mp3, wma, wma pro, aac, aac+, ogg, flac)
• Dynamisk kompresjon

Det er som regel mest fokus på det første punktet og aller minst på det siste.

Squeezebox 3 og Transporter har også analoge VU-metre og en form for spektrumanalysator, men jeg har foreløbig ikke forsøkt å finne ut hvor nyttig deres utgaver er til denne bruken.

 

[Asbjørn]

Mobile Fidelity er fortsatt like trofaste. Her er Rickie Lee Jones' "Pirates" fra 1981, remastret av Rob LaVerde for MoFi i 2009. Et album som handler om å slå opp med Tom Waits må nok ha litt dynamikk:





Edit: Jo, denne låter bra. Orntli' snert i trommer og anslag på piano, makrodynamikk så det holder mellom forskjellige sanger og avsnitt i sanger. Jeg tror jeg har bestemt meg for å kjøpe alt som MoFi utgir.

 

[tkr]

Fant denne: http://www.sfxmachine.com/docs/loudnesswar/loudness_war.pdf

Tenkte at den passet inn her.

mvh

 

[Asbjørn]

En til fra pakken som kom fra Mobile Fidelity tidligere i uken. Keb' Mo' "Keb' Mo'" fra 1994, remastret av Rob LaVerde i 2011. Hybrid SACD, her CD-laget:





Her er en anmeldelse: http://www.audaud.com/article.php?ArticleID=8994

Det er også interessant å sammenligne denne med Eric Bibb, som holder til i samme musikalske landskap, men som har vært hardt angrepet av kompresjonsdjevelen til tider. Denne låter "live", mens Bibb etter hvert har blitt til bakgrunnsmuzak, selv om han tar seg litt inn på de nyeste platene.

 

[Mr-T]

Jeg har "standard" utgaven av denne.. Litt mer komprimert, men ikke mye.

 

[pedal]

Jeg har "standard" utgaven av denne.. Litt mer komprimert, men ikke mye.

NB: Erindrer at standard CDen var HDCD kodet. Har du tatt høyde for det?

 

[Asbjørn]

Jeg har "standard" utgaven av denne.. Litt mer komprimert, men ikke mye.

Det er brukt litt kompresjon på denne versjonen også (se histogrammet for spor 7, 9 og 10), men det er en del av det musikalske uttrykket og ble nok gjort i opptaksprosessen, ikke for å få det til å "låte høyt" ved mastring til CD. Jeg har utvekslet noen emails med Rob LaVerde, og han er minst like kritisk til loudnessgalskapen som noen av oss. Heldigvis arbeider han for et plateselskap som tillater ham å sette kvaliteten først.

 

[Mr-T]

Jeg har "standard" utgaven av denne.. Litt mer komprimert, men ikke mye.

NB: Erindrer at standard CDen var HDCD kodet. Har du tatt høyde for det?

Den er ikke HDCD kodet. Har sjekket...

 

[Mr-T]

Her er grafer på "originalen"....

 

[Asbjørn]

Jeg får enda mer respekt for Rob LaVerde og Mobile Fidelity etter å ha sett de grafene der.

 

[Mr-T]

Ser jo bra ut på grafer, men viktigere er om det LÅTER bra. Mange MFSL utgivelser synes jeg er litt snåle, dvs de er EQ'et for å låte mer "hifi". I hverfall var det litt sånn i gamle dager.

 

[Asbjørn]

Nei, jeg tror ikke det er eq'et noe særlig på denne. Her er spektrumet fra spor 1 på originalen (øverst, skjermdump fra ditt innlegg) og den remastrede (skjermdump fra MasVis hos meg):



Ser ganske likt ut, synes jeg. Kanskje ørlittegranne mer i et smalt bånd rundt 1,5 - 2 kHz, men "hifi-detaljene" holder vel til lengre oppe.

Denne guiden sier at "for increased clarity of bass guitar, cello, or upright bass, boost at 1.5 kHz" og "to remove dullness from guitars, boost at 1.5 kHz". Kanskje det var vurderingen?

 

[Mr-T]

Vanskelig å se sånt når dB-skalaen er så fryktelig grov dessverre.

 

[trex]

Utmerket artikkel om emnet for de interesserte...

http://www.soundonsound.com/sos/sep11/articles/loudness.htm


Litt mer enn de vanlige "dette er feil"-graf og "dette er riktig"-graf.

 

[Asbjørn]

Interessant artikkel. Det er ikke vanskelig å være enig i konklusjonen:

To go on with the comparison with images, it’s as if, for the last 20 years, all pictures in books and magazines have been getting brighter and brighter. There are still deep blacks, the contrast remains intact, but all images look brighter. This is illustrated with the Tower Bridge pictures on the image. It’s as if everything these days is supposed to look ‘flashy’, even though common sense suggests there are some images that shouldn’t look flashy at all, in any situation. This is all the more true in the case of audio content, for which ‘brighter’ doesn’t simply mean a higher density of clearer pixels. It also means reduced crest factor, envelope modifications, use of the second loudness paradigm and, in the worst cases, distortion. Common sense suggests that although there is nothing wrong with these characteristics as such, they shouldn’t be on virtually all records.

(Min uthevelse.)

Det nedenfor er ihvertfall ikke helt feil. Jeg var litt bekymret når Sony skulle gi ut Robert Johnsons samlede verker på nytt i anledning mannens 100-års-dag. Selv fikk han bare med seg de 27 første bursdagene, som kjent. Heldigvis har de motstått fristelsen til å mose det hele Metallica-style denne gangen. Her er CD1 av Robert Johnson "The Complete Recordings - The Centennial Collection" (2011, innspilt 1936-37).

 

[Asbjørn]

Henger på en til fra "inn"-kurven, Sharon Jones & the Dap-Kings, "100 Days, 100 Nights" (2007). Den har en ganske autentisk 60-talls soul-sound som svinger noe ettertrykkelig.

Som grafene viser, er kompresjon en ganske viktig del av den sounden. Det er en del av det musikalske uttrykket, og har lite med "loudness war" å gjøre. Ser ut til å være litt soft limiting på noen spor, f eks venstre kanal av spor 5, men det er gjort såpass smart at det ikke blir den ubehagelige følelsen av at alt bare står og stanger i taket. Artig plate.

 

[tkr]

Dat kings påstår at de bruker ren analog opptaksteknikk og bruker båndopptakeren for å gi kompresjon.

Et bilde av studioet:

8 spor er det de har til disp, og det tvinger dem til å arbeide på en helt annen måte enn inn i en DAW.


mvh

 

[baluba]

Dap Tone Studios er et bra sted. Har Jones tre siste album, og få plater har fornøyet meg mer det siste året. Og de låter veldig naturlig. Nå har riktignok produsenten til Amy Winehouse vist at det går an å skru lyd jeg ikke setter så stor pris på der også, men det har ikke relevans her.

Som jeg har påpekt i tidligere diskusjoner er all analogt tatt opp musikk komprimert i utgangspunktet. Først er det tilført båndkompesjon på sporene, så på masteren. Dette er uungåelig. På slutten av nittitallet fantes det profesjonelle MiniDisc-opptakere for mastring. Det var fordi en god del lydteknikere fant ut at MiniDisc i absolutt toppkvalitet tilførte mye av den samme båndkompresjonen som analog tape gir. Det er slettes ikke umulig at plater dere setter pris på er mastret på MiniDisc, he he he. Jeg kan ikke gi eksempler på det, men vet at det var slik. Ingen jeg kjenner har brukt MiniDisc selv, men jeg har møtt lydteknikere også her hjemme som syntes tanken var besnærende.

Sharon Jones & The Dap Kings bør alle koste på seg å ha i samlingen. Hun står foran et massivt gjennombrudd i Norge kan det se ut for, så nå gjelder det å skaffe seg cred i siste liten. Har du ikke minst en cd før hun gir ut neste så tilhører du bermen. Forstått? Bermen!

 

[Asbjørn]

Som jeg har påpekt i tidligere diskusjoner er all analogt tatt opp musikk komprimert i utgangspunktet. Først er det tilført båndkompesjon på sporene, så på masteren. Dette er uungåelig.

Enig i det meste av det du skriver, men det er litt interessant å se nærmere på de Robert Johnson-innspillingene. Her er "Come On In My Kitchen", innspilt i et mobilt studio opprigget i et hotellrom i San Antonio 23 november 1936:



Ikke mye kompresjon der. Derimot er det begrenset i båndbredde med avrulling både i diskant og bass. All lyden er mellom 200 og 4000 Hz. Han satt visstnok vendt inn mot mikrofonen i et hjørne av hotellrommet for å få litt naturlig boost og "kropp" på gitarlyden. Det er også en måte å gjøre eq på...

 

[baluba]

Også er det vel et betydelig naknere arrangement. Det er noe som ikke må glemmes når grafer sammenlignes, for med et nakent arrangement ser det ut for at noen opplever lyden som mindre komprimert i utgangspunktet. Vamp. Men powermusikk av typen Sharon Jones måler selvsagt helt annerledes.

 

[Asbjørn]

Ja, Robert Johnson var bare én mann og en kassegitar. Jeg er litt forundret over hvor mye dynamikk det er på den platen. Den ble tatt opp elektrisk med en mikrofon og signalet passerte sannsynligvis bare ett triode-rør før det ble skåret direkte til voks. Tape var forsåvidt oppfunnet, men datidens båndopptakere var ikke spesielt brukervennlige:

On Christmas Day 1932 the British Broadcasting Corporation first used a tape recorder for their broadcasts. The device used was a Marconi-Stille recorder, a huge tape machine which used steel razor tape 3 mm wide and 0.08 mm thick. In order to reproduce the higher audio frequencies it was necessary to run the tape at 1500 millimetres per second past the recording and reproducing heads. This meant that the length of tape required for a half-hour programme was nearly 3 kilometres and a full reel weighed 25 kg. For safety reasons these machines would only be operated in a locked room by remote control. Due to the tape's speed, springiness and razor-like sharp edges, if the tape broke while in operation, it could unspool, fly off and cause serious injury. Besides this, the methods of recording could lead to massive data loss and poor audio quality because of their nature.

Så Johnson-opptaket ble skåret direkte til en voksplate, som ble metallisert, voksen fjernet, og der var den negative masteren. Resten ble gjort på samme måte som LP'er produseres i dag: En positiv "mother" ble avstøpt og metallisert, så ble negative "stampers" lagd fra den. Hver gang en "stamper" ble utslitt, ble en ny lagd fra "mother".

Dessverre har mange av masterne forsvunnet oppigjennom årene, så bare fire av sporene på samlealbumet er digitalisert fra metalldelene (via positiver presset i polystyren). De aller fleste av sporene er digitalisert fra de best bevarte 78-platene som kunne oppdrives, og deretter "sonically restored", hva det nå enn innebærer. En del klikkelyder og bakgrunnssus er nok fjernet digitalt, men det er interessant at dagens CD'er ("96 dB dynamic range!!!") stort sett har mye dårligere dynamikk enn disse gamle 78-opptakene.

Her er de fire sporene som er tatt fra de bevarte metall-mastrene:

 

[baluba]

Det er betenkelig at teknologien vi har i dag egentlig ikke brukes optimalt, ja. Fryktelig kjedelig for oss i alle fall. Diskuterte en gang med en gutt på 17 år, som mente at mp3 uansett låt bedre enn lossless. Det er slik vi liker at det skal låte, ikke for mange detaljer og slikt. Akkurat det siste la jeg til selv.

 

[vredensgnag]

Det er betenkelig at teknologien vi har i dag egentlig ikke brukes optimalt, ja. Fryktelig kjedelig for oss i alle fall. Diskuterte en gang med en gutt på 17 år, som mente at mp3 uansett låt bedre enn lossless. Det er slik vi liker at det skal låte, ikke for mange detaljer og slikt. Akkurat det siste la jeg til selv.

Ungdommer foretrekker mp3 over lossless ...

http://www.audioholics.com/news/industry-news/kids-prefer-poor-quality-mp3?date=100220090311

Are iPods changing our perception of music? Are the sounds of MP3s the music we like to hear most?

Berger then said that he tests his incoming students each year in a similar way. He has them listen to a variety of recordings which use different formats from MP3 to ones of much higher quality. He described the results with some disappointment and frustration, as a music lover might, that each year the preference for music in MP3 format rises. In other words, students prefer the quality of that kind of sound over the sound of music of much higher quality. He said that they seemed to prefer "sizzle sounds" that MP3s bring to music. It is a sound they are familiar with.

 

[Roberth]

Hei

Jeg lurer på om platen One Day You'll Dance For Me, New York city av Thomas dybdahl er "loud" eller bare veldig dynamisk? Noen som her kjørt denne analysen av denne platen?

 

[Mr-T]

Den er ganske bra etter dagens standard vil jeg si!

 

[Rune.U]

Komprimering i seg selv er ikke problemet.Det har,som baluba ganske riktig påpeker,eksistert bestandig,enten naturlig begrenset av mediet,eller tilpasset mediet.Ikke tror jeg noen heller ville likt totalt ukomprimert lyd.Det finnes vel knapt anlegg egnet til å avspille det,og slett ikke i en vanlig stue.
Nei,komprimering i seg selv er ikke problemet,så lenge den er så moderat som nødvendig,men ulyden oppstår når den(vanligvis for hardt)komprimerte lyden blir skrudd kraftig opp igjen etterpå,slik at bortimot alt på platen høres like høyt ut.

Denne kommentaren var mest beregnet på nye lesere,for det er mange sider siden fenomenet ble grunnbelyst sist

Mvh Rune