Blir for enkelt, Orso - og i tillegg byr det på et problem.
Siden man med slike tiltak faktisk hører vesentlige endringer i lyden - instrumenter både drukner og dukker opp, alt etter hva man gjør -- så blir det for tydelig at det ikke skjer stort ved bytte av andre komponenter. (Hvorfor forsvant bass/treble fra high-end?)
Den linken til Tom Nousaines test, tidligere i tråden, ble pent forbipassert. Skal man tro hva som står der er det grunn til en komplett revisjon. Men den er "for gammel, feltet har gått videre nå."
Tom Nousaine ble forøvrig innhentet av Boston Audio Society for å holde foredrag. Under dette ble det diskusjon med eieren av Transparent Cables, Jack Summer, som endte med at Tom Nousaine ble invitert til å gjennomføre en blindtest av Transparent mot andre kabler, i Transparents eget lytterom.
Da BAS dukket opp sammen med Nousaine ble det ikke noe av den testen. Summer nektet for å ha invitert Nousaine, selv om BAS hadde et brev fra Summer der han inviterte Nousaine og BAS.
"Men det er så lenge siden, og kabelteknologien er kommet videre."
http://www.vxm.com/21R.64.html
Det jeg tror skjer i disse tilfellene (Pear, Transparent, Fremer), er at man er så totalt overbevist om kabelens overlegenhet at man ikke kunne tenke seg at den ikke var overlegen. I likhet med Lavigne går man inn i utfordringer skråsikker på utfallet. For når man lytter i eget lytterom så hører man forskjell - "ikke sant? du hører helt klart hvor mye bedre X er?"
Men så - siden man skal være med på en blindtest - gjennomfører man en prøveblindtest i eget lytterom. Og plutselig er man ikke like interessert i å ta opp hansken. Lavigne gjorde det fordi det ikke falt ham inn å ta en prøvetest først - og uansett var han fast bestemt på å ta testen, og rapporterte at han hørte forskjell seende, så han var sikker på at utfallet ville bli det han var overbevist om.
Denne innbilningseffekten betyr ikke at seende lytting ikke er viktig - som hjernestudier viser så trigges spesielle områder når man kjenner avsender til et stimuli, mens hjernen forblir passiv når man ikke kjenner avsender. Og om hjernen ikke trigges, så frigjøres ikke stoffene som bidrar til nytelse!
I kommentaren om Hatto som Roberten linket til i klassisk-tråden skriver The Guardians journalist at historien bak musikken er det som gjør musikken - og derfor ble Hattos "versjon" bedre enn akkurat samme musikk spilt av musikeren som faktisk spilte den inn. Hattos historie var bedre.
Og det forklarer hvorfor samme anmelder slakter den opprinnelige innspillingen, men blir lyrisk når han skal beskrive den som utført av Hatto. Han anmelder historien, ikke det han hører.
Fra New Yorker artikkelen om Joyce Hatto. Det handler altså om et 70-tall innspillinger som ble stjålet fra andre pianister, og utgitt som hennes.
Flere anmeldere hadde anmeldt originalene, ofte meget negativt - og ble lyriske når de anmeldte Hattos "versjon":
The recrimination directed at the critics who had been duped was both understandable and overwrought. In 1992, in Gramophone, the critic Bryce Morrison found that Yefim Bronfmans Rachmaninoff Third Concerto lacked the sort of angst or urgency that has endeared Rachmaninov to millions and that Bronfman sounds oddly unmoved by Rachmaninov s intensely slavonic idiom. In the sunset coda of the Adagio his playing is devoid of glamour and in the finales fugue he lacks crispness and definition.
Fifteen years later,
he wrote of Hattos release of the same recording: stunning . . . truly great . . . among the finest on record . . . with a special sense of its Slavic melancholy. Ates Orga and Jeremy Nicholas were taken to task for not having demanded more extensive documentation from Hatto. The various sources cited by Orga in his lengthy profile on MusicWeb had an uncanny tendency (a) to be no longer alive or (b) to originate and terminate at the intersection of Hatto and Barrington-Coupe.
Read more:
http://www.newyorker.com/reporting/2007/09/17/070917fa_fact_singer?currentPage=all#ixzz0Xm2806X0
