Nå sitter jeg her og hører på Dynaudio Focus 160. Jeg har jo sittet på gjerdet en stund, ventende på at Soundgarden skulle få inn et par.
Det som hendte var at det ble lagt ut et relativt nytt par Focus 160 på bruktbørsen, så da slo jeg til og kjøpte dem. Har en testperiode nå, kanskje jeg beholder dem, kanskje jeg selger dem videre.
Noen inntrykk:
Fabelaktig flotte byggverk og lakkarbeid i klasse med Vienna Acoustics. Nydelige elementer. Artig at det fremdeles finnes høyttalerprodusenter som lager elementene selv.
Det første som slo meg når jeg koblet dem opp var at følsomheten var relativt lav, det andre var at bassen gikk svært dypt til en stativhøyttaler å være, det tredje var at lyden var en del fyldigere enn hva jeg hadde forventet. Jeg var egentlig litt skuffet over lydkvaliteten.
Etter å ha spillt mer musikk har inntrykket kommet seg betraktelig.
Bassen er svært god til å komme fra en stativhøyttaler, låter mer som en større gulvstående variant egentlig.
Mellomtonen er fyldig og ganske kraftfull. Den er ikke så rytmisk utpreget som enkelte av mine tidligere høyttalere, og heller ikke så åpen, men den er relativt dynamisk, spesielt i nedre del . Den låter hele tiden organisk, og den skjærer ikke ut på bestemte frekvenser slik så mange andre høyttalere har gort i dette rommet. Dynaudio har åpenbart hatt god kontroll på spredningsmønsteret off-axis på denne modellen.
Overgangen til diskanten er litt forsiktig, jeg opplever frekvensgangen totalt sett som litt konkav, noe som samfaller godt med målingene presentert av Hifi-news i testen hvor Focus 160 var suveren testvinner. Selve diskantgjengivelsen var litt uvant for meg. Mine høyttalere de siste årene har til en stor grad benyttet metalldiskanter og høyordens delefiltre. Overgangen til Dynaudios softdomer og førsteordens delefiltre var større enn forventet. Jeg opplever diskantgjengivelsen som en naturlig forlengelse av mellomtonen. Begreper som harmoni, ro og luft kommer til meg. Ushers berylliumsdiskant hadde noe av den samme klangen, men hadde en hardere kant ned mot delefrekvensen enn hva som er tilfelle med Dynaudio.
Det låter hele tiden vakkert og fint. Detaljer løftes fint fram. Lydbildet er stort, bredt og flott.
Totalt sett er lydbildet ekstremt bra, men lyden er likevel litt mindre engasjerende enn hva jeg dypest sett ønsker.
Jeg kunne gjerne tenke med en mellomtone som var litt mer frempå og rytmisk, men jeg vet ikke om det egentlig er helt mulig å få dette uten å miste Dynaudios gode kvaliteter. Favoritter som Dire Straits og Sting låter aldeles makeløst på disse høyttalerne. AC/DC funker også, faktisk en bedre match enn JBL LS80 rent tonalt. Rihanna mister litt av energien i stemmen og skarptrommene hos Fear Factory mister litt attack, men alt er fremdeles svært hørverdig.
Man får fot og vil spille mer...
Vel så sitter jeg her igjen som så mange ganger før. Veier litt for og i mot. Spiller plate etter plate og synes Hifi er en grei hobby.
22 og 24 er de jeg sikler mest på selv. Heldig du, som er i investeringsmodus, alltid gøy!
