Flotte anmeldelser! Og karaktersettingen gleder et gammelt Mountain-hjerte som kjøpte platen da den kom ut. Finger´n skriver om Cream; ikke merkelig når Pappalardi produserte nettopp dem. Mountain v/Pappalardi og West hadde sans for både det beinharde og det rolige, melodiøse. Dere må sjekke ut Climbing! óg. Synd de ikke gav ut flere plater av dette kaliber. Jeg gir platen 10/10 og er på min topp 100-liste gjennom tidene.
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Takker og bukker for nomineringen av denne. Plutoniumsbra!!!
Ett døgn bør holde. Litt avhengig av tørsten.Jeg melder meg på i klubben til de som ikke har hørt denne plata før, men som har bakoversveis nå. Nok et overveldende orkester som må hankes inn. Takk for strålende anmeldelser.
PS! - Hvor lenge må en Nøgne ø imperial Stout som har vært lagret liggende stå oppreist før den kan jekkes uten risk for bunnslam? Anyone?
Har ikke hørt nok på denne plata til å sette egen karakter enda, men det blir minst 7. Premetal var et ord jeg ikke har hørt før, det likte jeg. To gode anmeldelser.
Tittelen er forøvrig et hvalfangst uttrykk. Når man i gamle dager hadde hadde rodd ut og harpunert hvalen og lettbåten ble dratt etter hvalen opplevde man en Nantucket Sleighride.KKaare G. Opsahl
Gjest
Tipper denne plata sklir opp til 10/10 med tiden
Som janfrt skriver bør absolutt Climbing! også sjekkes ut, fantastisk plate det også og de beste låtene der (For Yasgur's Farm og Mississippi Queen imo) er minst like god som de beste på NS. Sangen Nantucket Sleighride er foresten skrevet av Felix P og kona, som skjøt han noen år senere.Sist redigert:
Auda, jeg hadde nærmest håpet på en halvtime eller noe. Tok en annen heller, lageret var visst fullt her. Og i et siste krampaktig forsøk på å ikke sovne enda blir det Nantucket Sleighride på brakkeriggen.
Ett døgn bør holde. Litt avhengig av tørsten.Jeg melder meg på i klubben til de som ikke har hørt denne plata før, men som har bakoversveis nå. Nok et overveldende orkester som må hankes inn. Takk for strålende anmeldelser.
PS! - Hvor lenge må en Nøgne ø imperial Stout som har vært lagret liggende stå oppreist før den kan jekkes uten risk for bunnslam? Anyone?
Ja, jeg har jo fått i meg noe bunnfall opp igjennom og faktisk ikke dødd enda, så du fører et godt argument.Man dør ikke av å få i seg litt sedimenter. Drikk i vei
Flotte anmeldelser! Låt nummer fire, 'You Can't Get Away!', fikk seg jammen en stjerne på Spotify samtidig som jeg hvisket det til Imperial Stouten.
Fine anmeldelser.
På ei plate som jeg likte bare sånn passe.
Og siden det er ikke meg, må det være dere.
Men jeg hører da kvaliteter og melodier her, så det kunne sikkert ha vært ei bra plate. Hvis de bare hadde skrelt bort det verste av støyen. Tittellåta er faktisk småfantastisk, må vel innrømme det. Muligens ville jeg likt plata med 7-8 øl innabords. Men den vokalen er ikke min kaffekopp.En liten kuriositet kanskje (skrevet om det tidligere): Platen er dedikert til Owen Coffin, en hvalfanger. Når disse var på fiske utenfor New England i passe små båter og til slutt traff spermhvalen med harpunen, så dro hvalen avgårde med fiskerne på slep i en hælvetes fart, på "a Nantucket Sleighride".
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Er litt mye 70tallsound for meg, er vel ikke gammel nok da men Go for your life er ei skive som har blitt spilt mye her i heimen, syns den `rocker`litt mereTo flotte anmeldelser! Skal jaggu sette den på en gang til, mista interressen sist etter 4 låter - men det må sies at de 4 første holder virkelig klasse,
selv om det låter veeldig tidlig 70 tall. Vokalen er særegen, klarer ikke helt å plassere ham; midt mellom David Clayton-Thomas og Kevin Coyne?
'Premetal'? njei, Sabbath ga ut milepælen 'Masters of Reality' samme året, den er vel mere fullblods. Ok, hørere muligens hva du tenkte på - men da er dette pre- til den typen metal jeg ikke forstår meg på.
Musikken er en fun blanding av de dominerende stilene på den tiden (litt Cream, litt blues(rock), litt Tull og en dash Canterbury-scene.
Gode melodier og rett og slett fin musikk.
Og det kan jo være helt greit innimellom .Jeg hadde et skikkelig kick på denne platen for et par år siden etter at jeg hadde hørt Motorpsycho spille en gnistrende live versjon av "Don't look around" på Verftet i Bergen. Denne platen er 9/10 for min del.
I tillegg har Motorpsycho en sang som heter Leslie's Vest. Så de er nok fan av Mountain...Sist redigert:
Steve Earle-Townes Van Zandt-Guy Clark.
Together at the Bluebird Cafe.
Bluebird Cafe er en liten plass i Nashville, plass til 60 gjester. Så det kan nok kalles intimt.
30 september 1995 ble denne konserten med de tre artistene fra Texas avholdt. Formålet var og samle penger og støtte til tannlegebehandling for mindre bemidla folk. Susanne Clark, Guy Clarks hustru påtok seg og ta seg av arrangementet.
De akkompagnerte seg selv på kun gitar denne kvelden, så det var absolutt unplugged. Og de har alle tre litt av et reportoar og ta av.
Mye bra her. Mine favoritter fra plata må bli Tecumseh Valley-Zandt, Valentines Day-Earle og Dublin Blues-Clark. På et par av låtene, Immigrant Eyes og Copperhead Road er det harmonisang av ei dame, ukreditert, men det er farlig likt Emmylou Harris.
En veldig fin souvenir for de som var på konserten dette, og jeg skulle gjerne vært der. Er nok ikke helt det samme og sitte foran anlegget hjemme med denne. Syns nok ikke det blir tilført sangene noe nytt i forhold til originalene. Men mange fine låter i nedstrippa versjoner er det.
Og 15 måneder senere var Townes Van Zandt død.
6/10KKaare G. Opsahl
Gjest
Veldig bra anmeldelse rolfozzy. Enig i dine konklusjoner.
Enig! Plata er slik at en hører hvor bra det ville vært å være der. (ellers er jo TvZ ganske morsom mellom noen av låtene da..)Et lite forslag mens vi venter: Dagen før jeg skulle levere min anmeldelse sendte jeg en pm til Griffenfeldt for å forhøre meg om muligheten for at vi kunne levere samtidig siden det er vrient å holde kjeft når man har noe man vil si, hehe. Tilfeldighetene ville ha det slik at jeg hadde anledning hele dagen, så det var lett å bli enig om tidspunkt. Om det ikke kan la seg gjøre hadde Griffenfeldt et veldig godt forslag om at vi kunne sende leveringene til generalen slik at han kunne poste dem samtidig. Ka trur dåkker om det? For mye pes?
Bra anmeldelse, Rolfozzy, er temmelig enig i den.
Dog ville jeg nok justert karakteren opp ett hakk.KKaare G. Opsahl
Gjest
det er et godt forslag som har vært forsøkt tidligere. Den gangen måtte jeg kaste kortene å trekke meg som general. denne gangen har jeg ikke tid til å følge opp det utmerkede forslaget. Organiser dere gjerne ved hjelp av PM o.l. Neste runde skal det innføres hvis den fremtidige general er enigEt lite forslag mens vi venter: Dagen før jeg skulle levere min anmeldelse sendte jeg en pm til Griffenfeldt for å forhøre meg om muligheten for at vi kunne levere samtidig siden det er vrient å holde kjeft når man har noe man vil si, hehe. Tilfeldighetene ville ha det slik at jeg hadde anledning hele dagen, så det var lett å bli enig om tidspunkt. Om det ikke kan la seg gjøre hadde Griffenfeldt et veldig godt forslag om at vi kunne sende leveringene til generalen slik at han kunne poste dem samtidig. Ka trur dåkker om det? For mye pes?
Var det fritt fram for å kommentere etter kl 2000?
Å, ok visste ikke det. Det blir alt for mye pes for sjefen ja, jeg ser den. Men det kan jo hende at det klaffer noen ganger ihvertfall via pm. Var ikke meningen å gjøre noe nummer ut av det, måtte bare si noe mens jeg venta.
det er et godt forslag som har vært forsøkt tidligere. Den gangen måtte jeg kaste kortene å trekke meg som general. denne gangen har jeg ikke tid til å følge opp det utmerkede forslaget. Organiser dere gjerne ved hjelp av PM o.l. Neste runde skal det innføres hvis den fremtidige general er enigEt lite forslag mens vi venter: Dagen før jeg skulle levere min anmeldelse sendte jeg en pm til Griffenfeldt for å forhøre meg om muligheten for at vi kunne levere samtidig siden det er vrient å holde kjeft når man har noe man vil si, hehe. Tilfeldighetene ville ha det slik at jeg hadde anledning hele dagen, så det var lett å bli enig om tidspunkt. Om det ikke kan la seg gjøre hadde Griffenfeldt et veldig godt forslag om at vi kunne sende leveringene til generalen slik at han kunne poste dem samtidig. Ka trur dåkker om det? For mye pes?
Sto mellom en sekser og sjuer her. Men jeg syns ikke totalinntrykket er godt nok til sju. Har hørt disse tre gjøre det mye bedre, og bedre versjoner enn det som er på denne. Men en sekser er bra det. Og eia hadde vi vært der.
Syns det må være lov. Vermin står klar til og kaste inn sin, og Tremor skriver om noe helt annet. Kom igjen Townes.
god anmeldelse og jeg må innrømme at jeg nok jekker karakteren opp et par hakk. Da jeg begynte å spille denne skiva så ble jeg igrunn litt overrasket. Ikke har jeg store forhold til Townes, Earle og knapt nok hørt om Guy. Jeg har noen skiver med Townes, flere med Earle men ingen får stort med spilletid. Kom på at jeg hadde denne og den intime, enkle stemningen, historiefortellingen og ikke minst soundet som er helt fabelaktig i stua mi er til å ta og føle på. Jeg føler ikke at det er en utenfra og inn plate som live ofte kan være og jeg liker live plater. Elsker når de er uformelle og tidvis litt plumpete. For meg er dette ekte spilleglede med alt det medfører.
jeg tror pokker meg jeg hiver den på og tar meg en AleJeg liker denne plata meget godt, den er et utmerket bilde av tre gamle kompiser som møtes på hjemmebane med hver sin (tildels store) bagasje i handa. Her fins massevis av små feil og unøyaktigheter, men det reflekterer bare personlighetene, hvor de kom fra og ikke minst hvor de var på tur hen syns jeg. Har spilt denne plata hundrevis av ganger og for meg er den et dokument punktum og ikke et dokument for de (tjyvheldige) som var der. På mystisk vis får til og med vitsene meg til å dra på smilebandet på hundreoghalvfjerstiende runden og det summerer det bra opp for meg. Det er en vilje i bunn her som gir dette en så stor troverdighet og sjel at det må være en nier. Eventuelt en tier om skalaen gikk til ellve. 9,5 da. Slike gubbe-armert-med-bare-øks-og-kjeft-konsertplater er midt i blinken min og her er det tre høvdinger på en og samme.
Kommentaren fra Guy 'Might be the best I ever played that' i Dublin Blues tror jeg forresten må være hans catchphrase for han sa akkurat dèt på akkurat samme plassen i låten når han spilte den i Halden for altfor mange år siden.
Ait,
Syns du gjør en fin jobb, eg fozzyfar.
Det er vel ingen bombe at eg har sansen for denne skiva, gitt hvem som speller her.
Er enig i det meste du sier, det hadde vært fullstendig magisk å være tilstede på kafèen, men det er nesten en umulighet å bevare samme magien på "tape". Men det er ganske nært
Townes er jo noe preget av at det begynner å røyne på, men han gjør sine saker bra - især mellom låtene. Historien om tanna som går tapt i veddemålet er jo kostelig Fortellingen om hvordan lullaby'en Katie Belle ble til er jo både morsom og rørende. Det er jo artig at den vittigste av de tre er den med de definitivt "tyngste" låtene.
Musikalsk er det for meg Guy og hans Randall knife som er det definitive høydepunktet her. Dette er en tearjerker deluxe av en låt, og versjonen her er strålende. Steve Earle leverer stort sett varene, og det er jo småkoselig med "allsang" på I ain't ever satisfied. Mindre kleint enn når "hele Grieghallen" synger med på Tom McRae...
Låtutvalget er ganske snasent, men det er klart, hadde eg kunne ønsket, så hadde eg nok supplert med noen Townes schlägers.
Hakke tid til mer, hektisk her, men karakter hadde nok blitt 8/10 herfra. Uten at det egentlig er noe å kicke på. Bortsett fra at eg ikkje var der.KKaare G. Opsahl
Gjest
send den til meg på PMKKaare G. Opsahl
Gjest
goody!!Together at the Bluebird Cafe
Denne plata er ei liveplate med dei tre texikanarane Steve Earle, Townes Van Zandt og Guy Clark.
Konserten blei stelt i stand av kona til Guy som ein støttekonsert for The Interfaith Dental Clinic, ei tannhelseteneste i vår frelsar si heilage ande. Konserten tok stad eit langt år før Townes gikk bort.
Det er ikkje noko tolkning mellom dei tre artistane, bortsett frå støttande klimpring og ei kjensle av kameraderi og beundring. Korvidt kor gode vener desse tre var til kvardags veit eg ikkje, men eg set pris på at det ikkje er ei kamerat-plate (av typen gitar og eller halleluja).
Toppane, forutan vel spelt musikk, er dei ravgule glimta av humor frå Van Zandt. Det er og Townes som står for dei mørkaste låtane, og det seier sitt i dette selskapet.
Denne plata er ein skjønn inngang til tre av dei sterkaste låtskrivarane i sjangeren syngar/låtskrivar og ein studie i musikkhåndverksfaget. Stemninga er intim og beundringa stor.
7/10Sist redigert:Supre meldingar heile vegen! Townes er malen, som vanleg.
Ellers har eg notert meg og lasta inn The Modern Lovers og Nantucket Sleighride i gå-musikken, gler meg til å høyra!
My dying bride er det jævligaste bandnamnet nokon sinne og eg får skrump berre av å sjå logoen.KKaare G. Opsahl
Gjest
Bra anmeldelser av en fin plate. Det er Townes som er den store helten for meg. De andre blir og det er guffent å skrive, fyllkalk for sjølvesten(meg)Det er vel og dei som trekk ned karakteren, eg har det gjerne slik med denne typen musikk at det tek litt tid å få under huda. Og eg kjenner ikkje Steve og Guy godt nok til at dei dreg karakteren opp særleg. Townes er sjef i sjangeren.
Når det gjeld fyllalk så var vel Earle heroinist. Ukult. Townes og, men han var samtidig avhengig av rom og cola. Kult.Knakende og veldig på kornet, Ørnbjørn. Spesielt med tanke på at blodet sprutet (i overført betydning forhåpentligvis) nettopp. De tre var gode kompiser, Guy var den stabile, så god kompis noen kan ha antar jeg, mens Townes og Steve var høyt, lavt og midt imellom, for å stjele en tittel fra sistnevnte. Alltid sjelevenner, men ikke alltid like klar over det.
The Gutter Twins
Saturnalia
Et relativt ukjent band for meg, med Greg Dulli og Mark Lanegan.
To gode kompiser, med vidt forskjellig barndom som har bistått hverandre i musikken i over ett tiår har laget en plate hvor de viser hvordan gode motsetninger kan klaffe skikkelig bra.
Alternativ mørk, på grensen til emo, rock med preg av grunge og doom.
Skiva er velbalansert og fin, det er tungt og mørkt gjennom hele skiva. Med vokal som virker både intens og søvndyssende på en gang.
Søvndyssende i beste mening, for det er noe deilig og avslappende med låtene. De henger sammen som en lenke gjennom hele skiva som gjør det til en svært behagelig opplevelse og lytte til.
Selv om det finnes litt mer uptempo låter som feks. Idle Hands, som er høydaren fra første lytt med barske gitariff og rytmer som fenger, så henger den mørke stemningen overaskende bra i lydbildet. Jeg kan se for meg en nyinnspilling av Texas Chainsaw Massacre med "Idle Hands" pumpende i bakgrunnen når Leatherface banker gjennom issen på en uheldig forbipasserende med motorsaga. Kudos
Alt i Alt en knallutgivelse, som vil stå sterkt i Alt.Rock sjangeren i lang tid. Nydelig kombinasjon av akustisk og elektrisk musikk, og en vokal full av nerve.
7/10
The Gutter Twins - Saturnalia
For meg, som var grunge-fan på min hals tidlig på nittitallet, burde denne plata være en fryd å skrive om. The Gutter Twins er nemlig et samarbeidsprosjekt mellom frontfigurene i to kult-band fra Seattle-scenen den gangen: (The Afghan Whigs og The Screaming Trees) Greg Dulli og Mark Lanegan. Jeg var fan av begge den gang, men de nådde liksom aldri helt opp på Nirvana-nivå. Derfor er det spennende å se hva de gamle heltene får til nå. ...Vel, strengt tatt for fem år siden. De fikk platekontrakt med det mest "riktige" plateselskapet for dette prosjektet, Sub Pop, og ga ut Saturnalia i 2008, etter å ha jobbet med den i fem år.
Det høres riktignok tydelig at dette er vokalistene i de to nevnte bandene som har blitt eldre, men man kan likevel på ingen måte si at dette er en "moneymaker" som bare resirkulerer gammelt vellykket materiale. Denne musikken står på egne ben med mørke og skumle temaer og arrangementer. Lanegan og Dulli er like engasjerte som alltid. Det er noe både religiøst og okkult over stemningen på denne plata, og de gode tekstene likeså. De to vokalistene utfyller hverandre fint. Musikken på Saturnalia er preget av stemingsfulle og gode melodier, dyktig fremført både instrumentalt og med tanke på sangprestasjonene. Kanskje litt for "bakpå" for min egen smak noen ganger, men sånn har uttrykket til disse to egentlig alltid vært. Kanskje spesielt Lanegans. To ord oppsumerer dette albumet: Mørkt og melodisk. Likevel er det etter noen gjennomlyttinger samtidig ganske catchy. Tror nok at dette vil vokse en stund. Egentlig mye som man burde forvente, eller i alle fall håpe, fra to gamle grunge-gudfedre med Seattle's mest velfylte medisinskap. Hvis noen forventet gladpop fra "The Satanic Everly Brothers", kan de i alle fall tro om igjen!
Grungeheltene har blitt voksne, men kanskje ikke helt nyktre. Musikk kan de spille fremdeles, uansett. En sjelfull, dyster blanding av demonisk blues, alternativ rock, "murder ballads" og godt gammeldags låtskrivertalent gjør dette til et svært hørbart album. Jeg trengte tre-fire runder med den før den kom under huden på meg, men når den nå har gjort det, blir den nok der.
For de som ikke kjenner til gutta fra før, vil jeg anbefale å sjekke ut The Screaming Trees - Sweet Oblivion og The Afghan Whigs - Congregation først, og så lese seg opp på og sjekke ut alt det andre disse karene har bidratt på. Noe som ikke er så rent lite.
Men, karakteren gjenstår å si noe om. For noen band/plater avhenger det mer enn for andre av hvordan humøret og sinsstemningen til lytteren er, hvor godt man liker dem. Denne plata er sånn. Hvis jeg er i "Balls out rock'n'roll"-humør (noe som veldig ofte er tilfelle) funker nok ikke dette særlig bra, men hvis jeg er passelig avslappet, litt trøtt og vil koble helt av, DA er dette flott! Og det er med tanke på sånne tilfeller jeg gir den karakteren:
8/10
Nå skal jeg sette meg foran anlegget med denne plata, slukke lyset, skru opp volumet slik at lyden fyller rommet og blir en fysisk opplevelse, og bare kose meg!Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…