Jeg er skeptisk siden resultatet ikke ble som jeg forventet og jeg vil anta at "feilen" ligger i bruken av formelverket for de partielle induktansene.
La oss tenke oss følgende konstruksjoner (alle er 2,5 meter og tur/retur):
1. To enkeltledere, diameter 0,54 mm, avstand 2 mm. L = 2,2 uH.
2. To tynne plater liggende kant mot kant. 1 cm bred, 2 mm avstand. L = 3,8 uH.
3. Om man deler 2) inn i mange enkeltledere med samme omfang. L = ?
Jeg mener at svaret på 3) ligger rundt samme svar som på 2), altså rundt omkring L=3,8 uH. Jeg ser ingen mekaniske som skulle gi svar på 1,5 uH som i kurven i innlegg #155.
Men om 1,5 uH var rett, så skjønner jeg at minste impedans ikke er når de innerste lederne fører all strøm, altså som i 1).
Så, hva er da "feilen"?
Selvinduktansen for en enkelt leder, 2,5 meter er 4,5 uH. Det blir 9 uH med retur som ligger utenfor magnetfeltet (langt unna). Men det blir 2,2 uH når retur er svært nær.
Ser man på selvinduktansen for to ledere i samme polaritet med 1 mm luft mellom seg, blir dette L=3,8 uH, eller 7,6 uH med retur langt borte. Med forutsetning om lik strøm i begge lederne blir nå induktansen for hele greia, når retur også består av to ledere med 1 mm luft mellom seg, 2,7 uH. Om man korrigerer for ulik strømfordeling, så nærmer man seg igjen 2,2 uH når all strøm går innerst.
Jeg ser ikke hvordan man skulle kunne få noen geometriske varianter av dette som har L=1,5 uH, uten å ha to enkeltledere liggende 1 mm inntil hverandre, med strøm i hver sin retning.
Jeg mener at proximity effekten er nettopp grunnet minste impedans. Man kunne tenke seg at man delte lederen inn i skiver og regnet på den som enkeltledere, med hver sin partiell induktans. Man skulle kunne bruke samme metode som her.