Politikk, religion og samfunn Krigen om økonomien

[vredensgnag]

Det er sunt at personer og virksomheter som yter meget også sitter igjen med resultatet av innsatsen.

Så må man spørre seg selv hva man skal gjøre med dem som ikke evner å gjøre en innsats som tillater dem å opprettholde nødvendige livskvaliteter. Mellom disse mulige ytterpunktene, fra dyp nød til grenseløs luksus, har man så avskygninger, og lerretet som politiske og ideologiske kamper avtegnes mot.

I relativt ny tid har vi sett en sterk bevegelse i samfunnet - fra en tid med enorme forskjeller fra de få bemidlede til den store hopen bestående av dem som satt utenfor makt og midler. En myte skal ha det til at "enhver er sin egen lykkes smed," men så enkelt er det ikke, og det kostet revolusjoner, kamp og blodige overtramp fra begge sider å komme frem til samfunnsmodeller der forskjellene ikke var gitt av gud eller kongemakt, og umulige å omgjøre.

Nå har pendelen kommet i retur, og vi ser påny et samfunn med voksende forskjeller, der rettigheter man har tatt for gitt utsettes for hardkjør. Det er min påstand at de færreste er klar over hvor langt dette pendelutslaget har nådd. Det er kanskje enda vanskeligere å se her på berget, isolert som vi er fra virkeligheten man kjemper med i andre land.

I Norge har vi et i særdeleshet beskyttet arbeidsliv, og nylig kunne jeg harsellere med noen amerikanere som ikke kunne få seg til å forstå at det var mulig å ha en "Vacation Law" som den norske. /d: LOV-1988-04-29-21 :d/ Ferieloven – feriel. Ferie [ferieloven]. Lov om ferie [ferieloven].
De ble spesielt forbauset over begrepet feriepenger, og da jeg kunne vise dem google translates versjon av antallet feriedager, ble de helt stumme.

(1) (Ordinary holiday time)
The employer shall ensure that employees are given holidays of 25 working days each holiday year. Employees are required to take holiday time each year; yet this clause No. 5, § 7, paragraph 3, first paragraph and § 9 paragraph 1 and 2 As business days are all days that are not Sundays or statutory weekends or holidays. Working days holiday as after-hours system still would be holidays for the employee, is considered holiday time and are deducted from the day figures after the first sentence, and paragraph 2 and 3

Det er fullt lov å mene at dette har gått for langt. Men dit kom vi.

Nå er pendelen på vei i motsatt retning, og kanskje må den dit.

 

[Spiralis]

Vreden, problemet er vel at så lenge folket får brød ( Grandiosa ) og Cirkus ( Paradise Hotel ! ) gidder de ikke bry hodene sine med å tenke på slike "kompliserte" sammenhenger.

 

[Slubbert]

Det kan være greit å ha i bakhodet at innen offentlig forvaltning driver man essensielt med prioritering mellom ulike formål innenfor gitte budsjettrammer. Og dersom det skal brukes ett sted må det enten
1) spares et annet sted
2) skaffes høyere inntekter, i praksis mer skatt/avgift/overføringer
3) produseres mer for mindre vha effektivisering og rasjonalisering.
4) brukes mer penger nå på bekostning av fremtidige generasjoner.

Det er forsåvidt greit nok, men ofte er det også gunstig eller nødvendig med strukturelle omstillinger, enten fordi premissene for driften endres eller fordi den rådende driften ikke er hensiktsmessig. Manglende omstillingsevne kan ofte ha store konsekvenser, se feks på hva som skjedde med Nokia etter Apple kastet om på mobilmarkedet med iPhone, de gikk fra å dominere til å bli parkert helt på sidelinjen. Selv om de nå begynner å hente seg noe inn igjen.

Offentlig forvaltning har stort sett vist seg å ha svært dårlig omstillingsevne, noe som ikke er så rart siden politikere ikke er kompetente til å forstå driftsmekanismene, og fordi kompliserte strukturelle omstillinger ikke er noe man vinner velgere med. Derfor ender vi ofte opp med mislykkede omstillinger som alskens skolereformer, og/eller økte bevilgninger som ikke gir noe målbart resultat. Det har blitt skrevet side opp og side ned i media om hvordan helsesektoren, politiet, skolene etc. har fått større og større budsjetter, flere og flere årsverk, men i praksis utfører mindre og mindre reelt arbeid. Ekstra bevilgninger i offentlig forvaltning har en frapperende evne til å forsvinne i sin helhet i mer byråkrati, mer utredninger og mer rapporter, og like lite om ikke mindre realproduktivitet. Om et privat firma hadde blitt drevet på samme måte som våre offentlige institusjoner så ville det gått konkurs for lenge siden, men i stedet for å se på det strukturelle er politikerne bare interessert i det som kan kjøpe velgere. Som stort sett er å pøse mer penger inn i strukturer som er råtne.

 

[Sluket]

Vredens, prøv å fortelle et par-tre utvagte amerikanske bedriftseiere at de burde betale 14-17% av de ansattes lønn i arbeidsgiveravgift til Staten, slik vi gjør her - og du blir stemplet som løgner! Det ble jeg...

 

[Slubbert]

For det første har ikke ferieloven noe som helst med privatisering å gjøre, og for det andre er den ikke gjenstand for politisk konflikt i Norge. Hva angår arbeidslivet er det noen på venstresiden som fabulerer om seks timers arbeidsdag og noen på høyresiden som vil ha karensdager ved sykefravær og mer fleksible regler for deltid og ansettelsesforhold, men noe dyptgående veiskille er det ikke snakk om. Velferdsrettigheter må imidlertid betales av noen, og hvis de medfører økonomisk skakkjør fordi store mengder folk NAVer eller utnytter systemet, så må de strammes inn før man ender i samme situasjon som Hellas. Det handler om å finne en bærekraftig balansegang, og her på berget er økonomien foreløbig såpass stabil at endringer vil være små og inkrementelle.

 

[Asbjørn]

Vredens, prøv å fortelle et par-tre utvagte amerikanske bedriftseiere at de burde betale 14-17% av de ansattes lønn i arbeidsgiveravgift til Staten, slik vi gjør her - og du blir stemplet som løgner! Det ble jeg...

Hvor mye betaler de for insurance & benefits for de ansatte? Eller i skatt på overskuddet i bedriften?

Edit: http://www.bls.gov/news.release/ecec.nr0.htm

 

[Gjestemedlem]

Det er ingen tvil om at det er arbeiderpartiet og venstresiden som har kjempet frem mange av de rettigheter vi nyter i dag som borgere og arbeidstakere. Men som Slubbert påpeker er dette en vunnet kamp på de fleste områder og det er liten politisk vilje til å ville reversere dem i de borgerlige partiene.

Man skylder de røde en takk, men ikke evig takknemlighet og underkastelse med påfølgende politisk blankofullmakt. Spesielt ikke i en tid da da aktivt fjerner flere og flere av våre grunnleggende rettigheter til privatliv, rettsikkerhet og selvråderett.

De vil ikke komme noen store strukturelle endringer i den norske økonomien som følge av et regjeringsskifte. Det blir mer en forsiktig korreksjon og en nødvendig justering på områder som den nåværende regjeringen er totalt handlingslammet på som følge av mange år med interne hestehandler, avtaler og ultimatumer.

Om det går feil vei kan vi alltid skifte tilbake om noen år. Men uten en helt ny regjering er det som sagt umulig å rette opp mange av de blindsporene vi har kjørt oss inn i. Selv AP vil være stilltiende dypt takknemlig for at noen andre vil ta ansvaret for å rydde opp etter SV og SP.

Høyre er forøvrig ikke den norske varianten av The Tea Party, men mer som liberale sosialister etter amerikansk målestokk. Og selv om det finnes mørke elementer av lignende økonomisk og religiøs politikk i ytterfløyene så ser det ikke ut til at disse har noen avgjørende innflytelse i det store og hele, og er vel i praksis like lite å frykte som vi kan frykte aktive revolusjonsforberedelser om Lysbakken bli minister igjen.

 

[Asbjørn]

Offentlig forvaltning har stort sett vist seg å ha svært dårlig omstillingsevne, noe som ikke er så rart siden politikere ikke er kompetente til å forstå driftsmekanismene, og fordi kompliserte strukturelle omstillinger ikke er noe man vinner velgere med. Derfor ender vi ofte opp med mislykkede omstillinger som alskens skolereformer, og/eller økte bevilgninger som ikke gir noe målbart resultat. Det har blitt skrevet side opp og side ned i media om hvordan helsesektoren, politiet, skolene etc. har fått større og større budsjetter, flere og flere årsverk, men i praksis utfører mindre og mindre reelt arbeid. Ekstra bevilgninger i offentlig forvaltning har en frapperende evne til å forsvinne i sin helhet i mer byråkrati, mer utredninger og mer rapporter, og like lite om ikke mindre realproduktivitet. Om et privat firma hadde blitt drevet på samme måte som våre offentlige institusjoner så ville det gått konkurs for lenge siden, men i stedet for å se på det strukturelle er politikerne bare interessert i det som kan kjøpe velgere. Som stort sett er å pøse mer penger inn i strukturer som er råtne.

Et grunnleggende problem er at det som gir prestisje og status for en leder i det offentlige er å ha stort budsjett og mange ansatte. Å gjøre samme jobb bedre og billigere med færre ansatte stryker hele strukturen mot hårene. Så innfører man masse detaljerte aktivitetsmålinger og rapporteringskrav i stedet, men ender opp med at det trengs enda flere byråkrater til å fylle ut alle rapportene. Produktiviteten blir ikke stort bedre av det, som vi har sett.

Det er mye lettere i privat sektor: Tjener bedriften penger, eller tjener den ikke penger? Hvis man leverer bedre tjenester til lavere kostnad vil bedriften tjene mer, og hvis man sløser med ressursene eller leverer dårligere tjenester vil den tjene mindre, for da går kundene sin vei. Poenget med konkurranseutsetting er ikke at tjenestene på død og liv skal gjøres av private bedrifter i stedet for offentlige etater, men at det er en grei "reality check" på om ressursbruk og tjenestekvalitet står i noenlunde fornuftig forhold til hverandre. Hvis en privat bedrift greier å levere like gode eller bedre tjenester til lavere kostnad, så et det kanskje best at den får gjøre det, i det minste inntil den offentlige virksomheten har kommet ned til en fornuftig ressursbruk. Andre ganger er det best at ting gjøres av det offentlige, enten fordi det finnes naturlige monopoler eller at den offentlige virksomheten helt enkelt drives godt og effektivt.

Mer komplisert er det ikke.

 

[vredensgnag]

Ting kan skje som gjør at en hel generasjon befinner seg ved stupet. F.eks. gjaldt dette ungdommene i Europa da 1. verdenskrig brøt ut - de var flinkest til løpe rett inn i maskingeværilden, og fikk gjøre det i noen år inntil generalene skjønte at det var dumt.

Nå har Merkel skjønt at hun har vært med på å ødelegge en annen generasjon ungdommer. Hun lirer av seg at dette er en krise, og at man må se å gjøre noe med den.
Man kan lese artikkelen, eller også få med seg første kommentar (nå). Jeg gjengir den her - den oppsummerer fint.
Angela Merkel: youth unemployment is most pressing problem facing Europe | World news | guardian.co.uk

Carenshare02 July 2013 9:21pm


When big-businesses wanted to leave the UK shores (1960's on) in order to maximize profits, Government encouraged them. Some governments (and here I'm thinking esp Maggie) went all out to move businesses offshore to prioritize for profits. Little did anyone realize that these businesses would then decide that they need not pay taxes because they weren't physically in the UK. Clever accountants find ways.
Many UK owned businesses (utilities and transportation) were sold to become privatized. Again profits would be the way forward and to make sure that the UK was, "competitive in a Global Market"....or so they spun us their lies knowing we were all so gullible.
Next, any and all manufacturing went overseas, again so that bigger profits were ensured as labour costs were cheaper. Not just that but environmental and labour laws were little to non-existent further away from the UK.
Products became predominantly imported where once they were made in the Good Ole UK. While UK workers sat on the their backsides wondering what had hit them.
Any jobs that were still being done WITHIN the UK were pretty much reduced to (mainly) the service sector which couldn't be off-shored. No great skills required, so hundreds of thousands flocked in from all over the EU to take them, putting Brits out of work and onto the unemployment scrap-heap.
IT industries in far away places took thousands of UK jobs, because its easy to sit at a computer in Pune or Mumbai and do the work for <20% of the costs. Again - profits first!
In summary: Businesses left...taxes from businesses dried up or were 'avoided'...manufacturing (skilled jobs) left...imports rose... "new people" took the lower paid jobs in the service sector...IT jobs left...Brits became out of work by the hundreds of thousands and claimed welfare.
And THEY didn't see this coming
A kid in Grade 7 could forecast what would happen! And now they say, "Youth unemployment is the most pressing problem facing Europe".
You don't say, Genius? I'm shocked!

 

[Gjestemedlem]

Vel glem nå heller ikke at mye av denne utviklingen er direkte årsak til den høye levestandarden vi har i Norge i dag.

Vi er ikke en selvforsynt nasjon, og takk for det. Skulle vi selv lukket oss inne og basert oss kun på selvberging og egenproduksjon ville det vært jevnt slutt på rimelige klær, all den elektronikken vi tilber og nyter, den gode maten vi spiser, bilene vi kjører og det meste annet.

Verden er blitt mindre og vi lever og nyer godt av hverandres arbeide og kompetanse jorden rundt.

Det er utvilsomt en bakside hvis alt for mye av produksjon og tjenester blir satt bort til lavkostland. Hvis det får et slikt omfang at vi sitter tilbake med en befolkning med lav kjøpekraft og mange arbeidsledige har vi bommet grovt.

Men øyensynlig har vi funnet en grei balanse her i nord, eller kanskje er det bare oljen og staten som bakker våre hjerner inn i bomull. Vi har jo høy sysselsetting. De fleste innfødte er i jobb.. (om man ser bort i fra den delen som ikke er arbeidssøkende men som lever på NAV), og de fleste varer er hyggelig priset.

Men store deler av Europa sliter.. vi lever i vår egen boble.

Vi har det fint i boblen. Men hva er det som pumper den opp, og hva slipper ut luft?

Det er viktig å ikke tro at dette er et problem som kan løses med proteksjonisme og selvberging. De land som satser på det er stort sett mye verre stilt enn Norge.

 

[Voff]

Vel glem nå heller ikke at mye av denne utviklingen er direkte årsak til den høye levestandarden vi har i Norge i dag.

Vi er ikke en selvforsynt nasjon, og takk for det. Skulle vi selv lukket oss inne og basert oss kun på selvberging og egenproduksjon ville det vært jevnt slutt på rimelige klær, all den elektronikken vi tilber og nyter, den gode maten vi spiser, bilene vi kjører og det meste annet.

Verden er blitt mindre og vi lever og nyer godt av hverandres arbeide og kompetanse jorden rundt.

Er ikke dette som å pisse i buksa for å holde varmen? Jeg kan ikke skjønne at denne globaliseringen er bærekraftig. Mulig jeg er naiv, men jeg tror den er den direkte årsak til at arbeidsledigheten øker i europa. Økning i levestandarden er kun for de som har arbeid. Og hva skjer den dagen kineserne vil ha norske lønninger? Hva skjer når alle er løftet ut av fattigdom? Eller er det slik at det alltid skal være noe fattige som vil arbeide for oss for luselønninger? Og hva skal vi leve av i den vestlige verden? Hårklipp og administrasjon?
Norge er i en særstilling pga av naturresurser men jeg gruer meg til den dagen olja tar slutt eller oljepriser dropper til tilstrekkelig lavt nivå....

 

[Sluket]

Heldigvis er det fortsatt noen milliarder fattige å ta av, som vi kan utnytte noen tiår til.

 

[nb]

Mulig jeg er naiv, men jeg tror den er den direkte årsak til at arbeidsledigheten øker i europa.

Det er på ingen måte naivt. En enkel fremstilling er at mye av Sør-Europeisk industri ble utradert da "enkle" ting kunne produseres mye billigere i Asia. Tenk klær og lignende. Samtidig har det slått helt ulikt ut f.eks for Tyskland som primært produserer og eksporterer høyteknologi, maskineri o.l. - noe mellom andre kinesere etterspør i store mengder. Tyskland har "aldri" hatt lavere arbeidsledighet enn nå, og de har også blitt hjulpet av en svak Euro, noe som også hjelper eksporterende Euro-land. Målt i penger var Tyskland inntil i fjor (eller var det i forfjor?) verdens største eksportør, men Kina har gått forbi nå sist jeg sjekket.

Det normale å gjøre i et slikt scenario er å svekke valutaen for å bli mer konkurransedyktig og å gjøre lokalt produserte varer relativt sett billigere i forhold til importerte varer. Dette er imidlertid ikke mulig da land som Spania og Hellas ikke har egen valuta.

Bakgrunnen i låneboomen vi har sett i sør-Europa og Irland det siste 10-året har sin rot i at ECB kjørte rentene i dass på begynnelsen av 2000-tallet for å hjelpe Tyskland som da slet en hel del. Det gav preiferilandene altofor, altfor lave renter og da er det jo fristende å låne til godt over pipa. Derav en god del av forklaringen på eiendomsboomen og sprekken i land som Spania og Irland. Om jeg ikke hsuker helt feil var på det meste rundt 40%(*) av arbeidsstyrken i Spania direkte og indirekte ansatt innen bygg/eiendom.

Selvsagt en svært forenklet fremstilling.

*) Ta tallet med en stor klype salt - jeg synest det virker veldig høyt men finner ikke noe på det. At eiendom var motoren i den spanske økonomien er det derimot liten tvil om.

 

[Asbjørn]

Kanskje forenklet, men nokså riktig fremstilling, mener jeg. Gjenoppblomstringen av produksjonsindustri i USA har også noe med lave dollarkurser å gjøre, som igjen tildels skyldes oppfatningen om USD som "trygg havn" under finanskrisen. Det der er et relativt spill, hvor kapital og arbeidsplasser beveger seg dit det ser gunstig ut.

Det store problemet med proteksjonistiske tiltak for å hindre "eksport av arbeidsplasser" er at det er fryktelig vanskelig å forutsi hvilke bransjer som er i vekst om 10-15 år. Joda, vi kunne sikkert "beskyttet" norsk tekstilindustri mot utflagging til Kina og Bangladesh med importkvoter og straffetoller, og vi ville gått rundt i statsautorisert vadmel alle sammen, men kanskje det likevel er bedre at de som jobbet med konfeksjon nedover Vestlandet jobber i Rolls-Royce og Lerøy i stedet. Så får vi heller prøve å være bevisste som konsumenter på hva vi kjøper og hvilke forhold det blir produsert under, og ellers prøve å påvirke de forholdene indirekte.

 

[nb]

En av mine favorittgrafer:

 

[vredensgnag]

En av mine favorittgrafer - den forklarer nemlig at resultatet fra amerikansk produktivitetsøkning ikke går til storsamfunnet, som har hatt lavere inntektsvekst enn indeks. Skulle den vært relatert til indeks, ville gjennomsnittshusholdningen hatt USD 92.000 å rutte med, ikke 50.000.

Det har mye å si for økonomien, selvsagt. I våre dager parkeres pengene hos et fåtall, som til tross for vilt forbruk ikke klarer å bruke nok. Det er blitt verre siden 2009.

 

[Asbjørn]

Det økende gapet mellom produktivitet og lønnsutvikling i USA siden ca 1970 er et seriøst problem, ja. Denne viser det ganske tydelig:


Income inequality in the United States - Wikipedia, the free encyclopedia

Jeg understreker at dette er et spesifikt USA-fenomen. Reallønnsutviklingen f eks i Norge har vært annerledes, for å si det litt forsiktig.

Men jeg stusser litt på den 99-percentilen på toppen på din graf. Hvordan ser den ut hvis du forlenger den til 2013? Nå stopper den hendig nok i 2007, umiddelbart før finanskrisen som utraderte mange papirformuer.

Det er også påfallende at kurven for hvor mye de rikeste tjener stopper to år før de andre to kurvene som fortsetter til 2009, og at de to årene som mangler "tilfeldigvis" var årene med den verste finanskrisen siden 1929. Jeg tipper at forskjellen mellom kurvene ikke har økt siden 2007, men at både gjennomsnittet og 99-percentilen bikker nedover etter 2007, den øverste brattest, og at de nå er omtrent tilbake på 2007-nivå for begge kurver. Jeg tipper også, eller kanskje insinuerer er et bedre ord, at hvis den røde kurven også hadde blitt vist frem til 2009 som de andre to kurvene i grafen din, så ville den ødelagt hele storyen ved å krasje stupbratt nedover på slutten.

Det kan også være interessant å se inntektsfordelingen i USA i et litt lengre perspektiv, ikke bare starte kurven den dagen Reagan ble president og slutte dagen før Lehman Bros. imploderte. Her er andelen til de øverste 1 % fra 1913 til 2008:



Kanskje det var 1976 som var et ekstremår, ikke 2007?

Det er blitt verre siden 2009.

Vis gjerne en graf på det, takk. Og jeg er fortsatt nysgjerrig på hva du synes at vi skal gjøre med det.

 

[Asbjørn]

En av mine favorittgrafer:

Vis vedlegget 206202

Apropos den, hvordan fortsetter denne grafen, mon tro?



Det er dryge 5-gangern siden 1995, dette også.

 

[nb]

Time will sjåvv. Det er interessant hvor lite tyske boligpriser har endret seg sammenlignet med nesten alle andre steder. De har en kraftig allergi mot gjeld og har en sparerate som er helt hinsides sammenlignet med "alle" andre.

 

[Asbjørn]

På lang sikt er det flate boligpriser i reelle penger som er normalen, ikke en prisstigning langt over realinntektsveksten som vi har sett i Norge i mange år nå. 8 - 9 % prisstigning med 3 - 4 % lønnsutvikling pr år går ikke i lengden. Til slutt vil folk bruke mer enn hele inntekten sin på å bo, og da stopper det opp ganske brått. Her er hundreårsperspektivet i USA:


The real long-term return on housing: Zero! | Marketplace.org


Edit: Og her er en veldig langsiktig prisutvikling på boliger i Amsterdam, regnet i reelle penger (inflasjonsjustert):


http://arno.unimaas.nl/show.cgi?fid=10696

I gjennomsnitt noe sånt som 0,1 % realprisøkning pr år, men flytt start- og sluttpunktene littegranne, så blir snittet null...

Viktig motgift mot alle som påstår at "denne gangen er det annerledes", enten det gjelder trær som gror inn i himmelen eller himmelen som faller i hodet på oss: http://en.wikipedia.org/wiki/Regression_toward_the_mean

 

[nb]

Apropos den, hvordan fortsetter denne grafen, mon tro?

Vis vedlegget 206207

Det er dryge 5-gangern siden 1995, dette også.

Det er fascinerende å diskutere boligpriser med nordmenn. Almen oppfatning er at det ikke er mulig at de kan falle. La gå at ikke alle skjønner forskjellen på nominelle og reelle priser, men jeg tviler på at særlig mange har tenkt over hvor galt det kan gå for de som er nyetablerte med høy belåningsgrad. Det skal ikke store prisfallet til før de er i "negative equity" og de da av en eller annen grunn må selge så er de på bar bakke eller det som værre er og i praksis utestengt fra å kjøpe seg ny bolig med mindre de kan hoste opp 15% egenkapital på en annen måte.

Så sent som i 2006 fant OECD ingen tegn på en boligboble i Irland. Det ser smått absurd ut i ettertid med fasiten i hånd, men bobler kan være notorisk vanskelige å forutse siden det ofte er mulig å komme opp med en plausibel forklaring. I Norge er den ting som rentenivå, skattefordeler, innvandring, lite nybygging osv osv, men det er også en mulighet for at prisoppgangen har sin rot i at "alle" tror at prisene skal vokse inn i himmelen.

Her er forresten en oversikt for Norge fra 1825:

 

[Sluket]

Time will sjåvv. Det er interessant hvor lite tyske boligpriser har endret seg sammenlignet med nesten alle andre steder. De har en kraftig allergi mot gjeld og har en sparerate som er helt hinsides sammenlignet med "alle" andre.

Pølsegutta er ALLTID best. Har handlet med de i tredve år nå - de viker ikke fra den opptrukne sti og sine mål. Utrolug stayer evne parret med sunn fornuft og naturlig reinvesteringsvilje og langsiktighet. Hva endringer i boligpris angår skal en da huske på at i Tyskland har boligprisenevært stabilt høye helt tilbake til syttitallet - skyldes mange faktorer men bl.a. tett befolket, liten mobilitet, høy grad av familieeie osv. pluss en evne til å holde hodet kaldt og en rimelig lakonisk innstilling til realverdier er alle momenter som har hatt betydning. Fra å gjøre en del gale ting i en periode har de gjort en mengde riktige ting i etterkant....

 

[Asbjørn]

Selv i den perioden de gjorde de gale tingene, hadde de en viss evne til å gjøre dem riktig. Det er fascinerende at den mest sofistikerte ledelsesteorien for militære organisasjoner noensinne var i Wehrmacht like før og under andre verdenskrig. De kalte det "Auftragstaktik", og det handlet om at underordnede måtte forstå overordnedes intensjon, slik at de kunne iverksette denne på best mulig måte under skiftende lokale omstendigheter, om nødvendig ved å avvike fra eksplisitte ordrer. "Empowerment", på konsulentspråk. Det er så moderne at man får hakeslepp, spesielt hvis man sammenligner den tyske håndboken "Truppenführung" med US Army Field Manual fra samme periode. Den første handler om ledelse, den andre er paragrafrytteri opp og i mente. At det var 180 grader i konflikt med førerprinsippet i den politiske ledelsen forklarer også en del innebyggede konflikter i den strukturen.

Apropos de boligprisene: Noen av oss husker krasjet i 1988-89 ganske godt. Det var mange som hadde spekulert i videre prisstigning på leiligheter, hadde kjøpt større og dyrere enn de hadde råd til ved å låne til oppi pipa, og kanskje satt med en ekstra leilighet til utleie og som pengeplassering. Da det sprakk satt de med lån som var mye høyere enn verdien på boligen, og var nærmest livegne de neste 10-12 årene. Men i 1993-94 hadde folk vennet seg til at boligprisene var fallende og at det å kjøpe bolig var farlig, så man ble nærmest idiotforklart hvis man sa at det var på tide å kjøpe i stedet for å leie. Som sagt, når folk sier at "denne gangen er det annerledes" er det grunn til en viss skepsis. Her er hva "ekspertene" sa i 1988: http://e24.no/makro-og-politikk/ingen-forutsaa-boligkrakket/1895542

 

[Voff]

Det store problemet med proteksjonistiske tiltak for å hindre "eksport av arbeidsplasser" er at det er fryktelig vanskelig å forutsi hvilke bransjer som er i vekst om 10-15 år. Joda, vi kunne sikkert "beskyttet" norsk tekstilindustri mot utflagging til Kina og Bangladesh med importkvoter og straffetoller, og vi ville gått rundt i statsautorisert vadmel alle sammen, men kanskje det likevel er bedre at de som jobbet med konfeksjon nedover Vestlandet jobber i Rolls-Royce og Lerøy i stedet. Så får vi heller prøve å være bevisste som konsumenter på hva vi kjøper og hvilke forhold det blir produsert under, og ellers prøve å påvirke de forholdene indirekte.

Som sagt; pisse i buksa. Hvor lenge er Lerøy og Rolls-Royce regningsvarende i Norge? Ideen om at kineserne kan produsere røkla så kan vi produsere high-end er en illusjon; en slags pose-og-sekk filosofi, billige konsumentvarer mens vi tjener oss rike på å produsere kvalitet. Om få år har kineserne sine egne high-end merker. Se hva som skjedde med Japan. De billige kameraene, kopier av tyske modeller, tok over praktisk talt hele industrien på få år og mange av merkenavnene er i dag høyt skattet imagemessig. Japans bilindustri har tatt et betydelig inhogg i den globale industrien. Samme med Sør Korea; Samsung var junk man lo av for 15 år siden. I dag er de ledende. Koreansk bilindustri er den eneste med betydelig vekst i det synkende europeiske bilmarkedet (VAG gruppen er unntaket og den eneste europeer med vekst i det samme markedet). PSA gruppen taper 1.2 milliarder kroner i måneden. Produskjon i Kina er vel neste stopp.
Presset er her allerede primært drevet av den øvre mellomklasse som har hatt en eventyrlig lønnsvekst under de rødgrønne (Min forhenværende stilling i det offentlige har hatt en lønnsvekst på 60%. Politikere og toppbyråkrater på nær 100%). Samtidig som den samme gruppen forlanger at de som er under dem på den sosiale rangstigen skal jobbe mer for mindre penger gjerne tvunget fram gjennom konkurranseutsetting (noe deres egne jobber er beskyttet mot). De er gjerne tilhengere av invandring, særlig ikke-vestlig siden disse kan ansettes under vilkår vi ikke unner hvite mennesker. Den sosiale dumpingen er i gang og forskjellene øker. Det blir værre under en borgelig regjering. Det er bare to løsninger på dette. Enten må vi slipp på de goder vi opparbeidet oss (gjelder selvfølgelig ikke de styrende klasser som vil fortsette med å bevilge til seg selv) og akseptere lønnings- og arbeidsforhold som i lavprisland eller vi må inngå handelsavtaler med land vi liker å sammenligne oss med. Den fungerende globalisreringen er en illusjon og de første tegnene på det har vi allerede sett. Globalisering vil kun fungere dersom alle spiller etter de samme reglene.

..og behøver virkelig et kjøleskap koste 2500,- og et en 40" TV koste 2999.-? Har det virkelig stort utslag på levestandarden vår? Er det verdt en massiv arbeidsledighet?

 

[vredensgnag]

It never fails to amaze me that the people who make more than $1 million have somehow convinced the people who make $50,000 - $1 million that it is the people making less than $50,000 that are screwing them (the ones in the middle) over. Meanwhile, the people at the top get richer and richer and laugh their asses off at the poor schmucks in the middle.

 

[Asbjørn]

Som sagt; pisse i buksa. Hvor lenge er Lerøy og Rolls-Royce regningsvarende i Norge? Ideen om at kineserne kan produsere røkla så kan vi produsere high-end er en illusjon; en slags pose-og-sekk filosofi, billige konsumentvarer mens vi tjener oss rike på å produsere kvalitet. Om få år har kineserne sine egne high-end merker. Se hva som skjedde med Japan. De billige kameraene, kopier av tyske modeller, tok over praktisk talt hele industrien på få år og mange av merkenavnene er i dag høyt skattet imagemessig. Japans bilindustri har tatt et betydelig inhogg i den globale industrien. Samme med Sør Korea; Samsung var junk man lo av for 15 år siden. I dag er de ledende. Koreansk bilindustri er den eneste med betydelig vekst i det synkende europeiske bilmarkedet (VAG gruppen er unntaket og den eneste europeer med vekst i det samme markedet). PSA gruppen taper 1.2 milliarder kroner i måneden. Produskjon i Kina er vel neste stopp.
Presset er her allerede primært drevet av den øvre mellomklasse som har hatt en eventyrlig lønnsvekst under de rødgrønne (Min forhenværende stilling i det offentlige har hatt en lønnsvekst på 60%. Politikere og toppbyråkrater på nær 100%). Samtidig som den samme gruppen forlanger at de som er under dem på den sosiale rangstigen skal jobbe mer for mindre penger gjerne tvunget fram gjennom konkurranseutsetting (noe deres egne jobber er beskyttet mot). De er gjerne tilhengere av invandring, særlig ikke-vestlig siden disse kan ansettes under vilkår vi ikke unner hvite mennesker. Den sosiale dumpingen er i gang og forskjellene øker. Det blir værre under en borgelig regjering. Det er bare to løsninger på dette. Enten må vi slipp på de goder vi opparbeidet oss (gjelder selvfølgelig ikke de styrende klasser som vil fortsette med å bevilge til seg selv) og akseptere lønnings- og arbeidsforhold som i lavprisland eller vi må inngå handelsavtaler med land vi liker å sammenligne oss med. Den fungerende globalisreringen er en illusjon og de første tegnene på det har vi allerede sett. Globalisering vil kun fungere dersom alle spiller etter de samme reglene.

..og behøver virkelig et kjøleskap koste 2500,- og et en 40" TV koste 2999.-? Har det virkelig stort utslag på levestandarden vår? Er det verdt en massiv arbeidsledighet?

Vel, fra min synsvinkel er det fabrikkene i Kina som sliter mest akkurat nå. Kostnadene der har blitt såpass høye at de ikke er så konkurransedyktige som de var, samtidig med at det har vist seg veldig vanskelig å få tysk eller japansk kvalitet ut av fabrikker i Kina. Jeg tror ikke på kinesiske high-end-merker før jeg ser det. Den bilen jeg selv får levert om noen uker er Made in USA, ikke Kina eller Korea.

 

[nb]

Vel, fra min synsvinkel er det fabrikkene i Kina som sliter mest akkurat nå. Kostnadene der har blitt såpass høye at de ikke er så konkurransedyktige som de var, samtidig med at det har vist seg veldig vanskelig å få tysk eller japansk kvalitet ut av fabrikker i Kina. Jeg tror ikke på kinesiske high-end-merker før jeg ser det. Den bilen jeg selv får levert om noen uker er Made in USA, ikke Kina eller Korea.

Jeg så en dokumentar for en del år siden om en tysk mekanisk produsent som hadde noe produksjon i Kina. Fyren som drev sjappa hadde vel konkludert med at det var kun for billigsegmentet at det funket å lage ting der. For kvalitetsprodukter, høypresisjon og lignende var kostnadene ikke så mye lavere, og de hadde brukt veeeldig mye tid, energi og penger på å finne en leverandør som var i stand til å levere og ikke minst hvor alle involverte hadde forståelse for kvaliteten som var påkrevet. De hadde forsåvidt fått det til å funke til slutt, men han var ganske klar på at det ikke var svært vanskelig å få til.

 

[Voff]

Jeg så en dokumentar for en del år siden om en tysk mekanisk produsent som hadde noe produksjon i Kina. Fyren som drev sjappa hadde vel konkludert med at det var kun for billigsegmentet at det funket å lage ting der. For kvalitetsprodukter, høypresisjon og lignende var kostnadene ikke så mye lavere, og de hadde brukt veeeldig mye tid, energi og penger på å finne en leverandør som var i stand til å levere og ikke minst hvor alle involverte hadde forståelse for kvaliteten som var påkrevet. De hadde forsåvidt fått det til å funke til slutt, men han var ganske klar på at det ikke var svært vanskelig å få til.

Det samme var tilfelle for Japan i etterkrigstiden. Japansk fotoindustri hadde et "Passed" emblem på kvalitetspriduktene på 70- og 80-tallet slik at folk på eksportmarkedene kunne skille ut Japanske kvalitetsvarer fra dritten...

 

[vredensgnag]

Vel, fra min synsvinkel er det fabrikkene i Kina som sliter mest akkurat nå. Kostnadene der har blitt såpass høye at de ikke er så konkurransedyktige som de var, samtidig med at det har vist seg veldig vanskelig å få tysk eller japansk kvalitet ut av fabrikker i Kina. Jeg tror ikke på kinesiske high-end-merker før jeg ser det. Den bilen jeg selv får levert om noen uker er Made in USA, ikke Kina eller Korea.

Jeg så en dokumentar for en del år siden om en tysk mekanisk produsent som hadde noe produksjon i Kina. Fyren som drev sjappa hadde vel konkludert med at det var kun for billigsegmentet at det funket å lage ting der. For kvalitetsprodukter, høypresisjon og lignende var kostnadene ikke så mye lavere, og de hadde brukt veeeldig mye tid, energi og penger på å finne en leverandør som var i stand til å levere og ikke minst hvor alle involverte hadde forståelse for kvaliteten som var påkrevet. De hadde forsåvidt fått det til å funke til slutt, men han var ganske klar på at det ikke var svært vanskelig å få til.

Problemet i Kina er at produsentene øyeblikkelig begynner å kikke etter snarveier. Der tyske produsenter og arbeidere ser etter måter å forbedre kvaliteten på, innenfor prisrammen, så ser kineserne etter "umerkelige" måter å redusere kvaliteten på, for å øke dekningsbidraget. Det å anvende substitutter for de opprinnelig spesifiserte komponentene er bare en av veldig mange måter de fusker på - og en del av fusket er farlig (som når de tar rød, knust murstein i paprikakrydder).

Jeg anbefaler "Poorly Made in China" av Paul Midler.

Jeg anser det som total risikosport å spise noe som helst som har vært innom Kina, for eksempel. Selv våre grønnsakshyller er infisert av skit derfra, så følg med på opprinnelsesetikettene.

 

[nb]

I setningen "han var ganske klar på at det ikke var svært vanskelig å få til" skulle ordet "ikke" vært tatt bort, bare i tilfelle det var noen tvil om det.

 

[Asbjørn]

Det kvalitetsproblemet i Kina stikker veldig dypt. Det bunner i enslags etikk som tildels er forankret i begrepet "ansikt" og delvis i nettverket av personlige relasjoner. For å sette det på spissen er det ikke noe galt i å sende knust murstein merket som paprikapulver til noen du ikke kjenner, bare du ikke blir tatt på fersken. De ser helt enkelt ikke noe galt i det. Det gjør det litt krevende å få ting produsert der. Man må både pleie relasjoner og vedlikeholde personlige nettverk og i tillegg kontrollere alt, gjerne flere ganger. Det blir litt dyrt i lengden. Dette er også en av grunnene til at netto flytting av produksjon nå ihvertfall ikke går til Kina.

Etterkrigstidens Japan var en annen historie. Mye billig ræl, men stolte håndverkstradisjoner og en tendens mot perfeksjonisme, så snart de var i stand til å bygge opp anstendige fabrikker fra ruinhaugene. Et land som Vietnam er også mye enklere å forholde seg til. Jeg tror det landet kan utvikle seg veldig bra, forutsatt at de får bukt med korrupsjonen. Man blir litt oppmuntret av å se havet av mopeder i Saigon, alle sammen modifisert på en eller annen måte for å uttrykke personlighet og individualisme. Mye sjokkrosa og mintgrønt.

I lengden har ting en tendens til å gå dit forutsetningene ligger best til rette. Det er ikke nødvendigvis der arbeidskraften er billigst og de sosiale ordningene dårligst. Produktene skal tross alt selges også.

 

[vredensgnag]

Bill Moyers, nestor i amerikansk kringkasting, begynte å følge to familier 22 år tilbake. Seneste bidrag i reportasjonene om dem sier alt når det gjelder "Krigen om økonomien."

Dette er en time det er viktig å sette av tid til. Diskusjonen begynner fra 28:00 - men begge deler er verdt å få med seg.
http://billmoyers.com/episode/full-show-surviving-the-new-american-economy/

En knusende oppsummerings (47:40):

Not only have we abandoned Americans as workers, we are now abandoning them as consumers. "They can't re-stimulate a consumerist economy, we'll sell in China." And, you know, if you're not a worker, and you're not a consumer, and you don't have an income from investments, if your capitalist class can't use you in some way you're not a worker, you're not a consumer, you're kind of a nothing. And most of us are struggling just not to fall into that completely nothing condition.

 

[vredensgnag]

Devonte Yates, 21, who earns $7.25 an hour working a drive-through station at a McDonald’s in Milwaukee, says he spends $40 to $50 a month on fees associated with his JPMorgan Chase payroll card.“It’s pretty bad,” he said. “There’s a fee for literally everything you do.”

Mange ansatte i USA får ikke lenger lønnen utbetalt i kontanter, eller tilbud om å få den satt inn på egen konto. I stedet får de et kort som lønnen settes inn på, men som det koster penger å bruke. Gebyrene er fantasifulle, og denne presentasjonen er realistisk.

http://www.nytimes.com/2013/07/01/b...replace-paychecks-bank-fees-hurt-workers.html



​

 

[vredensgnag]

Ikke nok med at man ønsker å fjerne minstelønnkravet i USA, men man hogger altså inn i utbetalingene vha slike gebyrer. Uansett kan det være nyttig å se på realitetene - for det ser ikke pent ut for vanlige lønnsmottakere i Unaiten.

Her har vi en oversikt som viser utviklingen i reell minstelønn, og hvor den ville ligget, dersom den var blitt korrigert opp mot produktivitetsveksten. En betydelig forskjell. Men tallet som virkelig setter ting på plass, er lønnsmedianen i USA. Altså delepunktet der halve befolkningen av lønnsmottakere befinner seg under lønnstrinnet, og den andre halvparten er over. Et gjennomsnitt kan være misvisende, dersom det er mange ekstremt lavtlønnede, eller en del med ekstremt høye utbetalinger - medianen deler befolkningen i to, og forteller oss hva man ville tjent om man befant seg på denne.

I USA er medianlønnen $16.30/time. Dette betyr altså at halvparten av amerikanske lønnsmottakere mottar en timelønn som ligger under der minstelønnen skulle ligget, dersom den var korrigert i forhold til produktivitetsveksten.

Man skal ikke ha tatt høyere økonomisk utdannelse før man forstår at amerikanske arbeidsgivere er i ferd med å begå selvmord. Denne enkle oversikten viser nemlig at man har kanalisert resultatet av produktivitetsveksten vekk fra dem som skal kjøpe produktene man lager. Den viser også at man er i ferd med å skape et ekstremt to-delt samfunn, med noen meget få "haves," og et uforsvarlig antall "have nots." Slikt skaper leven, naturligvis.

Det kan være nyttig å undersøke hvilke norske partier som diskuterer innføring av minstelønn etter amerikansk modell. (Selv om partiene det gjelder altså er på etterskudd, siden GOP i USA ønsker å fjerne minstelønnskravet helt, så man kan betale enda lavere lønninger).

 

[Gjestemedlem]

Ikke nok med at man ønsker å fjerne minstelønnkravet i USA, men man hogger altså inn i utbetalingene vha slike gebyrer. Uansett kan det være nyttig å se på realitetene - for det ser ikke pent ut for vanlige lønnsmottakere i Unaiten.

Her har vi en oversikt som viser utviklingen i reell minstelønn, og hvor den ville ligget, dersom den var blitt korrigert opp mot produktivitetsveksten. En betydelig forskjell. Men tallet som virkelig setter ting på plass, er lønnsmedianen i USA. Altså delepunktet der halve befolkningen av lønnsmottakere befinner seg under lønnstrinnet, og den andre halvparten er over. Et gjennomsnitt kan være misvisende, dersom det er mange ekstremt lavtlønnede, eller en del med ekstremt høye utbetalinger - medianen deler befolkningen i to, og forteller oss hva man ville tjent om man befant seg på denne.

I USA er medianlønnen $16.30/time. Dette betyr altså at halvparten av amerikanske lønnsmottakere mottar en timelønn som ligger under der minstelønnen skulle ligget, dersom den var korrigert i forhold til produktivitetsveksten.

Man skal ikke ha tatt høyere økonomisk utdannelse før man forstår at amerikanske arbeidsgivere er i ferd med å begå selvmord. Denne enkle oversikten viser nemlig at man har kanalisert resultatet av produktivitetsveksten vekk fra dem som skal kjøpe produktene man lager. Den viser også at man er i ferd med å skape et ekstremt to-delt samfunn, med noen meget få "haves," og et uforsvarlig antall "have nots." Slikt skaper leven, naturligvis.

Det kan være nyttig å undersøke hvilke norske partier som diskuterer innføring av minstelønn etter amerikansk modell. (Selv om partiene det gjelder altså er på etterskudd, siden GOP i USA ønsker å fjerne minstelønnskravet helt, så man kan betale enda lavere lønninger).

Vis vedlegget 207256

Med andre ord kommer vi i praksis omtrent likt ut med USA her i Norge.

Gjennomsnittlig norsk månedslønn heltid (median) 38500kr = $6300

SSB - Her er din lønn i 2013 NA24

Noe som utgjør ca $38 med 165t uken

Når vi tar i betraktning prisnivået:


Cost Of Living Comparison Between Norway And United States

Siden prisene jevnt over er halvparten av i Norge og median timelønn er omtrent halvparten... så kommer vi i snitt ganske så likt ut.

Tar vi med at inntektsskatten også er lavere i USA så tipper faktisk regnestykket i favør av den amerikanske gjennomsnittsarbeider. Eller kanskje det utjevner seg med at de ofte har høyre kostnader med helseforsikringer og slikt som den ekstra skatten i Norge dekker.

Som et appropos er det også verdt å merke seg at LO er den aller største motstanderen i Norge mot å innføre minstelønn. Så i Norge er det fullt lovlig å ansette en voksen person i en butikk og betale ham 20kr/t, mens i USA er det tross alt forbudt med slik utnytting. Så GOP i USA og LO i Norge er på linje når det kommer til minstelønn. (I alle fall for alle som ikke er deres egne medlemmer)

Så selv om jeg er helt enig med at det er viktige for den forbrukerstyrte økonomien at forbrukerne har nok penger å bruke, og at USA er et mye mye verre land å være fattig i, ser det tross alt ikke ut til at gjennomsnittsarbeideren har det noe verre økonomisk sett enn her i Norge.

 

[vredensgnag]

Du får gå tilbake til kildene Deph. Den du anvender har ikke skjønt forskjellen på gjennomsnitt og median. Siden jeg forklarte det ganske grundig ...

I tillegg er poenget her den uforholdsmessige skjevfordelingen av produktivitetsveksten, som utgjør et alvorlig økonomisk problem, dersom man ønsker økonomisk dynamikk. (Penger skal arbeide, heter det, ikke samles i en binge. Der har nok Onkel Skrue fordreid oppfatninger).

Disse sammenhengene er ytterst interessante. En grunn til det dramatiske fallet i minstelønn i forhold til produktivitet er automatisering. Arbeidere konkurrerer med maskiner som ikke blir trøtte, som kan kjøre 24 timers skift, og som ikke organiserer seg.
Men arbeidere kan noe som robotene er ute av stand til: de kan kjøpe varer, de kan skape etterspørsel. En forutsetning er selvsagt at de har en brukbar lønn.

Det har man ikke tenkt godt nok gjennom.

Krigen om økonomien handler om hvorvidt vi skal prisgi samfunnet enkle og endimensjonale profittmodeller, der selve samfunnets ve og vel ikke er del av næringslivets kalkyler - eller om man skal se i hvilken utstrekning de to er avhengige av hverandre og bør tilrettelegge for hverandre.
P.t. ligger man i krig, og det er mye "collateral damage."
Å kikke på produktivitetsvekst alene som mål på økonomisk helse kan være dumt.

"The business of business is business" er en devise som har vist seg svært ødeleggende og kortsiktig. Resultatet er at det nå er blitt krig om økonomien, om vekstmaskinen, med utsikter til økende regulering og beskatning - og der det rett ut sies at globaliseringstanken var feil og man vurderer proteksjonistiske tiltak.

Slikt er det interessant å studere.
For mer om hva automatisering kan ha for konsekvenser. En meget god artikkel - og dette har selvsagt relevans for minstelønnsutviklingen:
http://www.pieria.co.uk/articles/the_wastefulness_of_automation

 

[Gjestemedlem]

Du får gå tilbake til kildene Deph. Den du anvender har ikke skjønt forskjellen på gjennomsnitt og median. Siden jeg forklarte det ganske grundig ...

Kilden jeg viser til oppgir denne tabellen:



Tallene er hentet fra SSB, som man ser her:



... så jeg tror det er trygt å anta at SSBs fintenkere forstår forskjellen på mean og median.

Hvis ikke så får jeg kanskje sende dem en link til forklaringen din slik at de står litt bedre rustet når neste års statistikker skal fremlegges.

 

[vredensgnag]

Her skal du få noe å kikke på, som viser deg hvor sammensatt dette bildet er.

Først en liten tabell som viser median inntekt før skatt, for ulike husholdningstyper.



Da ser du at gjennomsnittsverdien kan være ytterst misvisende.

SSB liker å gjøre oppstillinger målt i inntekt etter skatt, for å kunne vise til hva husholdningene har disponibelt til forbruk. Og da vil du av denne tabellen kunne se at situasjonen blir ulik, for ulike husholdningstyper (eller forbruksenheter, som det gjerne kalles).
Tabell - Median inntekt etter skatt, etter fylke og husholdningstype. Kroner

Poenget her er fortsatt andel av produktivitetsveksten. I Norge har vi ulike måter å utjevne inntektsforskjellene på - disse er riktignok utsatte for tiden, og mer utsatte vil de bli. Men i de landene der man ikke har slike utjevningsmuligheter, så blir tapet enda større, om inntektene ikke holder tritt med produktivitetsøkningene. (Eller sagt på en annen måte, vanlige lønnsmottakere har ikke midler til å holde økonomien gående - som umulig kan ha vært hensikten.)

Her vil du se at du bør ta hensyn til type forbruksenhet om du ønsker å trekke sammenligning mellom Norge og USA:

Tabell - Median inntekt etter skatt, etter fylke og husholdningstype. Kroner

 

[vredensgnag]

Eller sagt på en annen måte. McDonald har laget en nettside som ansatte skal kunne anvende for å bl.a. sette opp et budsjett.
Men budsjettet velger å innta en litt urealistisk holdning til virkeligheten, og ender uansett opp på et kostnadsnivå som er umulig å oppfylle utfra minstelønnen McD betaler, hvilket sikkert er årsaken til at budsjettet foreslår man bør ha en ekstra jobb.

Dersom minstelønnen hadde holdt tritt med generell produktivitetsvekst ville man naturligvis ikke endt opp med en nettside for ansatte som er rent sludder. Merk ellers forslaget om at man bør anvende seg av det praktiske Paycard selskapet har.

Levevilkårene er noe annerledes om du først vil sammenligne, pga de utjevningsverktøyene man har/tilbyr i Norge.

Practical Money Skills: McDonald's

Morsom video:

 

[Gjestemedlem]

Vi er nok ikke så uenig i konklusjonene av at det er helt nødvendig for en markedsøkonomi at forbrukerne har tilstrekkelig inntekt til å opprettholde en etterspørsel etter varer og tjenester.

Poenget mitt var dog at jeg ikke helt ser den store forskjellen på den jevne mann i USA og Norge når det kommer til kjøpekraft og påfølgende livskvalitet. Vi har utjevningsmekanismer som sørger for at alle her i landet har en kjøpekraft som gjør at de bidrar i økonomien. Selv de som ikke jobber her har et bedre liv enn de lavtlønnede i USA. Og det er et gode for Norge, og ikke en ren byrde. Det er en hensiktsmessig stimulering av økonomien, og selv dem som ikke bidrar til produktivitet er med på å holde hjulene i gang.

Forståelsen av dette er vel også det som har gjort at politiske løsninger som borgerlønn (og for all del også den mer byråkratiske versjonen av velferdssamfunnet som de sosialistiske partiene har båret frem) har vist seg å være en god samfunnsmodell.

Det forundrer meg litt at slik tankegang har falt i unåde i USA. For det har ikke alltid vært slik. Tenker man tilbake til etterkrigstiden og Marshallhjelpen som USA bidro med for å bygge opp Europa igjen, så var jo dette i forståelsen av at de langsiktige gevinstene av et europeisk forbrukersamfunn ville gagne både økonomi og politisk stabilitet.

Det er forståelig utifra standpunktet til noen få svært rike og ikke spesielt filantropiske mennesker. De som har såpass mye penger at penger ikke er penger i vanlig forstand, men ren innflytelse og makt. Men jeg ser bare ikke helt hva det er de har som mål, og hvilken ideologi som driver dem.