SIS kan ikke knuses med militærmakt alene, like lite som interneringen av terrormistenkte på Guantanamo var eller har vært særlig effektiv for å begrense risikoen for nye terrorangrep etter 9/11. Det er vel intet SIS lederskap ønsker mer enn å tiltrekke seg en storstillt, vestlig "korsfarer-intervensjon". Med mindre man har en politisk sterk og relevant nok internasjonal koallisjon (FNs Sikkerhetsråd samt toneangivende shia og sunni-muslimske land) så vil ikke dette virke. Man kan naturligvis søke å begrense SIS muligheter til å konsolidere politisk makt over områdene de kontrollerer, hvilket er det man nå gjør, men ikke så mye mer. Syria-konflikten, og dermed også SIS sin oppblomstring kunne sett annerledes ut om ikke Putin torpederte alle forsøk på en tidlig internasjonal politisk respons i Sikkerhetsrådet. Dette grunnet Russlands egne bilaterale politiske såvel som militære interesser knyttet til al-Assad-regimet. Pluss, Putin så naturligvis mer enn gjerne USA og Europa dratt inn i nok et konfliktområde.
Tilbake til konflikten i og rundt Ukraina, så har det vært interessant å følge Putin og Lavrovs retorikk de siste dagene. De har begge tonet ned betydningen av de internasjonale finansielle sansksjonene og i stedet pekt på strukturelle svakheter i russisk økonomi samt det dramatiske fallet i oljepris som hovedårsaker for krisen i den russiske økonomien. Med andre ord, nå som krisen i den russiske økonomi har satt inn for fullt på måter som vanlige russere merker på kroppen så frikobler de i stor grad den russiske økonomien fra konflikten i Ukraina. Hvorfor gjør de dette? Jeg tror årsaken til retorikkskiftet er både strukturell, og dermed rimelig sannferdig, og dels politisk.
Mens mange i vesten fortsatt liker å tro at det var Reagans våpenkappløp som brakk ryggen på Sovjetunionen, så er dette i beste fall bare delvis sant. Den sovjetiske økonomi kollapset ikke så mye fordi de militære utgiftene økte som fordi eksportinntektene falt som en sten etter frislippet i global oljeproduksjon og -eksport fra midten av 80-tallet. I 1988 var den under 30 dollar fatet. Russisk økonomi er omtrent like vanstyrt nå som den var under Sovjetunionen. Forskjellen er vel at den har gått fra "planstyrt" til "klanstyrt".
Mange anti-vestlige, inklusiver her på Sentralen, liker også å tro at Putin ryddet opp i rotet etter Jeltsin og var den som ga bedre økonomi til vanlige russere. Dette er også i beste fall bare delvis sant. Til tross for en del lite edruelige beslutninger, så gjenomførte Jeltsin en rekke reformer som på lengre sikt ville ha ført til en diversifisering av økonomien. Men så falt oljeprisen igjen dramatisk, ned til under 18 dollar i 1998, som igjen utløste den russiske bankkolapsen. Etter at Putin kom til makten økte oljeprisen seg til det dobbelte alt det første året, og steg mer eller mindre jevnt og trutt frem til det femdobbelte i 2008, da Putin innvaderte Georgia like før den globale finanskrisen slo til for fullt. I løpet av disse årene fikk de fleste russere en bedre levestandard. Ikke fordi Putin hadde reformert den russiske økonomi (snarere, han reverserte flere av Jeltsins reformer) men fordi når det regnet oljepenger på de russiske yppersteprestene rundt Putin, så sørget Putin for at det dryppet litt på de russiske klokkerne også. Selvom oljeprisen holdt seg relativt høyt også etter 2008, den gikk vel bare under 60 USD i 2009, så har heller ikke Putin de siste seks årene gjort noen økonomiske reformer av noen meningsfull betydning. Snarere tvert om. Ved å innskrenke liberale friheter og ytterligere politisere domstolene så er ikke Russland 2014 et land som er utpreget "business-friendly", for å si det mildt. Det er derfor riktig som Putin og Lavrov nå innrømmer, at det ikke er de vestlige sanskjonene som kommer til å utgjøre hovedutfordringene for russisk økonomi. Det er Putin og hans kumpaner som har kjørt russisk økonomi i grøften, både til tross for og på grunn av (Dutch Disease) de historisk unormalt høye råvareprisene under det meste av hans styre. Og dermed kommer vi også til den politiske begrunnelsen for retorikkskiftet.
Annekteringen av Krim ble hilst velkommen og feiret av en overveldende del av den russiske befolkning. Dessverre er det slik at russere flest, uvant med demokrati, godt styresett og en fungerende økonomi som de er, kobler egne fremtidsutsikter til den semi-mytiske ideen om "Russlands storhet". Men hvis russere flest kobler den dype økonomiske krisen vi nå bare ser konturene av direkte til Putins eskapader i Ukraina, så vil et økende antall spørre seg om det var og er verdt det, i takt med at rubelen blir mer og mer verdiløs, alle importerte varer (som Sovjetunionen er heller ikke Russland selvforsynt hva gjelder selv basis matvarer til tross for enorme områder med god jord) blir dyrere, og de som kan løper for å sikre seg mest mulig av djevelens valuta, dollar. I motsetning til 1998 kan ikke Putin regne med noen stor imøtekommenhet fra vestlige ledere for å avhjelpe krisen og styrke rubelen. Ei eller er det noe som tyder på noen signifikant snarlig oppgang i noen av de råvareprisene hvis eksport står for noe slikt som 70 prosent av russisk BNP. I det jeg ser av tall fra den russiske sentralbankens egen hjemmeside, så tilsvarer landets reserver av utenlandsk valuta nå godt under halvparten av verdien av Apple, og Russlands forventede nasjonale økonomi ved utgangen av 2015 ventes å være godt under halvparten av Californias økonomiske verdi.
Lavrov var nylig ute og understreket at Russland fullt ut respekterer og annerkjenner Ukrainas territorielle suverenitet slik de nå ser den (minus Krim, med andre ord). Jeg tror derfor at vi vil se en smule mer konstruktive handlinger fra Moskva i forhold til Donbas fremover. Etter å ha mobilisert folkemassene for nødvendigheten av å "redde" russerne i Ukraina, så kan ikke Putin tåle at de samme folkemassene vender seg mot ham fordi de ser egen fallende økonomi direkte relatert til Putins fortsatte innblanding i Øst-Ukraina (holder Krim utenfor, inntil videre). I tilfelle risikerer Putin muligens også et eget palasskupp fra noen av sine nærmeste.
Man høster som man sår, både på egne jorder og i utmarken. Mens Putin vil komme til å måtte betale en stadig økende politisk pris, både ute og hjemme, så vil den økonomiske regningen for hans vanstyre tilfalle nåværende og kommende generasjoner russere. Tragisk nok er de ikke bedre vant historisk sett.