BIS, Brautigam, Willens og Die Kölner Akademie har fullført serien med Mozarts klaverkonserter med de fire første. Antiklimaks? På ingen måte. Denne utgivelsen er en perle av de sjeldne, og det av flere grunner.
Vi har lett for å avskrive de tidligste konsertene som barnestreker, som leilighetsmusikk for å demonstrere vidunderbarnet Mozarts ferdigheter på den store Europa-turneen fra 1763 til 1766. I virkeligheten dreier det seg i hovedsak om bearbeidelser av allerede eksisterende verker, for det meste om forløpere for det vi i dag kaller fiolinsonater, av Raupach, Honauer, Schobert, Eckard og C.P.E. Bach. De blir derfor gjerne kalt for Pasticcio-konsertene. Mozart jobbet mye med dem, som et studium av det eksisterende og en øvelse i hvordan dette materialet kunne utvikles videre. Den første ble han først endelig ferdig med i desember 1773.
Utøverne her har virkelig funnet ut av hvordan denne musikken er skrudd sammen, og de har instrumentene, innsikten og ferdighetene til å få disse verkene til å springe ut i full blomst. Det er en sprell levende verden av ideer, klanger og oppdagelser. Ingen er mer tidsriktige, ingen er mindre museale. For sansene hos lytteren er det en bombe av musikalske proteiner, vitaminer og mineraler.
Og lyden? Slik skal HIP låte! BIS har gjennom dette prosjektet blitt stadig dyktigere til få allverdens klanger til å leve og klinge i rommet, og å fange energien hos disse superkompetente musikerne. I mine ører er denne syklusen et temmelig suverent førstevalg hvis periodeinstrumenter står på menyen.