Jeg er av den oppfatning at Nordström fabulerer om en fremtid som ikke er mulig å realisere, med sine 600 Megabyer. Ja, om vi trekker en lineær utviklingslinje fra begynnelsen av Den industrielle revolusjonen til nå, er det ikke tvil om at urbaniseringstrenden har fått råde. Folk flytter til byer -- men å opprettholde dette forutsetter at man har en dynamikk som er i stand til å tilby attraktive arbeidsplasser.
Allerede med dagens AI kan man erstatte halvparten av alle eksisterende jobber. Utviklingen går lynhurtig og automatisering vil medføre at folk i disse byene vil ha lite å gjøre. I tillegg ressursspørsmålet - som Carl Folke ved Stockholm Resilience Institute har vist, så trenger hver kvadratkilometer by flere hundre kvadratkilometer med levende, aktiv natur (ikke welds gråstein på fjellet), for å få tilgang til nødvendige ressurser, samt få uskadeliggjort utslipp og avfall. Det er hva jeg sikter til med "byer som livbåter på en havarert planet".
Carl Folke ville fnyst høylytt av Nordström om han befant seg i salen under foredraget. Men - dagens trend er konsentrasjon i større og større byer, og at byer faktisk smelter sammen pga denne veksten.
C40 Cities hadde nylig sin årskonferanse i Mexico City, nettopp for at deltakerne skulle kjenne på utfordringen som ligger i å bli en gigaby:
C40
Når det gjelder det lille røde huset i skogen, så er det nok mer snakk om at David Fleming (og andre) ser for seg småsamfunn i bærekraftig relasjon til naturen; sirkulærøkonomi; lokale samhandlingssirkler fremfor interkontinentale forsyningslinjer, osv.
Dvs. slik våre forfedre hadde det, men heldigvis med bærekraftig teknologi med i miksen, i forhold til dentids vilkår. (Om man planlegger klokt).
Vi behøver nemlig ikke "leve som i middelalderen" slik enkelte Frp'ere ynder å fremstille det.