Her var det mange fine ord og tilbakemeldinger. Takk alle sammen.
Vidarje, det diktet var fantastisk. Jeg kjenner ikke akkurat det fra før men har alltid likt Ingvar Moe, helt siden hans radio-dager og jeg fikk oppleve ham "live" i hjembygda.
Jeg skrev noe om siste status, da mente jeg ikke min siste statusoppdatering på HFS, bare "siste så langt", så dere må nok regne med å se ottone dele diverse utlegninger her i lang tid framover.
Når det gjelder sykdom og diagnose så er jeg så heldig å ha fått en langsom variant av KLL, og statistikken sier at jeg kan regne med å leve lenge. Og det gode er at for hvert år gjøres det framskritt i forskning og behandling, så utsiktene blir bedre jo lengre tilstanden er stabil.
Jeg lever normalt og er stort sett frisk som en fisk. På mange måter friskere og sunnere enn før, på grunn av økt bevissthet om helse, kosthold og trening.
En effekt av alvorlige diagnoser er at ting oppleves enklere og tydeligere, folk åpner seg lettere og snakker alvorlig, og man opplever mer verdi i enkel kommunikasjon med folk rundt. Det kan være en illusjon, men jeg har venner og bekjente som har sagt det samme, man kommer tettere innpå folk, og enkle opplevelser kjennes sterkere og rikere.
Nå er det ikke bare min egen situasjon som har preget de siste par årene her. Vi har hatt hendene og dagene fulle med mange ting. Min gamle mor forlot oss for noen uker siden, etter noen gode år på sykehjem i nærheten av oss. Hun ble hele 97 år, de siste to ble hun gradvis svakere fysisk, men ble velsignet med et godt humør og en generell tilfredshet som man skal lete lenge etter. Det gjorde det lett for oss å tilbringe mye tid med henne de siste årene, da hun alltid var så positiv og blid. Etterhvert som de kognitive evnene svinner blir man mer som et barn igjen, og vi følte en enkel uforpliktende omsorg som likner på det man har for små barn. Da var det ikke så nøye om man hadde noe å snakke om, eller om hun ikke husket hvor hun var eller hvilken dag det var. En varm hånd og et klapp på kinnet var nok til å lyse opp, og vi kunne sitte lenge uten å si så mye. Hun fikk besøk av slektninger nesten hver dag, og vi opplevde at vi kom nærmere enn på mange år. Institusjonen hun var på bidro mye til dette, et lite sykehjem med hjemmekoselig atmosfære og idyllisk fredelig beliggenhet. Det er et sykehjem med kvaliteter og atmosfære som jeg ikke visste fantes, de fortjener spesiell oppmerksomhet men det skal de få andre steder enn på HFS.
For på HFS handler det tross alt mest om musikk og hifi. Så det kommer det til å bli litt mer av her også.
Kanskje mer musikk enn hifi, for det er ikke noe nytt å berette på utstyrsfronten.
Men hvem vet, tiden vil vise.
