Takk, awe, den noteres med store bokstaver.
Jeg rangerer ikke Mahlers symfonier, men det er ikke tvil om at den tredje er den jeg har hørt mest på og har det inderligste forholdet til.
Første gang jeg hørte Mahler på konsert var nettopp denne, tilbake på 80-tallet da Aldo Ceccato dirigerte i BFO i Grieghallen.
Flere av musikerne er venner av meg, og betrodde meg at det ble felt tårer på scenen under den framførelsen.
Siden har jeg badet i kjente innspillinger av denne, mest Bernstein med NYP og Solti med Chicago. Hos meg har Bernstein ligget et hode foran, uten spesielt gode argumenter. Solotrompeter Phil Smith i New York spiller offstage kornett som en gud, med en overjordisk verdighet som går rett i margen hos meg.
Ikke så rart kanskje når man vet at Smith er født i England og oppvokst i frelsesarmeens hornorkester, med klang og frasering som barnelærdom.
Jo, Adolph Herseth i Chicago rører ved en nerve han også, og vi har hatt lange diskusjoner her om hvem som regjerer på den tronen.
Mahlers symfonier er SACD-materiale foran alt. Jeg påberoper meg ikke å høre det høyfrekvente ekstra som disse har, men dynamikken og headroom merkes godt på stor orkestermusikk. Samme med Bluray Audio. Dessuten er master vanligvis gjort med gjort med god utnyttelse av nettopp denne dynamikken, bedre enn det som er vanlig på CD. Det er mange som ikke er klar over at dette er hørbart, spesielt folk som ikke spiller klassisk musikk. Eller lytter til klassisk, skrur opp og virkelig lytter.
Derfor er serien med Fischer på Channel veldig attraktiv. Veldig.
Antar at den ikke finnes i boks, men det er fint å senke tempoet litt og samle en etter en.