Jeg har i lengre tid fundert på hva man egentlig mener med dette "kompetansejaget" som hele tida framholdes her til lands. Det har gått fulstendig inflasjon i bachelor og mastergrader. Når resepsjonisten på et hotell sitter med en mastergrad "for å lære faget" er det noe seriøst galt med hele systemet. Det er vel ingen i dag som kan regne med å "kunne jobben" uten et par års praksis, og selv med praksis vil man stort sett måtte forholde seg til andre systemer og løsninger enn de man var vant til fra forrige jobb. Problemet er vel helst at man har skapt en illusjon av at bedriftene er så presset på tid at man ikke "har tid" til opplæring av nye ansatte, selv om man både riktig og stadig framhever at de ansatte er enhver bedrift største aktivum. NAVs "forberedelseskurs" for arbeidsledige er jo stort sett egentlig bare tull og tøys, og egentlig rein oppbevaring, for hva lærer man egentlig av verdi på disse kursene? Jeg ser forsåvidt at dette kan ha verdi for innvandrere, som en forderedelse til praksis og systemer i og for norsk arbeidsliv.
For en ti-femten år siden ansatte vi en fersk M.Sc. i avdelingen jeg da tilhørte. Han var klar over hva som ventet, i form av relativt avansrt elektronikkarbeid, med man kunne nesten se panikken lyse ut av øynene når det gikk opp for han at det fantes arbeid man ikke kunne gjøre på en PC.... etter et par år ble han en svært dyktig medarbeider. Poenget her er at selv i ingeniørutdanning er det null fokus på at man faktisk også må gjøre praktisk arbeid. Etter min mening er omtrent hele det norske utdanningssystemet ute å kjøre, - og den ene reformen etter den andre fikser ingenting, men gjør tvert om problemene enda større....
Forøvrig har jeg heller slett ikke noen patentløsning på problemene....
