Ok, here it goes...
De siste ukene har jeg koblet av, og kost meg med et par riaa forsterkere.
Det startet med at jeg kom over noen artikler på
Mr. Rognliens blogg om en riaa laget i Norge ved navn «Aura»
Jeg har lenge lurt på hva som skulle være neste oppgradering i anlegget, og hadde skrevet ned et par på lista mi over hva som kan vurderes. Etter Rognliens tilbakemeldinger så var det helt klart at denne skulle med på lista.
J. Fragoso Hos Aura Fidelity ble kontaktet, og det tok ikke lange tiden før et Aura Fidelity Audiophile riaa var på vei i posten.
Koblet opp og klar til å brynes seg mot et fabelaktig rørtrinn fra Cary (PH301 MkII).
Førsteinntrykket var formidabelt. Dette var helt klart noe som var gjort riktig….
Og helt annerledes.
Etter hva jeg har forstått så setter denne phono forsterkeren pickupen som «Master», og tilpasser seg slik at det i utgangspunktet skal være en helt optimal match mot pickup. Det spilles og byttes skiver.
Jeg kobler frem og tilbake med Cary og skjønner etter hvert at det er litt
«for» forlokkende.
Den kule mellombassen er fremtredende, og mellomtonen svært så forførende.
Mine Audio Note AN/E – kit03 er jo enkle toveis og jeg mistenker at Aura er veldig mellomtonefokusert. Med en gang jeg setter på noe kompleks rock og metall så begynner det å rote seg til. Den oppleves litt unyansert i bassen, samtidig så føler jeg at den er litt skarp og hard i øvre mellomtone. Jeg begynte også å savne litt dynamikk i samme område. Det berømte «kakket» på skarptromma er ikke som det skal….
Lydbildet virker rommelig. Artist og vokalist trekkes frem på gulvet og står nok 2-3 rader foran det jeg er vant til med Cary. Samtidig så følte jeg at jeg mistet litt dybde bakover, og perspektiv utover på sidene.
Jeg sender en Epost til Aura Fidelity, og returnerer riaa.
I mellomtiden går jeg altså og bestiller klassikeren EAR324.
Det går noen dager, og så får jeg en ny e-post fra Mr. Fragoso… Riaaen jeg hadde på test var IKKE den utgaven jeg skulle ha. Han hadde sendt meg feil riaa.
En riaa som var bestillt av en annen kar med helt andre specs. Han lurte på om jeg kunne tenke meg å teste denne såkalte «Ultimate» utgaven av Aura Audiophile?
(«Ultimate» er bare mitt ord for å skille mellom denne feilleverte budsjettutgaven, og den virkelige Audiophile +.)
Jeg tenkte at det kunne være artig å prøve, og etter noen dager ligger altså et nytt riaa og venter på meg.
Denne versjonen har det rette attacket oppover, og høres skikkelig liveaktig ut på audiofile innspillinger med mye vokal. Den er ikke hard i øvre mellomtone som den forrige modellen var.
I det rette oppsettet spiller det sikkert sabla bra. Den har en mellomtone oppløsning som er helt fabelaktig. Men den mangler fremdeles skyv og definering i bunn.
På rock og Prog føler jeg den roter det til med alt det fokuset i mellomregisteret.
Men Cary er fremdeles bedre på det aller meste, og mer lineær i hele frekvensområdet.
Mr. Fragoso er helt klart inne på noe her. Prinsippet er vel det samme som Van Den Hul har på sin berømte riaa «The Grail»?!
Mine AN/E spiller relativt dypt i bassen. Men jeg tipper at et oppsett med høyttalere som ruller av litt tidligere så vil den nok føles rimelig heftig ut mtp mellombass og mellomtonen som stikker seg ut.
Aura Fidelity «Audiophile» nådde ikke opp her hos meg. Jeg har jo vært igjennom noen riaaer i det siste.
Electrocompaniet ECP2 og EAR 834 var gode. Cary var bedre på det aller, aller meste... Cary ph-301 mkII er helt enkelt i en annen liga.
Også i forhold til Aura i mitt oppsett.
Men sånn er det ofte med bruktmarkedet. Enkelte klassikere blir ikke nødvendigvis dårligere selv om de får seg noen år på baken. Denne utgaven av 301 mk2 kostet ca. 3500 USD i begynnelsen av 2000 tallet. Første generasjon 301 med kun mm inngang kostet 1800 USD på midten av 90 tallet.
Og jeg vil påstå at de fremdeles henger godt med oppover mot flere nye riaa i highend klassen, selv om disse kan finnes brukt mellom 5 og 10K.
Manley Steelhead og
EAR324 er blant flere udødelige klassikere (dessverre er 324 så sjelden å finne brukt at jeg måtte bestille meg en flunk ny) . EAR 324 er jo uendret siden Tim de Paravicini startet produksjonen. Og trafoene i denne er de samme som sitter i de legendariske stepupene hans «The Head» som når de en svært sjelden gang (vi snakker hønsetenner her) dukker opp på bruktmarkedet selges omtrent på timen, og omsettes for svimlende summer.
Aura gjør ting annerledes, og låter egentlig annerledes enn det meste jeg har hørt.