Asbjørn
Rubinmedlem
Det er ikke irrelevant, snarere tvert imot. Å stille spørsmål ved autoriteter er også en god ting, og utgangspunktet for all vitenskapelig fremgang. Det jeg stusset over var at du ble provosert av å få forklaringer på hvorfor disse effektene oppstår. Men, la det fare.Jeg mener absolutt at jeg respekterer andre! Jeg skjønner ikke at noen kan hevde det motsatte! Å stille spørsmål har vel ikke noe med respektløshet å gjøre?
Når en autoritet sier noe som noen ikke synes stemmer med sine egne erfaringer, må det være lov å spørre? Pedagogikk går vel ut på å forklare noe som en mottaker ikke skjønner på et språk som ideelt er tilpasset mottaker? Eller er dette forumet til for eliten, som har kunnskap og innsikt til å forstå nokså kompliserte utredninger? Jeg sier gang på gang: Jeg er en lytter som hører det jeg hører. Hva annet kan jeg forholde meg til? Beklager igjen om dette virker irrelevant, men jeg forundres stadig over hvorfor rør-teknologi gir så stor musikkglede!
Du hører det du hører, og det gjør nok vi andre også. Hele greia handler om å skape illusjoner. Det står ingen artist der midt mellom de to høyttalerne, men i et godt anlegg kan det høres slik ut. Det er også godt forstått hvordan den illusjonen skapes, og hva som bidrar til å styrke eller svekke den.
Jeg ser ikke helt det kontroversielle i å si at gammel teknologi med rør og vinyl legger til en del avvik fra korrekt (dvs nøyaktig) gjengivelse av signalet. Noen av disse avvikene er lineære (dvs avvik i frekvens- og fasegang, andre er ulineære (dvs forvrengning som tilfører frekvenser som ikke finnes i det opprinnelige signalet). Det er lett å vise disse avvikene ved å sammenligne signalet ut av en dings med signalet inn til den. Disse avvikene kan også bli hørbare, dvs at vi opplever lyden annerledes med dem enn uten dem.
Rent empirisk er det mange som subjektivt liker lyd gjengitt med disse avvikene fremfor lyd gjengitt uten. Det er derfor man bruker ekte eller emulert rørutstyr i studio for å gjøre signalet «varmere», «fetere», etc. Ekte eller simulert kompresjon fra analoge spolebånd brukes også. En del studioer markedsfører seg med at de har spesielt vellydende analogt utstyr, f eks Juke Joint Studio på Notodden.
Juke Joint Studio – Wikipedia
no.wikipedia.org
Eksakt hvordan dette oppleves kommer veldig an på hva som har blitt gjort med signalet, men jeg nevnte et par hypoteser om hvordan dette fremhever enkelte frekvensområder og skaper en illusjon av større dynamikk. Tilhengere av «rør-lyd» snakker ofte om mellomtone og (mikro)dynamikk. En annen velkjent illusjon som følge av dynamisk kompresjon (=store mengder oddeordens forvrengning, mest tredje og femte) er at vokalisten låter «større». Det låter kanskje innsmigrende via hodetelefoner, men jeg betakker meg for å høre en to meter lang drøvel som henger der og dirrer midt i lydbildet.
Jeg mener at de tekniske sidene ved det er godt forstått. Om man liker det eller ikke er også et spørsmål om smak og behag. For min del er det noe som hører hjemme på innspillingen, ikke i avspillingskjeden. Jeg vil ikke at et digitalopptak skal låte som det kom fra Juke Joint Studio, for det var ikke det den artisten og produsenten valgte å gjøre. Jeg vil heller at signalet ut av høyttalerne skal være mest mulig likt signalet på innspillingen og mest mulig likt den lyden som ble godkjent av artist og produsent. Jeg vil gjerne høre forskjellene mellom ulike studios «house sound», ikke erstatte det med min egen «house sound». Jeg foretrekker mest mulig nøytral elektronikk og aktive oppsett uten noen passive komponenter mellom utgangstransistorer og høyttalermotorer.
Det mitt eget anlegg er best til er å gjenskape en holografisk stereoillusjon i tre dimensjoner, i et vanlig stuerom uten spesielle akustiske remedier. Høyttalerne er ikke lokaliserbare i lydbildet. De står bare der uten tilsynelatende å ha noe med artistene på scenen å gjøre. Jeg er litt fornøyd med det, gitt at dette er hjemmesnekrede kryssfinérkasser med PA-elementer som peker i alle retninger. Det er massive kraftreserver, mange hundre klasse D-watt på høyttalere med nesten 100 dB følsomhet, så små detaljer i lydbildet gjengis presist selv om det står en Marshall-stack på 100 dB til siden for vokalisten. Jevn bassgjengivelse helt ned til 16 Hz uten hørbare stående bølger i rommet er også en viktig egenskap for meg. Det er ikke mye musikkglede hvis man bare hører annenhver note i basslinja, men til gjengjeld hører de notene altfor høyt. Jeg er også godt fornøyd med nøytraliteten, dvs at innspillinger fra forskjellige artister, studioer og mastringer låter forskjellig, uten at anlegget farger alt med samme palett. Det gir meg musikkglede. Det største forbedringspunktet er nok at det kunne vært bedre på å gjengi den dynamiske snerten som rør&horn-folket er opptatt av. Jeg har også noen teorier om hvorfor det blir slik og hva som evt kan gjøres med det uten å miste noe av det anlegget gjør bra i dag. Men jeg tror ikke det kommer til å involvere rør, denne gangen heller.
Til slutt blir det vel et halv-filosofisk spørsmål utav det: MySound eller HighFidelity, ville forstå hva som skaper illusjonen eller foretrekke å bare oppleve magien.
Sist redigert: