Jeg brukte begrepet permeabilitet. Det betyr på en måte "evnen til å bli magnetisk".
Stål har høy permeabilitet, mens luft har lav permeabilitet. Plast har lav permeabilitet osv. En materialgruppe som heter permendur har svært høy permeabilitet. Vi trenger permeabiliteten i motoren for å lede magnetismen frem til magnetgapet. Samtidig er det sånn at alle materialer har et metningspunkt. De beste ståltypene har metningspunkt på ca 1,95T, mens for eksempel Vanadium Permendur, om jeg husker rett, har metningspunkt på omkring 2,4T. En annen forskjell på de to er at den høye permeabiliteten til permendur gjør at det skal relativt lite magnetmasse til for å bringe det i metning. Det skal noe mer til for å bringe stål i metning.
Så når disse materialene går i metning blir de "som luft", altså permeabiliteten går dramatisk ned. Det samme gjelder for en permanemtmagnet som er magnetisert. Den er allerede mettet og derfor relativt upåvirket av ytre påvirkning sammenliknet med om den ikke er magnetisert.
Målet vi (noen av oss) altså jobber etter (ett av mange) er å sørge for at permeabiliteten rundt spolen er så lav som mulig. Vi kan gjøre det med metning, vi kan gjøre det ved å la det være avstand mellom spolen og materialer med høy permeabilitet, vi kan gjøre det ved å putte kortslutningsringer mellom spolen og materialet med høy permeabilitet, vi kan gjøre det ved å fjerne stålet og plassere magnetene helt inntil spolen, eller vi kan gjøre det ved å kombinere flere metoder.
Dette mer permeabilitet er ikke det enkleste å forstå, men jeg gjorde i vertfall et forsøk