I USA er det en vanlig forestilling at alt er et nullsumspill. Hvis jeg skal tjene mer må noen andre tjene mindre. Skal jeg jobbe mindre må andre jobbe mer. Ethvert gode vil bli veid opp med en ulempe. Å løfte i flokk, der tanken er at helheten da blir mer en summen av enkeltindividene er ukjent og blir møtt med uforstand og mistenksomhet. Selvsagt et resultat av hemningsløs dyrking av individet og ditto shaming av kollektive ordninger som stemples sosialisme/kommunisme. Denne tankegangen er svært utbredt etter 40 år med hjernevask og gjelder alle samfunnslag fra topp til bunn. Det resulterer i mye rart, blant annet at folk med overbevisning stemmer på kandidater og partier som bare gjør det verre for seg. Man ofrer gjerne sosiale rettigheter og ordentlig lønn hvis man tror at det medfører en pluss et annet sted i likningen. Penger til en mur eller skattelette for noen rikinger. Helt greit. Nullsum. Dessuten finner man alltid noen lenger ned på stigen man kan skylde på hvis det behøves. Eller aller best: Skylde på de på den andre sida, politisk.
På Youtube ligger det masse videoer med amerikanere som har reist til andre land for en lengre periode og må ta et oppgjør med egne holdninger der eksepsjonalismen avkles, gjerne i møte med andre lands helsevesen, arbeidslivordninger og sosiale normer og regler i det samfunnet de har reist til. Litt fornøyelig det hele, men samtidig blir man jo betenkt over hvor ekstremt det amerikanske samfunnet holder på å bli. Og hvor liten evne det amerikanske samfunnet har til å ordne opp i egne problemer.