Det du skriver her fremstår som mer nyansert, men det er fortsatt sånn at logikken din fordrer at det er 1) noen som kommer med avgjørelser basert på løgn, 2) noen som
enten aksepterer bestemmelsene selv om de forstår at de blir holdt for narr
eller ikke forstår at de blir holdt for narr, og 3) noen som gjennomskuer løgnen og sprer sannheten.
Oppsummert er det tre grupper. Gruppe 1 er de onde herskerne, gruppe 2 er den passive majoriteten, og gruppe 3 er sannhetssøkerne.
Som Asbjørn er inne på krever logikken din at folk er umulig flinke til å følge ordre og holde på hemmeligheter. Som du sjøl sier er alle store organisasjoner - nasjoner eller store virksomheter - ganske like, for de består av folk. Men folk har en lei tendens til å gjøre feil eller å tenke sjøl, noe som gjør det tett på umulig å fastholde noe som man vet er en løgn.
Den gruppa som tar avgjørelsene, kaller du «de ansvarlige». Det måtte vært millioner av mennesker i den gruppa, minst, for bare her hjemme måtte den omfattet den hele stortinget, embetsverket, helsevesenet, det medisinske forskningsmiljøet (og omegn), domstoler og mediene. Alle disse har tilgang på sannheten, får vi tro, i alle fall hvis det er sånn at folk som McCullough har rett i sine analyser. De baserer seg tross alt på offentlig tilgjengelig informasjon. Likevel sier de at vaksinene virker og har relativt sett lite skadepotensiale.
Vi andre, som ikke tilhører gruppa over, har ingen innsikt og følgelig heller ingen egen mening, for vi gjør jo som vi blir fortalt uten å gjøre opprør. Hadde vi skjønt hvordan det egentlig hang sammen, hadde vi måttet gå på tvers av vår overbevisning, og det ville vi vel ikke gjort, i alle fall ikke om det var så forferdelig fatt som du antyder. Derfor må ett av to være tilfelle:
- at de ansvarlige lykkes 100% med renkespillet sitt. Én glipp kunne fått korthuset til å falle, fem glipp ville feid det over ende som en tornado. Men her klarer millioner av mennesker å dra i nøyaktig samme retning. Resultatene blir alltid som de ansvarlige vil, eller det går aldri så galt at renkespillet avsløres.
- det du ser som herskergruppas renkespill er normale politiske praksiser i en globalisert, arbeidsdelt og kapitalistisk verden, med sine problematiske maktstrukturer. Alle er greit nok informert og tar sine valg på bakgrunn av hvordan de tror verden henger sammen. Ingen har helt rett, og ingen tar helt feil. Resultatene blir noen ganger gode, noen ganger dårlige.
Det er mye å diskutere om punkt 2 er det riktige, men fordelen er at vi slipper å opphøye «de ansvarlige» til guddommer.
Poenget mitt er at du skisserer en verden der det fins herskere som får og beholder makten gjennom å forlede folket. Det er for meg temmelig åpenbart at disse herskerne må være dyktige, for samtlige slike forsøk som vi har fått vite om, er de som har slått feil. Dermed må dette være et forsøk som er så vellykket at vi - folket - faktisk aldri har hørt om det.
Selvsagt ser jeg da bort fra den gruppa som
har hørt om det og som
har gjennomskuet konspirasjonen. Det er en gruppe som på en måte har like mye makt som herskerne, for de har kunnskap og/eller innsikt som folket ikke har.
Det blir i denne modellen to med guddommelige egenskaper og som klarer å gjennomskue materien: herskerne og konspirasjonsteoretikerne. Herskerne kontrollerer på en (nær) perfekt måte. Konspirasjonsteoretikerne har beveget seg ut av Platons hule. Folket har ikke fått med seg noe som helst.
Det som er problemet med denne modellen er at guddommelige egenskaper ikke trengs for å forklare verdens skakke gang. Det holder å vise til at maktpersoner handler i fellesskapets og egen interesse, enten samtidig eller en av gangen, og at ingen - inkludert deg og meg - har tilgang på noen fullstendig sannhet. Det er rett og slett mer sannsynlig at noe er rart, tilfeldig, kaotisk og merkelig, enn at det vandrer halvguder omkring.