Det mangler jo ikke akkurat problemer i AS Norge som trenger en løsning... Helse og omsorg, skole, samferdsel osv osv... APs problem er vel heller at partiet framstår som Høire light med stort sett akkurat samme hovedargument mot å gå løs på problemene - "Vi har ikke råd.." men når man tilsynelatende heller leter etter unnskyldninger i stedet for å ta tak i problemene, så blir vel oppslutningen deretter... Jeg har en relativt stor omgangskrets lokalt, og bortsett fra enkelte partifanatikere i alle leire, så er folk stort sett pissleie av å høre på alle bortforklaringene fra både høyre og venstresida, mens problemene bare vokser fra år til år..
Problemene vil fortsette å vokse fra år-til-år og kanskje er det blitt slik at tradisjonell, demokratisk partipolitikk ikke fungerer lenger?
Vi må huske at demokratiet kom samtidig med at samfunnets verdier ble brutt opp og fordelt på annet vis, mellom borgerne. Borgerskapets opprør mot aristokrati og monarki førte til en utjevning, og handelsmannen ble viktigere enn godseieren og fikk større reell innflytelse på maktfordelingen.
Mot dette kom så arbeiderbevegelsen, som krevde sitt. Det ble kjempet, det gikk med blod, svette og fabrikkbygninger, og til slutt ble man enige om at det var greiest å helle olje på stormfullt hav ved å innføre "demokratiske spilleregler". Men alt dette var mulig i en vekstøkonomi, planeten hadde tilsynelatende endeløse ressurser man kunne ta av (dvs, som europeere og senere amerikanere kunne ta av), men der er vi ikke lenger. Vi stanger mot ressursgrenser og tålegrenser og politikerne kan ikke dele ut like rundhåndet som før (olje på stormfullt hav), så nå blir vi urolige, vil sette opp barrierer, blir mer intolerante og det hele fyres opp av at vi forstår at de som kommer etter oss vil ikke få det like godt økonomisk og jobbmessig som tidligere generasjoner under det som ble kalt The Great Acceleration.
en.wikipedia.org
Den var et blaff. Politikerne ble som pojken med guldbyxorna mens det stod på, og det var lett for dem å bli likt og verdsatt. Nå syns vi ikke at de er harde og tydelige nok, i kampen om det som bekymrer oss.
Noe av det beste og tydeligste jeg har kommet over er de ubehagelige sannhetene som Anatol Lieven leverte i denne boken, når det gjelder utfordringene politikerne står overfor, og som gjør at vi er så misfornøyde med dem. Hans tese: vi nå holde igjen innenfor nasjonsstater, mot globale planer som ikke lenger er relevante, for på den måten å skape ny forståelse for det nasjonale prosjektet, dersom vi ønsker å stå beredt mot klimautfordringer og ressursknapphet. Om ikke, vil irrelevant sekterisk krangling bygd på utdaterte forutsetninger ødelegge fundamentet for det fellesskapet vi trenger om vi skal takle utfordringene.
The official site of political author and journalist Anatol Lieven.
www.anatollieven.com
The Realist Case, kaller han det, og realisme trengs. Boken kan leses som en kritikk av rådende klimapolitikk, men er like mye en kritikk av rådende globaliseringspolitikk, bedriftsflukt til gunstige skatteregimer (Dubai har en reklamekampanje gående der de skryter av at virksomheter kan få "spesialtilpasset regulering"), og urealistiske tanker om globalt samarbeid på en klode med økende ressursknapphet.
Jeg har delt ut mange eksemplarer til kontakter, Lieven burde sende meg et signert eksemplar.
Og jeg får sure tilbakemeldinger fra urealistiske drømmere som innbiller seg at vi kan Kumbaya det vi står overfor nå og som ikke forstår hvordan jeg kan sende dem en bok som er så "på viddene".
Løsningen er ikke "en sterk mann", men et sterkt tverrpolitisk samarbeid, men vi er langt fra å komme dit, fordi våre politiske partier er fastlåst i en politisk strid som var berettiget under den store akselerasjonen, men som er irrelevant under den store nedbremsingen vi befinner oss i.