30.000 tonn med norske poteter når aldri butikkhyllene fordi dei er for «stygge».
30.000 tonn med norske poteter når aldri butikkhyllene fordi dei er for «stygge». Samtidig opnar no styresmaktene for import.
www.nrk.no
|
Politikk, religion og samfunn Hvorfor må maten være så billig i Norge?
- Trådstarter Espen R
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
www.nrk.no
Det er Tinder sin skyld.
30.000 tonn med norske poteter når aldri butikkhyllene fordi dei er for «stygge».
30.000 tonn med norske poteter når aldri butikkhyllene fordi dei er for «stygge». Samtidig opnar no styresmaktene for import.
www.nrk.no
Sett Simen Velle på saken!
Apropos det.
Medianen ser ut å være ca 1400 timer pr gårdbruker pr år. Dette ser ut til å være siste gang landbruksbarometeret stilte dette spørsmålet. Jeg finner ingen ting om hvor mange timer man faktisk jobber i de senere utgavene. Det ville også være interessant å forstå hvordan de egenrapporterte timene ble registrert i løpet av året. 3000 timer pr år tilsvarer i gjennomsnitt 58 timer pr uke 52 uker i året, eller mer enn 8 timer hver eneste dag i året. Er ikke sikker på om jeg tror på det.
Jeg forstår fortsatt ikke hvor tallet 1845 kommer fra. Heller ikke regnestykkene med at et bruk av en viss størrelse (f eks x antall sauer eller y dekar korn) skal tilsvare så og så mange årsverk. Jeg tror ikke det er meningen at utenforstående skal forstå det.Sist redigert:
Magnus Lagabøter og ’Mack the Knife’ forstod det
Me må gjera som Magnus Lagabøter, ta radikale grep for å sikra matproduksjonenwww.aftenbladet.no
Kanskje, men jeg har en bestemt fornemmelse av at det ofte er stor forskjell mellom det offisielle årsverket og faktisk antall arbeidede timer. Det regnestykket var ubegripelig også for 40 år siden, og da var antallet timer i et jordbruksårsverk enda høyere enn nå.
«Lurer» bøndene regjeringen?
Det er grunn til å være skeptisk til fortellingen til landbruket.
www.nettavisen.no
Jeg mistenker at for å komme så høyt i timetall regner man med en god del vedlikeholdsarbeid som andre anser som fritidsaktivitet. Arbeid på gården, javel, men det er ikke lønnsarbeid om man maler eget bolighus. Ihvertfall ikke for meg. Eller kanskje man rett og slett svarer feil.
Om man ønsker å føre diskusjonen på basis av antall arbeidede timer hadde det vel vært rimelig å innføre tidsregistrering, stemplingsur og tidsstudier med stoppeklokke. Som for industriens årsverk. Eller?Sist redigert:
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Svigerfar hadde ca. 30 mål korn og brukte vel 20-25 timer pr. år på det. En i nabolaget mitt hadde omtrent det samme med forskjellige grønnsaker og gårdsutsalg hvor han også solgte litt fra andre bønder i nabolaget. Han jobbet fulltid med det. Har man melkedyr eller andre husdyr som skal stelles 2 ganger i døgnet blir nok et årsverk for lite.
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Du mener da det med å kaste poteter som ikke er pene nok, løk som er for liten/stor o.s.v.?Sånt irriterer meg grenseløst, særlig da vi blir tutet øra fulle om matsvinn etc. etc.
Små lökar gillar vi inte.
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Bedre å bruke opp en liten løk enn å dele en stor i to, bruke den ene halvdelen og kaste den andre.Små lökar gillar vi inte.
Tror Figge må oversette...
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Har gillar vi stora p****r.Små lökar gillar vi inte.
Siden svaret på nesten alt er import, eller i alle fall Sverige: Næringsliv, Landbruk | Potetbønder tør ikke å klage over prisen de får – frykter å bli straffet (nationen.no). Jeg trodde kjedemakt var nyordet norske bønder (de griske latsabbene vi alle kjenner) hadde funnet opp, men skulle du sett, svenskene slo oss der også. Og hva feiler det svenske konkurransetilsynet? Den konklusjonen der hadde aldri gått hjem her. Heldigvis ble de korrigert av de svenske kjedene. Makan!
Potetbønder tør ikke å klage over prisen de får – frykter å bli straffet
I Norge går debatten for fullt om makta i verdikjeden for mat, og det samme gjør den i Sverige. En ny kartlegging viser at svenske potetbønder ikke tør å si ifra om problemer, i frykt for å bli straffet.
De siste ukene har det vært flere saker, som flere mener handler om maktforholdet innen verdikjeden for mat. Blant annet gikk Facebook-posten til Hovelsrud gård viralt etter at Coop ville betale mindre for økologiske plommer. Debatten rundt Bamas satsing på nye eplesorter har også gitt kraftige ordvekslinger.
Men det er ikke bare her hjemme det er problematikk rundt matmakt.
Sverige har konkurransemyndighetene undersøkt om det er mangel på konkurranse i primærleddet, altså bønder imellom, som har ført til økte matpriser.
Den hypotesen er det ikke hold i, mener Konkurrensverket.
– Redde for å klage
De mener også bøndene har liten mulighet til å påvirke priser, både på innkjøpte innsatsfaktorer og på pris til salgsleddet.
Konkurrensverket trekker fram at potetbønder ofte holder munn for å unngå at de mister kontrakter eller blir straffet på andre måter.
– Vi har intervjuet potetbønder, og de er redde for å klage på at de får såpass lite for sine poteter, sier Susanna Sallstrom-Matthews, økonom i Konkurrensverket til P4 Skaraborg i Sveriges Radio.
Lisa Andrae jobber som produksjonskonsulent i Falköping og kjenner seg godt igjen i beskrivelsen.
– Det er allment kjent i bransjen at man holder munn i redselen for represalier fra oppkjøperne, sier Andrae til svenske P4 Skaraborg.
Svenske potetbønder er redd for å ta opp problemer og lav pris i frykt for å bli droppet av dem som kjøper potetene deres.
Mangler prispåvirkning
I Norge har flere bønder tatt bladet fra munnen og uttalt at de opplever at altfor mye av makta i verdikjeden for mat ligger hos sluttleddet. I Sverige gir nå konkurransemyndighetene bøndene rett i at de blir skviset i begge ender.
– Primærprodusenter har individuelt små eller ingen mulighet til å påvirke verken innkjøps- eller salgspriser, skriver Konkurrensverket.
De har undersøkt konkurransen i primærproduksjonen, og ikke funnet noe som antyder at mangel på konkurranse blant primærprodusenter er noen grunn til prisøkningen på mat. Gjennomgangen ble initiert av de økte matprisene de par siste årene.
Ifølge P4 kjenner ikke dagligvarekjedene ICA eller Axfood seg igjen i kritikken.Og hva har vi her! Nok en dårlig taper som legger seg ned og klager; Landbruk, Poteter | Potetbonde gir seg på dagen: – Tapte en halv million fordi potetene ikke var pene nok (nationen.no) . Altså, når ble en halv million særlig mye penger? Det man taper og vinner på aksjer en ettermiddag mens kona er på jobb, småpenger! Nei pokker, hvor er Stavrum og Hegnar når en trenger dem...
Potetbonde gir seg på dagen: – Tapte en halv million fordi potetene ikke var pene nok
Ivar Tomas Høgset fikk ikke levert potetene han hadde produsert i fjor. – Det blir feil når kvaliteten på poteten bestemmes av skjønnhet og ikke matkvalitet.
Denne saken ble først publisert 2. juni, men trekkes frem for nye og gamle lesere.
(Rana Blad) I 15 år har Ivar Tomas Høgset, som eier Storrøvatn gård i Røvassdalen, vært en av de største potetprodusentene på Helgeland og i Nordland. Nå er det stopp med øyeblikkelig virkning. Årsaken er enkel. Han fikk ikke lov å levere potetene han hadde produsert i fjor til butikkene.
– Da jeg kom til pakkeriet med mine poteter viste det seg at skallet ikke var pent nok til at de kunne sendes ut til forbrukerne. Resultatet er at jeg har 60 tonn med prima matpotet jeg bare må kaste. Jeg tapte rundt en halv million kroner på at jeg ikke fikk levere poteten jeg produserte i fjor. Jeg får ikke dekket mine utgifter til å dyrke, høste og lagre potetene, sier Høgset.
Pakkeriproblemer
I flere år har potetbonden opplevd at det ikke har vært enkelt å få potetene pakket. Han har enten måtte frakte potetene til et pakkeri på potetbygda Frosta i Trøndelag eller til et pakkeri i Troms.
– Alt var enkelt fram til for seks år siden, da jeg kunne levere potetene til et pakkeri ved Narvik. Så ble pakkeriet lagt ned. Jeg prøvde etterpå å få etablert et pakkeri i Rana, men lyktes ikke med det, sier han.
Foran fjorårets sesong fikk han og andre større produsenter i regionen aksept hos Gartnerhallen, som er mottaksbedriften for norskproduserte poteter, grønnsaker og frukt, at potet fra Helgeland kunne pakkes til forbrukerne ved et nyetablert pakkeri i Grane kommune.
– En bra tanke. Miljømessig smart, siden en slapp unna lang frakt av poteten. Problemet var bare at Gartnerhallen nektet pakkeriet å levere til grossist før i slutten av april, sier Høgset.
Den leverte poteten jeg leverte dit ble underkjent. Selv om den smakte godt, hadde ikke skallet det utseendet og glansen som dagligvarekjedene krever.
– Med den korte vekstsesongen i nord blir ikke skallet på nordnorske poteter like solid som i varmere strøk, men poteten har en god smak. Men når det viktigste for dagligvarebutikkene er utseende og ikke smakt, ble våre poteter underkjent. Den lange lagringstiden bidro ytterligere til å forringe utseendet på skallet. Det blir feil når kvaliteten på poteten bestemmes av skjønnhet og ikke matkvalitet, sier han.
Konsekvensen av dette er at potetbonden i Røvassdalen har liggende 60 tonn poteter av sorten Asterix, som er en rund og rød middagspotet, han ikke får solgt.
Til kompost
– Hva skjer med all den poteten du har liggende på lager?
– Siden jeg ikke får solgt dem, må jeg nok kaste potetene. Det blir en stor potetkompost, sier bonden.
Han synes det er veldig synd at mye god potet, som kunne gitt mat på bordet til mange, nå må kastes.
Så det finnes nå poteter på gården hos deg for dem som vil ha litt gammelpotet?
– Jeg har mye, sier han.
– Hva skjer med dyrkalandet ditt?
– Ingen jorder legges brakk. Mine åkrer skal såes inn med gress. Naboen som driver med husdyr, skal dyrke grøntför der, sier han.
Ivar Tomas understreker at det ikke blir satt potet i jorda i år, utenom litt privat bruk.
Svært kritisk
Siden det å dyrke potet bare er tilleggsdrift for Høgset, orker han ikke å kjempe videre mot de store potetpakkeriene, for å opprettholde potetproduksjonen.
– Det virker som potetpakkemiljøene i Troms og Trøndelag ikke ønsker noen aktiv potetmiljø i Nordland. De ser på oss som en utidig konkurrent, sier Høgset.
Konsekvensen av bestemmelsen om å gi seg som potetprodusent er at alt hans utstyr for produksjon av potet i stor skala er lagt ut for salg, sånn at kapitalen i maskinparken frigjøres.
– Det kan hende jeg vil drive med småskala potetproduksjon etter hvert, siden mitt land er godt egnet for en slik produksjon som dette. Men til småskalaproduksjon trenger jeg ikke stort og avansert utstyr, sier Høgset.
Rammer flere potetbønder
Gartnerhallen sin plan for når ulike produsenter kan levere sine poteter til forbrukerne har rammet flere produsenter i Nordland enn Ivar Tomas Høgset. Det bekrefter potetbonde Erling Paulsen fra Grane kommune. Sammen med potetbonden Petter Rystad Sund har han investert stort i potetpakkeriet Grane potetmaskin AS.
– Vi fikk levert mandelen vår før jul, men så brant vi inne med vanlig rund potet. Da potetene til Ivar Tomas Høgset, som hadde bedre kvalitet på skallet en våre, ble underkjent, valgte vi å dumpe 50 tonn med potet.
Det betyr et tap på nærmere en halv million for oss, sier Paulsen.
– Vurderer dere også å gi opp?
– Vi kan ikke det. Vi har investert stort i potetpakkeriet. Vår gjeld på nærmere sju millioner kroner. Vi må bare drive videre. At vi fikk levere mandelpoteten vår før jul var veldig viktig, sier Paulsen som også er kritisk til Gartnerhallens plan for produksjon og leveranser av potet fra nord.
Han forteller at poteten er satt i jorda. Nå håper de på en god avling til høsten.
Innrømmer strenge kvalitetskrav
Organisasjonssjef Gunn Jorunn Sørum i Gartnerhallen synes det er svært synd at potetbonde Ivar Tomas Høgset gir seg, men hun kan ikke konkret kommentere hans ankepunkter mot Gartnerhallen og hvordan poteter leveres til kundene.
– Vi er opptatt av å ha en spredt grøntproduksjon over hele landet. Dette inkluderer også Nordland. Det er slik at landet er langt og variasjonen stor. Noen år er forholdene bedre for grøntproduksjon i en del av landet enn andre. Ved å ha produksjon flere plasser sikrer en større egenproduksjon, sier hun.
Sørum erkjenner at kundene, som betyr dagligvarebutikkene, setter strenge krav til kvalitet.
– Produksjon av grønnsaker er en produksjon der storparten av inntektene til bøndene kommer fra salg til forbrukerne og ikke over jordbruksforhandlingene, sier hun.
Sørum forteller at allerede har bestemt at Gartnerhallen for leveranser av potet til høsten har endret tidspunktene for når potet produsert i nord sendes ut til forbrukerne, slik at nordnorske poteter slipper å ligge like lenge på lager.
Om denne endringen skyldes problemene potetbonde Ivar Tomas Høgset og andre produsenter har hatt denne vinteren, har hun ingen kommentar til.
– Det vi i Gartnerhallen er opptatt er å øke andelen av norskproduserte landbruksprodukter til norske forbrukere, sier hun.
Når det gjelder tapet potetbonde Høgset og andre har, som følge av at poteten deres ikke holder kvalitetskravene, er det noe de må bære selv.Siden det er helg runder vi av med en gladhistorie; Ut å stjæle poteter (nationen.no). TENK hva akevitten hadde kostet om de jævla bøndene skulle hatt mer for pottittene sine enn 10 øre kiloen. Heldigvis er pottitter og bønder like dumme.
Ut å stjæle poteter
Av Mariann Tveter (Gründer, Heimkunnskap.no.)
Norsk akevittproduksjon frarøvet norske potetdyrkere rundt 38 millioner kroner i fjor.
Mens industri, Arcus og Staten dro inn 1,2 milliarder kroner på akevittsalget i fjor, ble bøndene som produserer råstoffet avspist med 0,5 promille av summen.
For å dekke etterspørselen etter akevitt, må industrien ta enda flere poteter fra bønda i år.
Aldri før har Vinmonopolet solgt mer akevitt enn i 2020. Salgstallene på 1,9 millioner liter bekrefter det. På bekostning av norske potetdyrkere kan Arcus, Staten, Hoff og Polet le hele veien til banken.
Den populære kultur-drikken, som en gang var et biprodukt av norsk potetproduksjon, skuffer i dag inn milliarder av kroner. For én liter flytende potet på flaske må du ut med rundt 640 kroner. Selv om norsk akevittproduksjon står og faller med norske potetdyrkere, blir de likevel avspist med kun 33 øre per liter.
– Bærekraftig sirkulærøkonomi, kaller administrerende direktør Ingeborg Flønes i Hoff Industrier, akevittproduksjon. At norsk potet er et skoleeksempel på råvare, som er som skapt for sirkulærøkonomi, er det lite tvil om. Alle forstår at søppel både er kostbart og miljøfiendtlig å bli kvitt.
Men svinn satt i system, hvor eneste hensikt er å skaffe seg gratis råvarer, kan aldri bli bærekraftig, Flønes.
Et eksempel på manglende bærekraft er liter’n med akevitt som koster 640 kroner på Vinmonopolet. Av det forsyner Staten seg med 324 kroner i alkoholavgift. Dyrkerne, som produserer 3,3 kilo potet per liter, får 33 øre. De resterende 315,67 kronene fordeles mellom spritprodusenter og utsalg.
I fjor solgte Vinmonopolet 1,9 millioner liter akevitt til den nette sum av 1,2 milliarder kroner. I avgift dro Staten inn over 600 millioner kroner. Som takk for råvarene satt de norske potetdyrkerne igjen med til sammen 628 000 kroner. Ironisk nok utgjør dette ca. 0,5 promille i fortjeneste av salget.
Ingeborg Flønes, som også er styremedlem i Arcus, gjemmer seg bak avrensordningen. En ordning mellom staten, potetdyrkerne og Hoff Industrier. Dengang akevittproduksjon var basert på et biprodukt. Hele formålet med ordningen var å utnytte de potetene som var uegnet som matpotet til biprodukter. Blant annet til å produsere akevitt.
I dag betaler Staten 50 øre per kilo potet som industrien definerer som avrens. Fratrukket transport sitter potetdyrkerne igjen med rundt 10 øre per kilo. Og når vi vet at Staten drar inn 600 millioner kroner årlig i alkoholavgift bare på salg av akevitt til det norske folk, blir utbetalingen for avrens bare som lommerusk å regne.
Hoff Industrier har investert 100 millioner kroner for å foredle sprit av poteter. Den enkelte potetbonden har investert rundt 10 millioner kroner for å produsere mat på bordet til det norske folk. At alle parter forstår at bærekraft betyr at avkastning på investert kapital er nødvendig gjennom hele verdikjeden burde vært en selvfølge.
Når Staten forsyner seg med en avgift som tilsvarer over halve salgsummen per liter, blir Staten en direkte trussel for matberedskapen til det norske folk. Ringvirkningene av grådigheten i norsk akevittproduksjon betyr at distriktskommuner også frarøves friske, nødvendige skattekroner i kommunekassene årlig.
Tre prosent fortjeneste til potetdyrkerne per liter akevitt, noe som tilsvarer 20 kroner, kunne gjort norsk akevittproduksjon bærekraftig. I stedet velger Hoff Industrier, Arcus og Staten sakte, men sikkert å skjære av gullgreina de selv sitter på.
Men før de faller, skal de ut å stjæle enda flere poteter!Sist redigert:
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
En kompis av meg har relativt mye jord som dyrkes. Han tjener mer på å dyrke for til hester enn på å dyrke mat til mennesker. Mindre arbeid med å dyrke grass enn korn, billigere maskiner og bedre betalt
Stemmer nok, men det viktigste for min egen del var ikke at man jobbet så mange timer, men at man ble veldig bundet til når man måtte jobbe. Det skal melkes morgen og kveld, hver dag, og høyet skal slås og berges når det er klart, ikke når det passer. Nå er det kanskje litt enklere med melkeroboter og andre nymotens remedier enn det var da, men spesielt bekvemme arbeidstider blir det nok aldri.
Dessuten er ikke antall arbeidede timer spesielt lineært med størrelsen på bruket. Om man har et lite melkebruk med 10 kyr er det ikke 1/10 av timeforbruket ved å ha 100. Beregningsmodellen ser ut til å ta et visst hensyn til dette, 301 timer pr år for den første kua, +100 timer for ku #25, +86 timer for hver ku over det, men om det er rett eller feil er ikke godt å si. Man passerer ihvertfall ett teoretisk årsverk ved ca 7 melkekyr, to årsverk et sted rundt 20.
Et eller annet sted i det regnestykket blir det litt merkelig hvis man også jobber tilnærmet full stilling i annen virksomhet i tillegg til gårdsdriften. Kanskje det er nødvendig for å få endene til å møtes, men det blir likevel ikke mer enn 168 klokketimer å ta av pr uke pr person. Derfor er det noe her jeg ikke helt forstår.
Om man i stedet hadde basert sammenligningen på de ca 1400 timene median-bonden oppgir å jobbe pr år ville man fått helt andre resultater ved å sammenligne seg med industriarbeiderlønn pr årsverk. Man kan også fundere på hvorfor man sluttet å samle inn den statistikken i 2017.
Veldig få industriarbeidere ville sluppet unna med å si at «i fjor jobbet jeg mer enn 3000 timer, banna bein, så nå skal jeg ha dobbel lønn!» Hvis kravene skal være basert på at man anser seg som statsansatte på timelønn, heller enn selvstendig næringsdrivende på egen eiendom, så tenker jeg det er på sin plass med et litt annet kontrollregime på hvor mange timer det faktisk jobbes.
Se det heller som en pedagogisk utfordring i en tid hvor stadig flere nordmenn ikke har første, andre eller en gang tredje grads erfaring med hva det faktisk vil si å være bonde.
Bor man i Oslo og kjører jevnlig i helgene til hytten i Trysil så er det neppe særlig ofte man ser noen form for aktivitet på jordene fra såing til høsting.
Jeg har selv slektninger i Hardanger som jeg vet ikke akkurat ligger på latsiden for å få fruktgården til å gå rundt. Hvor mange timer som går med til hva frem til moreller, epler og andre ting leveres? Ingen aning.Beklager, jeg gidder ikke bruke tid på dette. Asbjørn har ingen problemer med å lete opp stoff rundt landbruk om han vil. I stedet skriver han om sine fornemmelser, siterer nettavisen (som føkkings hater norsk landbruk) og mimrer om barndommens tøffe tak med høygaffel og potetgrev. Jommen sa jeg klassereise. De fleste bønder jeg kjenner - og jeg kjenner faktisk bønder, mange bønder - er bare så helvetes feddup av å måtte unnskylde og forklare sin egen eksistensberettigelse til slik noksagter høye på seg selv.
Søk litt rundt disse tingene her istedet. Innskutt kapital i landbruket (hint; det er noen milliarder) og avkastning på innskutt kapital i landbruket (hint: den er ganske dårlig). Tenk litt over hvorfor vi har landbruk i Norge og hvorfor noen skal gidde å holde på med det.
Og til alle andre: kjøp selvhjelpsbok og pallekarmer, kjør til Sverige for kjøtt, sukker, vann, antibiotika og snus. Whatever.Sist redigert:
For ordens skyld, igjen: Linken til kronikk i Nettavisen var denne, ikke redaksjonens mening, men en tidligere bonde som også har vanskelig for å kjenne seg igjen i tallene det viftes med.
…
Jeg forstår begreper som innskutt kapital og kapitalavkastning. Realiteten er at lønnsomheten er så dårlig at både mange bønder ville tjent mer og staten ville spart penger (på kort sikt) ved å betale bøndene for ikke å gjøre noe som helst. Inntjeningen er lavere enn statsstøtten.
Det er selvsagt ikke bærekraftig, og bøndene burde muligens ta en prat med sine kunder samvirkeorganisasjonene om vareprisene, men likevel er det noe med de oppgitte tallene for timeforbruk som jeg ikke får til å stemme. Tydeligvis er det ikke bare meg.Sist redigert:Og etterpå kan du jo idiotforklare denne karen her, John Lilleborge, landbruksøkonom og tidligere sakkyndig for Statens forhandlingsutvalg:
Nationen 23.04.24 Bondeinntekt, Jordbruksoppgjøret | Forhandlinger og egenkapitalkostnader i jordbruket (nationen.no)
Forhandlinger og egenkapitalkostnader i jordbruket
Mye kan sies om det politiske spillet på Stortinget ved behandling av stortingsmelding 11. Ikke minst om regjeringens opptreden i dette. Men jeg lar det ligge, i håp om at det ikke gjentar seg ved neste korsvei.
For jeg forutsetter at det kommer en slik korsvei, i Stortinget. Det er selvsagt ikke sikkert, siden vi har en regjering som ved årets jordbruksoppgjør uten videre legger opp til å benytte det nedstemte forhandlingsgrunnlaget likevel. Det er rimelig arrogant, og en parlamentarisk provokasjon som burde følges opp av Stortinget.
Hadde vi hatt jordbruksorganisasjoner med tæl, skulle de selvsagt nektet å forhandle på dette grunnlaget. Å starte forhandlinger innebærer å akseptere grunnlagsmaterialet. Det er lite fornuftig slik saken står i Stortinget. Uten forhandlinger må regjeringen gå rett til Stortinget.
Det ville gitt en prinsipiell avklaring av hva regjeringen mener matproduksjon og beredskap er verdt, uten et forhandlingsspill. Pluss en avklaring av om regjeringen ønsker å videreføre sitt kompaniskap med høyresiden. Men jeg skal la det ligge også, og i stedet se nærmere på den viktigste faktoren som regjeringen har unnlatt å ta med; egenkapitalkostnaden.
Det er skrevet og sagt mye om inntektsmåling, kostnader til jord og kvoter, timetall i et bondeårsverk, egenkapitalkostnader i næringen og sektoravgrensing til aktive bønder. Ikke minst kan Hans Jørgen Boyes kronikk i Nationen 6. april anbefales for de som vil forstå hva dette handler om.
Den politiske kampen er åpenbart ennå ikke vunnet. Bønder må likevel være evig takknemlige for Bondeopprøret som fikk dette på den politiske agendaen. I tillegg til politikerne må imidlertid også byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet og Finansdepartementet overvinnes.
At det er vanskelig, illustreres ikke minst av den transformasjon Geir Pollestad (Sp) har gjennomgått fra å være leder i næringskomiteen til å bli minister. Det er sosialisering på høyt nivå. Det er også fristende å trekke en parallell til finansministrene Kristin Halvorsen (SV) og Siv Jensen (Frp). Jensen avløste Halvorsen i 2013, med kun marginale endringer i Finansdepartementets posisjoner. Og null endring i landbrukspolitikken.
På ett punkt mener jeg imidlertid at Bondeopprøret har vært altfor «snille»: Beregning av egenkapitalkostnadene i norsk jordbruk. Fastsetting av en markedsbasert rentesats (risikofri rente, tillagt en adekvat risikopremie for norsk jordbruk) er da selvsagt viktig, men det er likevel kapitalvolumet som er den viktigste faktoren for å kunne beregne egenkapitalkostnadene (avkastning til egenkapital) korrekt.
Det har vært for lite fokus på dette, hvilket kanskje har bidratt til at byråkratene har våget å presentere en like dårlig modell nå som før, bare i litt endret drakt.
Så lav kompetanse i økonomifaget har byråkratene ikke, at de ikke vet hva alternativverdi betyr, eller at de på alvor kan mene at det holder å prisjustere avskrivbar kapital for å finne den rest til konsum og sparing som bondens årsresultat gir grunnlag for.
Jord, kvoter og arbeidskapital har en alternativverdi og dermed kapitalkostnad. Det holder heller ikke på noen måte for et jordbruk som må holde tritt med teknisk utvikling, bare å få en næringsinntekt som dekker prisstigningen på avskrivbare driftsmidler. En traktor koster i dag mer enn en inflasjonsjustert verdi på gammeltraktoren fra 2010.
Lønnsomhetsbetraktninger som skal legge grunnlag for fremtidsrettet drift, må bygge på at ressursinnsatsen (kapitalvolumet) skal kunne repeteres hvert år. Årsaken er at bonden kan velge å legge ned eller selge, og slik realisere kapitalen til markedsverdi i stedet for å la den stå i produksjon. Det er også denne markedsverdien som en bonde ved oppstart må forholde seg til, enten det er nye eller brukte innsatsfaktorer hen kjøper.
Dette innebærer at verdien på kapitalutstyret ved inntektsmåling må være basert på prinsippet om nedskrevet gjenanskaffelsesverdi (det vil si nypris fratrukket verdiforringelse på grunn av slit og elde), ikke lav historisk kost som Totalkalkylen bygger på (begge versjoner).
Det er også viktig å merke seg den samvirkebaserte foredlingsindustrien. Det betales ikke separat utbytte på innsatt egenkapital i samvirkebedriftene, hvilket innebærer at samhandlingsprisene mellom samvirkeforetakene og deres kombinerte eiere og råvareleverandører også bærer i seg bondens egenkapitalkostnad i samvirkeforetakenes virksomhet.
Disse samhandlingsprisene, for eksempel prisene til produsent på melk, kjøtt, egg, mv., inngår fullt ut på inntektssiden i Totalkalkylens bruttoinntekter for jordbrukssektoren. Da må også kostnaden ved innsatt egenkapital inngå på utgiftssiden medtas i kapitalvolumet når jordbrukets samlede egenkapitalkostnad skal beregnes på sektornivå.
Jeg tror nok ikke du vil at jeg skal gjøre samme type tayloristiske produktivitetsanalyser på melkebruk som jeg gjorde i industrien i mine tidligere jobber. Vi snakker stoppeklokke og notisbok. Jeg har ganske mange hundre hakk i skjeftet for folk som ikke jobber her lenger. Det er realiteten i den industrien du så gjerne vil sammenlignes med.
Sitatet ditt i innlegget over sier vel bare det samme som jeg skrev i mitt forrige innlegg, at kapitalavkastningen i jordbruket er så dårlig at både staten og mange bønder ville kommet bedre ut ved å betale for ikke å gjøre noe som helst. Det man holder på med nå er «rapid value destruction» på konsulentspråk. (Apropos det: Hvorfor man absolutt vil investere i så digre og dyre traktorer som de jeg ser rundt om er en annen sak jeg ikke forstår.)
Om jeg kan sende invitasjonen tilbake foreslår jeg at du kommer ut av blodtåka og leser hva jeg skriver, heller enn å reagere på det du tror jeg mener.Sist redigert:
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Lerøy har nye funn av listeriabakterien som herjet i Sverige – NRK Dokumentar
Mulig Lerøy har alt på stell og smitten ikke kommer derfra, men jeg tror likevel jeg står over produkter derfra. .....
Sånn for sikkerhets skyld.
Ufint av Mattilsynet å forstyrre verdiskapingen slik, her er det på tide å koble inn advokatene.
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.970
- Antall liker
- 10.475
Ja, disse stakkars oppdretterne har grusomme forhold i Norge. Rart at de ikke tar med seg merdene sine også til Sveits.
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 21.838
- Antall liker
- 14.474
– Klarer ikke å tjene så mye penger hvis konkurransen er hard
Dagligvarekjedene pleier å vise til lave marginer når kritikken hagler. Det tallet sier veldig lite, mener Konkurransetilsynet. De har funnet «superprofitt».e24.no
Da har Konkurransetilsynet konkludert med stort sett det samme som påpekt i denne tråden. Marginene er lave, men egentkapitalavkastningen er (unormalt) høy. Som nevnt ville regingen for folk og fe vært 4-5% lavere dersom kjedene drev ren veldedighet, men grunnet den høye omløpshastigheten på varelageret så snurrer de egenkapitalen ganske mange ganger i løpet av et år og avkastningen på denne kapitalen blir hyggelig. (Norgesgruppen har hatt 13-19% avkastning på anvendt kapital de siste 5 årene). Da definert som EBIT/gjennomsnittlig (egenkapital + netto rentebærende gjeld).
Fra siste årsrapporten til Norgesgruppen
Men siden marginene nå er såpass lave som de er så er det fortsatt ikke kjedenes store nominelle overskudd (eller prosentuelle avkastning på egenkapitalen) som først og fremst forklarer hvorfor mat koster såpass mye som den gjør her i landet. Jeg har ikke helt oversikten over hva som regnes som normal egenkapitalavkastning i ymse bransjer men et sted rundt 10-14% er vel ganske vanlig? Norske banker ligger på 13-14-15% men banker er ganske spesielle dyr i denne sammenheng da de har veldig mye gjeld. Orkla har 10-12% i følge et kjapt søk på internett.
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 21.838
- Antall liker
- 14.474
Den er vel et sted rundt skikkelig forjævlig dårlig uten at man trenger å finregne for mye på det?
Så til sist sitter vi igjen med et ekte norsk mysterium, omtrent på linje med lysene i Hessdalen... siden ingen tjener penger på matvarer, - dvs de gjør jo det, men det er de skarve få ørene i avanse på hver enkelt vare multiplisert med noen millioner enheter som blir til tildels store summer...
Men fortsatt... produsentene, grossistene, distributørene, kjøpmennene - alle sliter virkelig tungt med å få til salt i grøten.... likevel har matvareprisene økt tildels dramatisk på et par tiår.... go figure, som det heter....
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 21.838
- Antall liker
- 14.474
Det ville jo vært underlig om ikke prisen på også matvarer steg mye i løpet av et par tiår. Den generelle inflasjonen i Norge har vært ca 64% de siste 20 årene. I samme tidsrom har varegruppen "matvarer og alkohilfrie drikkevarer" steget ca 56%, altså en god del under den generelle prisstigningen.
Har vel ikke hørt så mange andre enn produsentene som klager på at de sliter, samt enkelte kjøpmenn på steder med stor overetablering selv etter norsk standard. Der jeg kommer fra klaget de en del, var vel fem "ulike" butikker der (nå er det syv stykker tror jeg) men det var en slags konsensus om at det var marked for to så de gikk ganske dårlig. Her om dagen kom det for første gang noen tall på hvordan det gikk med selve butikkene - var overraskende mange av de som gikk med underskudd men det ble kommentert at kjedene holder de ved kunstig åndedrett for å opprettholde volumene sine.
Advarer Kiwi, Rema og Coop: – En stor del lever farlig
– Sjansen for at de går dukken er definitivt til stede, sier ekspert. Kjedene er rykende uenig.
www.nettavisen.no
Rundt ti prosent av de selvstendige Kiwi-kjøpmennene går i minus. Det viser tall utarbeidet av Prognosesenteret som Nettavisen har fått tilgang til.
Det er første gang tall som dette publiseres.
Enda verre er det hos Norgesgruppens kjeder Joker og Nærbutikken. Her går henholdsvis 43 og 56 prosent i minus.
Det er også mange i minus i flere av Coops kjeder. Hos Bunnpris går hver tredje kjøpmann i minus og hos Rema 1000 taper hver femte kjøpmann penger.Sist redigert:
Hint: 5-6 % lønnsøkning pr år dobler lønnskostnadene på 12-14 år. Hvis et typisk ledd i kjeden har 50 % lønnskostnader på toppen av innkommende varekostnad vil du få noen prosent årlig prisvekst bare der, uten at noen tjener mer penger (annet enn de ansatte). Alt annet likt vil doblingen av lønnskostnader øke prisene ut av døra med en tredjedel i det ene leddet. De andre leddene i verdikjeden har også tilsvarende lønnsvekst, så kostnadene fra bondens åker til konsumentens kjøleskap øker i hvert ledd. Ikke profitten, men kostnadene.
Hvis vi grovregner at det er tre ledd fra bonde til konsument, hvert med 50 % lønnskostnad, blir det en varekostnad ut av verdikjeden på ca 3,4x råvarekostnaden inn. Selv om råvareprisen er uendret vil varekostnaden ut av verdikjeden øke med lønnsveksten. Når lønningene etter noen år har doblet seg i hvert ledd vil varekostnaden ut av kjeden bli 8x råvareprisen, fra 1,5^3 til 2^3. Det vil si at bondens kilopris er den samme, hvert ledds fortjeneste er samme (f eks null), og prisen til kunde har likevel mer enn doblet seg.
Konsekvensen er selvsagt et brutalt produktivitetsjag med automatisering av alt som kan automatiseres. Fabrikker med 500 ansatte for 10-15 år siden har kanskje 150 nå. Små fabrikker legges ned for å bli kvitt unødvendige faste kostnader. Samme i logistikken, lager robotiseres og samles på færre steder for å kunne forsvare investeringen. Et moderne lager kjører med lysene slukket.
Nortura legger ned storfeskjæring tre steder
Nortura Rudshøgda og Nortura Malvik blir hovedseter når storfe skal skjæres på færre anlegg.
www.nationen.no
Nortura legger ned kyllingslakteri i Elverum – rammer 127 ansatte
Norturas kyllingslakteri i Elverum blir lagt ned og flyttet til Hærland i Østfold. Slakteriet i Elverum har 127 ansatte
www.dagsavisen.no
Tine legger ned to meierier og 100 årsverk, men freder brunosten: – En mørk dag for Tine
Brunostproduksjon får fortsette i Gudbrandsdalen. Men det blir kraftige kutt i Tine-konsernet i årene som kommer. 250 rammes av de store endringene.
frifagbevegelse.no
Orkla legger ned to pizzafabrikker – samler all produksjon i én fabrikk
Orkla legger ned pizzafabrikkene på Sem i Tønsberg og Sløgstad i Stranda, og samler all pizzaproduksjon i anlegget i Svemorka i Stranda.e24.no
Problemet er at det første leddet i verdikjeden ikke kan gjøre det samme. Det er et politisk mål å opprettholde bruks- og bosettingsstrukturen. Da forblir enhetene små, logistikken blir tungvint, og volumet pr enhet for lite til å forsvare investeringene. Det gir høye kostnader pr produsert enhet, dårlig lønnsomhet og elendig kapitalavkastning. Det kompenseres tildels med tollmurer og andre handelshindringer som har til hensikt å beskytte førsteleddet mot konkurranse fra mer effektive aktører. Det er ingen som importerer varer med 60 kr toll pr kg hvis varen selges for 10 kr pr kg i butikk, selv om man kan kjøpe den for 1 kr pr kg over grensen. Hele hensikten med importvernet er å holde prisene til konsument oppe for å beskytte norsk jordbruk mot konkurranse. Ikke industrien eller kjedene, og definitivt ikke konsumentene.
Det er ikke det minste vanskelig å forklare prisene på norske matvarer hvis man er villig til å se seg om heller enn å lete etter syndebukker. Det er en konsekvens av geografi, bruksstruktur, importvern og lønnsnivå. Velkommen til Norge.Sist redigert:På høyresiden er det jo en kullsviertro på at markedet løser dette. Sett bonden 'fri' og han/hun investerer og produserer av hjertens lyst. Ikke trenger vedkommende særlig betalt for det som lages, ikke trenger vedkommende særlig statstilskudd, markedssikkerhet eller noen verdens ting. En leveringskontrakt med Ole Robert får holde.
Det påstås at førsteleddet ikke kan tjene penger uansett. Feil. Visst kunne man det. Hadde melkeprisen til bonde fulgt KPI hadde den vært på 8,50 pr liter nå, samme som i Sveits. Det hadde ikke vært urimelig i et høykostland som Norge. Det hadde gjort ut et hav av forskjell for melkebøndene. Et hav! Fun fact: Det er de store, effektive melkefjøsene som sliter mest nå på grunn av lav melkepris og dårlig likviditet/høy rente. Forskning har vist at en melkeliter ut fra et moderne robotfjøs krever 60% mer innsatsfaktorer enn en liter ut fra et gammeldags båsfjøs. I sum er det derfor store moderne og såkalt effektive produksjoner som vurderer å gi seg først på grunn av lav melkepris og dårlig likviditet. Det spesielle med Norge er at man har definert produktene ut fra jordbruket (melk, kjøtt, egg, grønnsaker osv) til å ha så lav verdi at ingenting lønner seg. Maten kan være så kortreist den bare vil, produsert med verdens desidert laveste forbruk av antibiotika, slik eller sånn....dette gis ingen merverdi. Man blir forventet å kun konkurrere på pris og når det ikke går blir man en utgiftspost, en ineffektiv latsabb til spott og spe for alle.Sannheten er at melk og ost hadde kostet det samme i butikk med en melkepris på 8,50. Nå har Norge Europas største prisøkning fra bonde til kunde, langt over det som er normalt ellers i Europa. Med pris til bonde i tråd med KPI ville økning fra bonde til kunde (i prosent) vært mer som i andre land. Utsalgspris er først og fremst et resultat av kjøpekraftsnivå i vedkommende land. Matvarebaronene ville vært litt mindre steinrike, men bare litt.
Men dette kommer ikke til å skje. Min spådom: Kapitaleierne i matkjeden - kjedeeierne - kommer til å ta full kontroll over absolutt alle ledd i matvareproduksjonen. Produksjon/import - distribusjon - salg. Når odelsloven også forsvinner om noen år vil storstilt oppkjøp av jord og gårdsbruk være neste trinn på dette. Vi spiser fabrikkmat fra firkanta pakker og plastbrett. Dyrt kommer det til å være og dårlig utvalg kommer det til å bli. Mens den jævla reklamen dreper oss sakte men sikkert.
Beredskap? Tja, vi får satse på Ole Robert, Johansson og jag (utlandet).Sist redigert:
- Ble medlem
- 19.09.2014
- Innlegg
- 21.838
- Antall liker
- 14.474
Eksempelvis hadde Tine i 2023 i Tine SA (som jeg forstår er den norske kjernevirksomheten) inntekter på 20,9 mrd. Kostnadene var 19,4 mrd. Av disse kostnadene var 11.5 vareforbruk, hvorav vi må anta at det aller, aller meste er melk. Eller sagt på en annen måte, 45% av kostnadene er i form av noe annet enn råvarer (lønn var 3.4 mrd for eksempel) og dette dekkes inn gjennom utprisen på produktene de foredler og selger videre. På konsernnivå er tallene litt annerledes, da ender man opp med 40% andre kostnader men dette inkluderer da internasjonal virksomhet og datterselskaper.
(edit: endret lønnskostnadene, de 4.7 som stod først var på konsernnivå)Sist redigert:
Jeg ser at Orkla ikke oppgir fordelingen mellom varekostnad og lønnskostnad i regnskapet, men derimot kapitalavkastningen (ROCE) på 10,1 % for siste 12 mnd. Den vises også pr virksomhetsområde. Lønnsomheten i f eks shampoo og tannkrem er høyere enn for matvarer, og lønnsomheten for matvarer i India er høyere enn lønnsomheten for matvarer i Europa.
Det stemmer vel sånn noenlunde med økonomisk teori, at over tid vil avkastningen i en moden industri gå mot kapitalkostnaden og at produktivitetsøkningene må balansere lønnsøkningene. The Red Queen Theory: Du må løpe så fort du bare greier for å bli stående på samme sted. Hvis du vil noe sted må du løpe dobbelt så fort som det igjen.
Landbruket og landbruksmyndighetene får starte med å produsere det forbrukerne vil ha og ikke det de ønsker at vi skal konsumere.
Befolkningen i dag er f.eks, langt mer laktoseintolerant enn det den var for 50 år siden. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…