Julenissen skrev:
"siden den gjennomsnittlige innvandrerfamilien er mer opptatt av barnas skolegang enn den gjennomsnittlige etnisk norske familien."
Hvor har du det i fra?
Direkte observasjon. Barna omgås ganske mange fra alle mulige kulturer. Den største komplimenten jeg har fått som forelder kom fra en av min datters asiatiske venner da de sammenlignet hvilke krav som ble stilt til dem hjemme med hensyn til skolearbeid, husarbeid, osv. "Du har fått en
gul oppdragelse!", sa han, lett sjokkert.
Lett stereotypisk: Norske nordmenn er i ferd med å bli fete og late. Vi kjører ungene våre rundt på alle mulige kulturelle selvrealiseringsaktiviteter og skjeller ut læreren hvis gullungene får de karakterene de fortjener. Vi øser penger over nurkene, slik at de skal slippe å jobbe i sommerferiene, stakkars. Når de engang flytter hjemmefra, hjelper vi dem med penger og kjøper kanskje en leilighet til dem hvis vi har råd til det. Når de kommer ut i arbeidslivet, forventer de at sjefen skal overta velferdsansvaret som foreldrene hadde, og fri og bevare dem vel for å måtte gå gradene i yrkeslivet. Samtidig vokser det opp en generasjon innvandrerungdom som er motiverte til å arbeide seg opp og frem. De har deltidsjobber ved siden av skolen, jobber i feriene, sparer opp penger, og sikter seg inn på studier som lege, advokat eller ingeniør. Når de kommer ut i jobb, er de allerede vant til å jobbe hardt og målrettet, og karrierene blir deretter. Om 10 år vil vi se
mange andregenerasjons innvandrere i sentrale lederstillinger. Det skyldes ikke noen gigantisk konspirasjon, men gammeldags hardt arbeid og velfortjent suksess.
OK, det finnes unntak, men den stereotypien der er mer riktig enn historiene som sånne nek som Fjordman driver og forteller. Her er ett eksempel, en ung mann vi kunne ha god bruk for her, men som dessverre bare ble 19 år:
http://www.oblad.no/vestby/rorende-og-verdig-minnestund-for-karar-mustafa-qasim-1.6400433