Trompetnerd skrev:
Noen tanker om jeg for lov:
Mine påstander om tokanals stereo:
-Tokanals er bra på å levere god illusjon ved enkle lydbilder.
-Tokanals er dårlig på "kropp" og konturer i mellomtone/øvrebass.
-Tokanals er bra til å "forsvinne" i lydbildet.
-Tokanals er bra på detaljer i toppen av lydbildet.
-Tokanals er dårlig på å gjengi detaljer av dynamikk og klang i komplekselydbilder.
Uten at jeg har veldig mye erfaring med trekanals så tror jeg en godt integrert senterhøyttaler kan løse problemene særlig med manglende "kropp" i lydbildet og bedre kontroll på dynamikken. Rett og slett fordi det er faktisk logisk at anlegget har problemer i midten av lydbildet.
Men.... mine siste erfaringer går på at "less is more". Jo, mindre støy jo bedre. Men da blir anlegget også mer avslørende for små faseproblemer.
I hvilken retning vil en tredje høyttaler bidra i den retningen?
Jeg TROR at fordelene ved tre høyttalere på makronivå lett kompenserer for evt "ulemper" på mikronivå, men jeg vet ikke.
Her er et sitat fra Morten Lindberg som jeg lar henge i luften: "ved en dobling av investeringen i sitt vanlige stereoanlegg kan regne med en kvalitetsheving på kanske 10-20 prosent, mens en tilsvarende investering i et femkanals surroundanlegg gir en 300 prosents økning i oppløsning og perspektiv"
Jeg skal prøve å formulere noen tanker selv, i forhold til hva Dr. Dong spør om når det gjelder refleksjoner, hva Scrooge er innom og det du skriver her.
Om vi ser på ditt siste sitat, fra Lindberg, så skriver han at fem-kanals er 300%, altså tre ganger, bedre enn to-kanals i oppløsning og perspektiv. Det er både en saklig og subjektiv vurdering.
Jeg har vært i 2Ls mikserom og har opplevd bl.a. Trondheimsolistene gjengitt i 5-kanals, fra optimal kilde (rett fra opptaksmaterialet).
Hva var største forskjell fra 2-kanals gjengivelse?
Lydbildet er fast, og man kan spasere omkring inne i det, uten at perspektivet forrykkes når man beveger seg fra én høyttaler til en annen. Det er med andre ord slik man opplever det om man spaserer omkring blant musikere som spiller. En kilde vil oppleves høyere når man nærmer seg den, og vil stige og fade når man passerer den - men hele lydbildet ligger fast rundt lytteren, det gynger ikke fra en side til en annen, slik det gjør i et to-kanalsoppsett, om man skulle prøve noe tilsvarende.
Det er ganske unikt.
Det andre man merker er at tonevekten - musikkens vekt - er realistisk, den går ikke inn og ut av fokus, og den er kroppslig på en måte som må oppleves. Uten å skulle legge ord i Lindbergs munn, tror jeg det er dette han mener med oppløsning i sitatet - altså ikke hvor high-res utgangspunktet i kilden er - men hvor detaljert musikken tegnes i rommet, fordi den beskrives fra 5 punkt og ikke 2.
I Fidelity nr. 32, s. 82, er man på besøk hos 2L. Link til pdf:
http://audiofidelity.no/comlete_mags/Fidelity_32.pdf
I dine fem punkt over er det en del ting to-kanals får til, og en del ting du savner. Men vi har alle kjøpt illusjonen og to-kanalsformatet er blitt det etablerte. Så det fungerer, men hvor godt fungerer det i forhold til andre muligheter - og hvor bra er det i forhold til hva man i utgangspunktet mente var det laveste antall kanaler som var nødvendig (3)?
Flere av dine punkt handler om manglende vekt og troverdighet i formidlingen, og man skal være meget fastlåst i konvensjonene i HiFi for å ikke forstå at det blir et kompromiss å tegne sentervekt fra fløyene, i stedet for å tegne sentervekt fra sentrum. At det fungerer betyr ikke at det er optimalt.
Vi har tatt til takke med to-kanals fordi det er praktisk, fordi det var salgbart, fordi det var greiest å plassere høyttalerne ute på fløyene og ha bokskapet, komponentalteret eller fjernsynet i midt - og fordi vinyl hadde to kanaler. Men alt dette motvirker det ideelle, som er å sende sentervekten fra en senterhøyttaler.
