Ditt livssyn eller religion?

[Heimdall]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.
Men det er artig med gamle sagn og myter tilknyttet nærområdet.
Selv ble vi skremt med både nøkken og huldra i oppveksten :'(

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Det store flertallet av troende har ingen problem med at andre tror på noe annet eller på ingenting.

Hyggelig å høre.
Men mange vil nok være uenig med deg. Særlig vedrørende de misjonerende.

Det skyldes langt på vei at mange ikke har kunnskaper, men fordommer. Det er det som gjør at jeg heller ikke deltar i slike diskusjoner her inne mer. Greie leveregler du har.

 

[Asbjørn]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.
Men det er artig med gamle sagn og myter tilknyttet nærområdet.
Selv ble vi skremt med både nøkken og huldra i oppveksten :'(

Nei, "hu Guri" må du lete etter mellom Smøla og Vikna, sånn omtrent, med tyngdepunktet utenfor munningen av Trondheimsfjorden. En ting er at det landskapet aldri ble ordentlig kristnet eller reformert, men det ble bare sånn løselig omvendt til åsatrua også.

Dette er noe annet enn nøkk, hulder og draug. Jeg mener at denne sagnsyklusen (eller myten om du vil) handler om noe sånt som dette:

 

[Parelius]

Det store flertallet av troende har ingen problem med at andre tror på noe annet eller på ingenting.

Hyggelig å høre.
Men mange vil nok være uenig med deg. Særlig vedrørende de misjonerende.

Det skyldes langt på vei at mange ikke har kunnskaper, men fordommer. Det er det som gjør at jeg heller ikke deltar i slike diskusjoner her inne mer. Greie leveregler du har.

Er kunnskap om historiske hendelser det samme som fordommer? Kan du meningsfullt snakke om religion bare som en indre individuell tilstand uten å se hvordan denne har utfoldet seg i verden som vi deler? Høres uangripelig, men merkelig ut. Det religiøse fellesskap forsvinner jo da som dugg for sol.

 

[baluba]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.

Ikke så rart. Det var jo "dere" som fortrengte henne.

He he he. ;D

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Det store flertallet av troende har ingen problem med at andre tror på noe annet eller på ingenting.

Hyggelig å høre.
Men mange vil nok være uenig med deg. Særlig vedrørende de misjonerende.

Det skyldes langt på vei at mange ikke har kunnskaper, men fordommer. Det er det som gjør at jeg heller ikke deltar i slike diskusjoner her inne mer. Greie leveregler du har.

Er kunnskap om historiske hendelser det samme som fordommer? Kan du meningsfullt snakke om religion bare som en indre individuell tilstand uten å se hvordan denne har utfoldet seg i verden som vi deler? Høres uangripelig, men merkelig ut. Det religiøse fellesskap forsvinner jo da som dugg for sol.

Hvis du har fulgt med i denne tråden, så tror jeg du skjønner hva jeg sikter til. Noen ektreme tilfeller av troende, blir parodiert og unntakene blir gjort til regelen. Så raljeres det over dette.

Jeg skriver ingensteds at religion er interessant bare som en indre individuell tilstand, heller ikke har jeg vært ukritisk til slik religioner blir og har vært utøvd. Du kan slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har hvis du vil diskutere med meg.

 

[Parelius]

Det store flertallet av troende har ingen problem med at andre tror på noe annet eller på ingenting.

Hyggelig å høre.
Men mange vil nok være uenig med deg. Særlig vedrørende de misjonerende.

Det skyldes langt på vei at mange ikke har kunnskaper, men fordommer. Det er det som gjør at jeg heller ikke deltar i slike diskusjoner her inne mer. Greie leveregler du har.

Er kunnskap om historiske hendelser det samme som fordommer? Kan du meningsfullt snakke om religion bare som en indre individuell tilstand uten å se hvordan denne har utfoldet seg i verden som vi deler? Høres uangripelig, men merkelig ut. Det religiøse fellesskap forsvinner jo da som dugg for sol.

Hvis du har fulgt med i denne tråden, så tror jeg du skjønner hva jeg sikter til. Noen ektreme tilfeller av troende, blir parodiert og unntakene blir gjort til regelen. Så raljeres det over dette.

Jeg skriver ingensteds at religion er interessant bare som en indre individuell tilstand, heller ikke har jeg vært ukritisk til slik religioner blir og har vært utøvd. Du kan slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har hvis du vil diskutere med meg.

Jeg tillegger deg intet annet enn hva du selv sier.

Historisk sett; kodeord «religionskriger». Er dette ekstreme tilfeller? (Vi snakker om fordommer vs. historiske kunnskaper her. Ditt tema!)

Det er en tendens her til å trekke seg tilbake til uskylden. Alt dette faenskap tilhører ikke troen i genuin forstand. Er det det du prøver å si? At troen er uskyldsren? Det er selvfølgelig ren løgn.

På den andre siden; det er ingen grunn til å se på f.eks. kristendommens historie som en evig rekke av overgrep. Den har uten tvil vært en kraft når det gjelder å kjempe frem verdier som selv ateister nå smykker seg med.

Den kunne kanskje vært mer interessant å tenke igjennom/diskutere hvile positive bidrag f.eks. kristendommen har kommet med, enn bare å se på «forbrytelsene». Det er ingen ensidighet i det hele, vil jeg tro.

Et annet perspektiv kunne jo vært den type mening det også kan gi et liv. Snakker vi om livsanskuelser - som i begynnelsen av tråden -, så er det jo klart at vi da kommer inn på slike ting som meningen med livet; hva det er verdt å dø for! Hedonister går ikke i døden for noe som helst. En overbevist religøs kan gjøre det. og det fins andre meninger hvor en også kan gi sitt liv - sågar ikke-religiøse. (Jeg tar en spansk her, i den forstand at skal en snakke om meningen med livet som noe annet enn en tilfeldig skjelelig tilstand, så er det noe vi er villige til å ofre noe for, ja til syvende og sist dø for. Ingen dør for en Grandiosa. Bak den spanske så ligger det ett eller annet. Hva er det?)


Tillegg for å gjøre noe eksplisitt:

Og for å knytte litt sammen; hvis en har noe å dø for, har en da også noe å drepe for?

 

[Heimdall]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.

Ikke så rart. Det var jo "dere" som fortrengte henne.

He he he. ;D

Njord (Nerthus) er en vane/vanir, han er den som kan stille storm på havet. Han er en av de absolutt viktigste "gudeskikkelsene" eller naturkreftene om du vil for våre forfedre som sjømenn.

Å si at "vi" fortrengte henne blir som å si at "dere" kan klandres for alle ugjerninger som er gjort i kristendommens navn eller av kristne menn.

Viking og vikingtid er ikke synonymt med gammel sed og Åsatro.

 

[Gjestemedlem]

Og for å knytte litt sammen; hvis en har noe å dø for, har en da også noe å drepe for?

En vesentlig motivasjon i religiøs sammenheng er forestillingen om at mennesker har flere liv, tilstander, paradiser etc.. Så lenge mennesker ikke innser at det livet de og andre lever er det eneste de har så er det lett å skusle det bort, og enda lettere å frarøve andres deres liv. For gudene ordner jo bare opp i ettertid og sorterer de verdige fra resten og tildeler ekstra tid og innhold som belønning.

Mer enn noen annen forestilling er dette med å gi mennesker en motivasjon til å dø, og en unnskyldning for å drepe. Selv de mest uskyldige.

Det er menneskehetens største forbannelse.

Hvis man innser at hvis man tar et liv så tar man ikke bare fra et menneske alt de har, men også alt de noensinne kommer til å få, absolutt alt, så blir med ett livet mye mer kostbart og hellig.

 

[Parelius]

Mer enn noen annen forestilling er dette med å gi mennesker en motivasjon til å dø, og en unnskyldning for å drepe. Selv de mest uskyldige.

Om det var slik, så ville jeg sagt meg enig med deg. Men jeg holder det godt åpent; en kan ha noe å dø for uten at en dermed har noe å drepe for. Historien har mange eksempler.

Men det skjer at noe en er villig til å dø for også blir noe en er villig til å drepe for- (Jeg ser her bort fra handlinger i selvforsvar i en mer normal forståelse av ordet.)

Og religioner er (i mange tilfeller) noe en villige til både dø og drepe for.

Sokrates (f.eks.) derimot var villig til å dø for noe, men ikke like villig til å drepe for det samme.

Foreldre er kanskje villige til å dø for sine barn (skjønt det neppe er en livsanskuelse), men ikke drepe for dem.

Om dere nå tar driften i argumentet.

 

[vredensgnag]

Vi må naturligvis akseptere at religioner eksisterer for å skape en felles identitet; et skille mellom oss og dem - noe vi mennesker mener er viktig for å kunne fordele rettigheter.

Enkelte steder på jorden er vi i gang med et eksperiment der mange ulike oss/dem konstellasjoner skal sameksistere på det samme territoriet, med like rettigheter for samtlige. Dette siste, med like rettigheter, er helt nytt, dårlig forstått, uten tradisjonsfeste og en kilde til dyp uro for mange.
Dette eksperimentet er ikke globalt. Det er lokalt/regionalt og langt fra så solid fundert at vi kan ta for gitt at det kan gjøre overgangen fra eksperiment til en ny og varig tilstand innen menneskers sameksistens.

Religionens funksjon som samfunns-lim er i egentlig forstand ikke erstattet av noe tilsvarende effektivt. Vi har noen vage fornemmelser om demokrati, menneskerettigheter og toleranse, men ingen opplevelse av at dette er institusjonalisert til et pålitelig verktøy.
For det absolutte flertall av jordens befolkning er religionen et slikt verktøy - og den blir enkelt og lettfattelig definert nettopp for å kunne forstås bredt så den kan fylle sin misjon. (sic)

Det vi mener å skulle erstatte den med - demokrati, vitenskap, fredelig sameksistens på tvers av dype skillelinjer, osv - er derimot vanskelig å definere, og upålitelig som samfunns-lim. Underlig nok er det større enighet om en usynlig patriark i skyene enn det er om vitenskapelige kjensgjerninger, for eksempel.

Det er liten grunn til å tro at vi er ferdige med de strider som ligger og driver denne dynamikken, bare fordi vi har evnet å definere universelle menneskerettigheter. Vi er såpass elendige i kunsten å praktisere disse at mange foretrekker alternativet, som likevel synes å være det som gjelder: autokrati og hierarkier der ulike nivåers verdighet og innbyrdes relasjoner er strengt definerte og lette å forstå. Og der manglende adgang til verdslig belønning kompenseres med evig frelse i etterlivet.
Makthavere har ikke lenger bruk for religionen for å mobilisere massene til offer gjennom krig; teknologisering av krigsapparatet har gjort det unødvendig. Derfor er religionen i vår del av verden rådløs, og på jakt etter nye formål (mens man i andre deler av verden fortsatt ser den mobiliserende kraften i massesuggesjon som ønskelig å bevare).

Her er det mange perspektiver - men kanskje vil en mulig konsekvens bli at religionen vi kjenner lukes for vrangtekst som er tillagt for å gjøre den til verktøy for makthaverne.
Vil man ha tilgang til hvordan det kan være, kan man lese (og gjerne følge) Gnostikernes tekster.

 

[Heimdall]

Verden er god. Velstand er bra. Livet er bra, og vi skal leve det med glede og entusiasme.


Vi er fri til å forme våre liv i den grad det tillates av våre ferdigheter, mot og makt. Det er ingen forutbestemmelse, ingen fatalisme, ingen begrensninger pålagt av viljen til en ekstern guddom.


Vi trenger ikke frelse. Alt vi trenger er frihet til å møte vår skjebne med mot og ære.


Vi er koblet til naturen og underlagt dens lover.


Moral er ikke avhengig av bud og doktriner, men oppstår snarere fra verdighet og ære av den edelt tenkende mann og kvinne.


Vi skal ikke frykte de hellige makter, eller vurderer oss som deres slaver. Tvert imot, vi deler samfunnet og fellesskap med det guddommelige.

 

[Parelius]

Vi er fri til å forme våre liv i den grad det tillates av våre ferdigheter, mot og makt. Det er ingen forutbestemmelse, ingen fatalisme, ingen begrensninger pålagt av viljen til en ekstern guddom.

Hvem sier det?

 

[baluba]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.

Ikke så rart. Det var jo "dere" som fortrengte henne.

He he he. ;D

Njord (Nerthus) er en vane/vanir, han er den som kan stille storm på havet. Han er en av de absolutt viktigste "gudeskikkelsene" eller naturkreftene om du vil for våre forfedre som sjømenn.

Å si at "vi" fortrengte henne blir som å si at "dere" kan klandres for alle ugjerninger som er gjort i kristendommens navn eller av kristne menn.

Viking og vikingtid er ikke synonymt med gammel sed og Åsatro.

Kjære vene, tar du alt på alvor med blå øyne? Du sluker jo alt som skrives rått, uten å prosessere det videre. Her brukte jeg til og med to smileys fordi jeg ikke ville lure deg ut i ironifellen, så klarer du pinadø å grave fellen selv. Ikke verst.

 

[Heimdall]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.

Ikke så rart. Det var jo "dere" som fortrengte henne.

He he he. ;D

Njord (Nerthus) er en vane/vanir, han er den som kan stille storm på havet. Han er en av de absolutt viktigste "gudeskikkelsene" eller naturkreftene om du vil for våre forfedre som sjømenn.

Å si at "vi" fortrengte henne blir som å si at "dere" kan klandres for alle ugjerninger som er gjort i kristendommens navn eller av kristne menn.

Viking og vikingtid er ikke synonymt med gammel sed og Åsatro.

Kjære vene, tar du alt på alvor med blå øyne? Du sluker jo alt som skrives rått, uten å prosessere det videre. Her brukte jeg til og med to smileys fordi jeg ikke ville lure deg ut i ironifellen, så klarer du pinadø å grave fellen selv. Ikke verst.

Uff, pinlig :-\ ;D

 

[baluba]

Hvem vet, nå er jeg fra en annen del av landet og har aldri hørt om Guri.

Ikke så rart. Det var jo "dere" som fortrengte henne.

He he he. ;D

Njord (Nerthus) er en vane/vanir, han er den som kan stille storm på havet. Han er en av de absolutt viktigste "gudeskikkelsene" eller naturkreftene om du vil for våre forfedre som sjømenn.

Å si at "vi" fortrengte henne blir som å si at "dere" kan klandres for alle ugjerninger som er gjort i kristendommens navn eller av kristne menn.

Viking og vikingtid er ikke synonymt med gammel sed og Åsatro.

Kjære vene, tar du alt på alvor med blå øyne? Du sluker jo alt som skrives rått, uten å prosessere det videre. Her brukte jeg til og med to smileys fordi jeg ikke ville lure deg ut i ironifellen, så klarer du pinadø å grave fellen selv. Ikke verst.

Uff, pinlig :-\ ;D

 

[vredensgnag]

Smileys rundt besøksteppe fra Vikingtiden. Man sendte teppet i forvei, og smileyene rundt kanten fortalte man ville komme i gode hensikter.

 

[nb]

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er teitest av
1) Poste et innlegg om at dette er en teit debatt for så å trekke seg tilbake
2) Poste et innlegg om at dette er en teit debatt for deretter å bli en av de mest aktive bidragsytere i den samme debatten.

 

[slowmotion]

Selv synes jeg de 2 siste sidene har vridd tråden i en mere interessant retning ....

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Det store flertallet av troende har ingen problem med at andre tror på noe annet eller på ingenting.

Hyggelig å høre.
Men mange vil nok være uenig med deg. Særlig vedrørende de misjonerende.

Det skyldes langt på vei at mange ikke har kunnskaper, men fordommer. Det er det som gjør at jeg heller ikke deltar i slike diskusjoner her inne mer. Greie leveregler du har.

Er kunnskap om historiske hendelser det samme som fordommer? Kan du meningsfullt snakke om religion bare som en indre individuell tilstand uten å se hvordan denne har utfoldet seg i verden som vi deler? Høres uangripelig, men merkelig ut. Det religiøse fellesskap forsvinner jo da som dugg for sol.

Hvis du har fulgt med i denne tråden, så tror jeg du skjønner hva jeg sikter til. Noen ektreme tilfeller av troende, blir parodiert og unntakene blir gjort til regelen. Så raljeres det over dette.

Jeg skriver ingensteds at religion er interessant bare som en indre individuell tilstand, heller ikke har jeg vært ukritisk til slik religioner blir og har vært utøvd. Du kan slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har hvis du vil diskutere med meg.

Jeg tillegger deg intet annet enn hva du selv sier.

Historisk sett; kodeord «religionskriger». Er dette ekstreme tilfeller? (Vi snakker om fordommer vs. historiske kunnskaper her. Ditt tema!)

Det er en tendens her til å trekke seg tilbake til uskylden. Alt dette faenskap tilhører ikke troen i genuin forstand. Er det det du prøver å si? At troen er uskyldsren? Det er selvfølgelig ren løgn.

På den andre siden; det er ingen grunn til å se på f.eks. kristendommens historie som en evig rekke av overgrep. Den har uten tvil vært en kraft når det gjelder å kjempe frem verdier som selv ateister nå smykker seg med.

Den kunne kanskje vært mer interessant å tenke igjennom/diskutere hvile positive bidrag f.eks. kristendommen har kommet med, enn bare å se på «forbrytelsene». Det er ingen ensidighet i det hele, vil jeg tro.

Et annet perspektiv kunne jo vært den type mening det også kan gi et liv. Snakker vi om livsanskuelser - som i begynnelsen av tråden -, så er det jo klart at vi da kommer inn på slike ting som meningen med livet; hva det er verdt å dø for! Hedonister går ikke i døden for noe som helst. En overbevist religøs kan gjøre det. og det fins andre meninger hvor en også kan gi sitt liv - sågar ikke-religiøse. (Jeg tar en spansk her, i den forstand at skal en snakke om meningen med livet som noe annet enn en tilfeldig skjelelig tilstand, så er det noe vi er villige til å ofre noe for, ja til syvende og sist dø for. Ingen dør for en Grandiosa. Bak den spanske så ligger det ett eller annet. Hva er det?)


Tillegg for å gjøre noe eksplisitt:

Og for å knytte litt sammen; hvis en har noe å dø for, har en da også noe å drepe for?

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

 

[Asbjørn]

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

Vel, en alminnelig trøndersk hedningunge som tvinges inn i obligatorisk kristendomsundervisning, "frivillig" søndagsskole og ditto konfirmasjonsundervisning i regi av presten blir varig vaksinert mot videre befatning med hele prosjektet. Et eventuelt "fritak" besto i å stå alene ute i skolegården til spott og spe mens de andre fikk undervisning i troens mysterier. Da begynner man å fundere litt på hvorfor det er så viktig for noen å tvinge andre gjennom den kverna, og hvorfor dette absolutt må skje før ungene er gamle nok til å kunne stå for egne meninger.

Det handler ikke om fordommer, men om erfaringer.

 

[baluba]

Selv synes jeg de 2 siste sidene har vridd tråden i en mere interessant retning ....

Enig i det. Den er i alle fall ikke helt make til alle andre tråder det temaet blir tatt opp lenger. Det må være andre ting å diskutere rundt religion enn det om påskeharen og julenissen. Tross alt finnes det flere aspekter, og jeg håper at de kommer fram i fremtidige diskusjoner.

Det er klart at det må være rom til å skrive hva man ønsker, men å la andre deler av religion enn sannsynligheten for at den er reell bli diskutert bør det også være rom for. Det får være grenser for misjonsvirksomhet på forumet. Enhver som har noe viktig å fremføre bør jo vurdere når intensiteten i argumentasjonen fører til en negativ effekt på budskapet. Men sålenge folk er så flinke til å klappe hverandre på skulderen så holder kanskje det, hvis man har så dårlig selvbilde at man trenger daglig bekreftelse på at man er "intelligent".

Husk at vi her inne på forumet ikke har vært hverken korsfarere eller har gjort oss skyldige i noen overgrep mot andre. Ingen har noensinne blitt tvunget til å konfirmere seg. Isåfall får de klage på sine foreldre, for har man blitt tvunget til noe så er det av foreldrene. Og det er da vel ikke min skyld at man har forstokkede og kontrollerende foreldre? Det var også en mulighet for å slippe den obligatoriske kristendomsundervisningen på skolen, men det var en rett som kun ble benyttet av familier som tilhørte andre trossamfunn i min tid. Mine foreldre ville aldri ha tvunget meg til noe som helst når det gjelder livssyn, så jeg har åpenbart bedre foreldre enn mange andre her inne. Takk og pris for det, slik at jeg fikk foreta mine valg på mine egne premisser.

 

[Honkey-Chateau]

Jeg mener på fullt alvor at det bør settes inn ressurser på å forske fram hvorfor og hvordan menneskets åpenbare religiøse behov er så sterkt. For meg er det åpenbart at det må ha hatt en eller annen evolusjonsmessig fordel. Nå derimot, har samfunnets struktur endret seg drastisk fra den gang vi hadde dette behovet, og det er på tide å tenke nye tanker om temaet.
Barn har et klart hang til å ha en "hemmelig venn", som er en sterk venn i vanskelige situasjoner av alle slag. Jeg hadde selv slike; de kunne benyttes til en masse støttende prosjekter ved behov. Da mine søsken kom fra skolen med sine opplevelser, kom jeg også fra min "skole" der mine "venner" fant på de underligste saker. Foreldrene morer seg litt i sjul over disse vennene, helt inntid de forsiktig begynner å presse på for at barna skal legge dem fra seg for godt. For de eksisterer kun i fantasien, selvsagt. Jeg synes fenomenet TRO er en åpenbar videreutvikling av dette konseptet. Men det har voksenlivets gravalvor i seg, og dersom dette skulle avsløres som en fortsettelse av det å ha en "supermann i skuffen", så ville det være å miste ansikt i lange baner. Selvsagt vil oppegående mennesker opponere sterkt mot denne sammenligningen. Men jeg synes at det psykologisk sett står så utrolig nær som fenomen, at vi definitivt bør sjekke dette nærmere.
Dersom vi kunne sannsynliggjøre med kunnskap at dette er et utslag av et genetisk behov for en uendelig solid støtte utenfor vår tredimensjonale virkelighet, kunne vi forholde oss til dette fenomenet med grunnleggende kunnskap om oss selv.

Honkey

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

Vel, en alminnelig trøndersk hedningunge som tvinges inn i obligatorisk kristendomsundervisning, "frivillig" søndagsskole og ditto konfirmasjonsundervisning i regi av presten blir varig vaksinert mot videre befatning med hele prosjektet. Et eventuelt "fritak" besto i å stå alene ute i skolegården til spott og spe mens de andre fikk undervisning i troens mysterier. Da begynner man å fundere litt på hvorfor det er så viktig for noen å tvinge andre gjennom den kverna, og hvorfor dette absolutt må skje før ungene er gamle nok til å kunne stå for egne meninger.

Det handler ikke om fordommer, men om erfaringer.

Men hvorfor går du ut i fra at jeg forsvarer dette? Du og visse andre tillegger meg meninger jeg ikke har og stiller meg til ansvar for hva andre har gjort.

 

[baluba]

Jeg mener på fullt alvor at det bør settes inn ressurser på å forske fram hvorfor og hvordan menneskets åpenbare religiøse behov er så sterkt. For meg er det åpenbart at det må ha hatt en eller annen evolusjonsmessig fordel. Nå derimot, har samfunnets struktur endret seg drastisk fra den gang vi hadde dette behovet, og det er på tide å tenke nye tanker om temaet.
Barn har et klart hang til å ha en "hemmelig venn", som er en sterk venn i vanskelige situasjoner av alle slag. Jeg hadde selv slike; de kunne benyttes til en masse støttende prosjekter ved behov. Da mine søsken kom fra skolen med sine opplevelser, kom jeg også fra min "skole" der mine "venner" fant på de underligste saker. Foreldrene morer seg litt i sjul over disse vennene, helt inntid de forsiktig begynner å presse på for at barna skal legge dem fra seg for godt. For de eksisterer kun i fantasien, selvsagt. Jeg synes fenomenet TRO er en åpenbar videreutvikling av dette konseptet. Men det har voksenlivets gravalvor i seg, og dersom dette skulle avsløres som en fortsettelse av det å ha en "supermann i skuffen", så ville det være å miste ansikt i lange baner. Selvsagt vil oppegående mennesker opponere sterkt mot denne sammenligningen. Men jeg synes at det psykologisk sett står så utrolig nær som fenomen, at vi definitivt bør sjekke dette nærmere.
Dersom vi kunne sannsynliggjøre med kunnskap at dette er et utslag av et genetisk behov for en uendelig solid støtte utenfor vår tredimensjonale virkelighet, kunne vi forholde oss til dette fenomenet med grunnleggende kunnskap om oss selv.

Honkey

Kanskje det er fordi jeg ikke hadde en hemmelig/usynlig venn som barn at jeg "har det som voksen"?

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Jeg mener på fullt alvor at det bør settes inn ressurser på å forske fram hvorfor og hvordan menneskets åpenbare religiøse behov er så sterkt. For meg er det åpenbart at det må ha hatt en eller annen evolusjonsmessig fordel. Nå derimot, har samfunnets struktur endret seg drastisk fra den gang vi hadde dette behovet, og det er på tide å tenke nye tanker om temaet.
Barn har et klart hang til å ha en "hemmelig venn", som er en sterk venn i vanskelige situasjoner av alle slag. Jeg hadde selv slike; de kunne benyttes til en masse støttende prosjekter ved behov. Da mine søsken kom fra skolen med sine opplevelser, kom jeg også fra min "skole" der mine "venner" fant på de underligste saker. Foreldrene morer seg litt i sjul over disse vennene, helt inntid de forsiktig begynner å presse på for at barna skal legge dem fra seg for godt. For de eksisterer kun i fantasien, selvsagt. Jeg synes fenomenet TRO er en åpenbar videreutvikling av dette konseptet. Men det har voksenlivets gravalvor i seg, og dersom dette skulle avsløres som en fortsettelse av det å ha en "supermann i skuffen", så ville det være å miste ansikt i lange baner. Selvsagt vil oppegående mennesker opponere sterkt mot denne sammenligningen. Men jeg synes at det psykologisk sett står så utrolig nær som fenomen, at vi definitivt bør sjekke dette nærmere.
Dersom vi kunne sannsynliggjøre med kunnskap at dette er et utslag av et genetisk behov for en uendelig solid støtte utenfor vår tredimensjonale virkelighet, kunne vi forholde oss til dette fenomenet med grunnleggende kunnskap om oss selv.

Honkey

Det studiet finnes alt. http://www.snl.no/religionspsykologi

 

[Asbjørn]

Husk at vi her inne på forumet ikke har vært hverken korsfarere eller har gjort oss skyldige i noen overgrep mot andre. Ingen har noensinne blitt tvunget til å konfirmere seg. Isåfall får de klage på sine foreldre, for har man blitt tvunget til noe så er det av foreldrene. Og det er da vel ikke min skyld at man har forstokkede og kontrollerende foreldre? Det var også en mulighet for å slippe den obligatoriske kristendomsundervisningen på skolen, men det var en rett som kun ble benyttet av familier som tilhørte andre trossamfunn i min tid. Mine foreldre ville aldri ha tvunget meg til noe som helst når det gjelder livssyn, så jeg har åpenbart bedre foreldre enn mange andre her inne. Takk og pris for det, slik at jeg fikk foreta mine valg på mine egne premisser.

Good for you. Men hva om man vet at ens "forstokkede" foreldre heller ikke tror/trodde på historiene, men likevel følte seg presset av sine omgivelser til å handle som de gjorde? Og at veldig, veldig få i deres omgivelser igjen egentlig trodde på historiene, men at de igjen følte seg forpliktet til å hykle med under tyngden av øvrighet og gruppepress?

Folk må gjerne tro på hva de vil for min del, men gitt disse observasjonene/erfaringene synes jeg det er helt på sin plass å reflektere litt over 1) hvem som eventuelt gavnes av en slik tilstand, og 2) hva det er ved dette trossystemet som gjør det så godt egnet til å opprettholde en slik merkelig tilstand i mange hundre år. For dette er besynderlige greier.

 

[Vidar Øierås]

Fikk vite at jeg er en "vestlig buddist". Tenker som dem visstnok. Ikke at jeg er helt bevisst min "isme", men i allefall falt det på "vestlig buddist" etter en diskusjon om trosretning, livssyn osv, med noen familiemedlemmer. Det som skiller meg fra mine kristne familiemedlemmer, er først og fremst troen på at en "overmakt" kan bruke mennesket som tjener for å helbrede syke. Jeg tror ikke at tryllekunster kan helbrede folk fra fysisk sykdom, å få det korte venstrebenet til å vokse ut, få blinde til å se osv. (Kanskje først og fremst fordi ting ikke kan skapes ut av ingenting - termodynamikkens lover sier mye om dette). Derimot mener jeg at disse påståtte hendelsene er skrevet ned for å understreke at Gud er overlegent alt. Jeg forstår helbredelse av den blinde som å gi dette menneske en åpenbaring/forståelse av noe han ikke tidligere har forstått/sett. Den blinde kunne derimot se med øynene hele tiden, og at poenget med helbredelse ikke var noe fysisk, men psykisk - for å si det sånn. Helbredelse mener jeg videre er å få tro til å gjøre noe en i utgangspunktet ikke hadde troen på å få til. Nok av eksempler på folk i rullestol, har liksom mistet motet til å prøve å reise seg - etter mange års kamp. Tro kan derimot gi nye krefter, og håp. Krefter som igjen kan gi deg mot til å prøve på nytt. Krefter du ikke ante var der, men som har vært der hele tiden - og så reiser man seg for første gang på flere år. Klart, har man kappet nervene fra nakken og ned, er det ikke sikkert at personen dette gjelder har evner til å reise seg. I alle fall ikke fysisk.

Jeg er videre av den oppfatning at det å tro på spøkelser, ikke handler om livssyn, men om å tro at det finnes spøkelser. Hvis noen spør meg om jeg tror på spøkelser, svarer jeg: "Hva er det de står for som kan være et godt eksempel å leve opp til?" Tro handler etter mitt skjønn om å følge en sti i livet. En sti som har betydning for ens eksistens, og hvordan denne eksistensen er ønsket å utarte seg som. Kristne tror på Jesus. Ikke først og fremst fordi de tror at Jesus en gang vandret på landejorden og var snill, men HVA Jesus gjorde, og hvilket eksempel han viste - et eksempel det i de aller fleste sammenhenger er noe som er værd å etterleve, og tro på. Tro på Gud? Er det å tro at det finnes en Gud, eller er det å tro at definisjonen av Gud, f.eks sett med kristnes øyne, kan være værdt å leve opp til?

For å tro, bør enhver være bevisst hva en skal tro på, og leve opp til. Etter min oppfatning er ikke Gud en "ting", men en definisjon på godhet og rettferdighet. En kristens definisjon på å være ateist f.eks, betyr ingen tro på Gud (Les: Ingen tro på godhet og rettferdighet). Mens ateistenes definisjon av Gud er en "ting" man ikke kan se...(??). Ikke rart det blir rabalder mellom kristne og ateister - de misforstår hverandre totalt i sin måte å fremlegge sin definisjon av Gud på(??)

Har det f.eks oppstått en misforståelse av hva som defineres som kristendom og buddisme? Er det to sider av samme sak?

Tro er i korte trekk evnen til å se og forstå en problemstilling, og med denne forståelsen kunne finne en løsning for å nå et mål. Målet kan være hva som helst. Det naturlige er da at troen kan svikte dersom man ikke oppnår sitt mål, og Gud for skylda. Det er altså ikke Guds feil at urett blir gjort i vår ganske verden, men mangelen på tro og forståelse for å løse disse problemene - spesiellt fordi mennesker ikke er enige i hvordan problemet skal løses, og for hvilke menneskegruppe denne løsningen gagner mest...

I bunn og grunn er ikke mitt livssyn 100% gjennomtenkt. Tar dagene som de kommer liksom, og lærer (som oftest) av mine feil. Tro for min del kan liksågodt være ren overlevelsesmekanisme.

4*pi*r^2 - det er flere måter å definere jordkloden på enn arealet... f.eks. (4/3)*pi*r^3... Er volumet likegyldig, så lenge overflaten er stor nok?

 

[vredensgnag]

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

Vel, en alminnelig trøndersk hedningunge som tvinges inn i obligatorisk kristendomsundervisning, "frivillig" søndagsskole og ditto konfirmasjonsundervisning i regi av presten blir varig vaksinert mot videre befatning med hele prosjektet. Et eventuelt "fritak" besto i å stå alene ute i skolegården til spott og spe mens de andre fikk undervisning i troens mysterier. Da begynner man å fundere litt på hvorfor det er så viktig for noen å tvinge andre gjennom den kverna, og hvorfor dette absolutt må skje før ungene er gamle nok til å kunne stå for egne meninger.

Det handler ikke om fordommer, men om erfaringer.

Det ble et styr da jeg nektet å la meg konfirmere, med gråtende slektninger på telefonen som ønsket å vite hvorfor jeg kastet meg i fortapelsen på denne måten.
Da måtte jeg ihvertfall forstå at det ikke kunne bli noen gaver på meg, slik jeg oppførte meg.

 

[vredensgnag]

Jeg mener på fullt alvor at det bør settes inn ressurser på å forske fram hvorfor og hvordan menneskets åpenbare religiøse behov er så sterkt. For meg er det åpenbart at det må ha hatt en eller annen evolusjonsmessig fordel. Nå derimot, har samfunnets struktur endret seg drastisk fra den gang vi hadde dette behovet, og det er på tide å tenke nye tanker om temaet.
Honkey

Det er da brukt enorme ressurser på dette, og det er flere disipliner innen akademisk forskning som beskjeftiger seg med det. Vi har religionspsykologi, antropologi, osv. som trenger dypt inn i emnene og funksjonene -- i tillegg er det gjort store statsvitenskapelige studier.

Jeg touchet innom noen innlegg tilbake. Tradisjonelt har det vært behov for å skille mellom oss/dem, og å vite hvem man kunne stole på.

I går kveld satte jeg meg til rette med Lørdags-DN, og hva finner jeg? En mangesiders artikkel om gale Iran, men hovedartikkelen er "Si meg hvor du bor, og jeg skal si deg hva du tror."
Den tok for seg kristne i Norge, og hvor ulikt de forskjellige tenker om tro, alt etter hvor de bor.

Oss/Dem.

 

[baluba]

Husk at vi her inne på forumet ikke har vært hverken korsfarere eller har gjort oss skyldige i noen overgrep mot andre. Ingen har noensinne blitt tvunget til å konfirmere seg. Isåfall får de klage på sine foreldre, for har man blitt tvunget til noe så er det av foreldrene. Og det er da vel ikke min skyld at man har forstokkede og kontrollerende foreldre? Det var også en mulighet for å slippe den obligatoriske kristendomsundervisningen på skolen, men det var en rett som kun ble benyttet av familier som tilhørte andre trossamfunn i min tid. Mine foreldre ville aldri ha tvunget meg til noe som helst når det gjelder livssyn, så jeg har åpenbart bedre foreldre enn mange andre her inne. Takk og pris for det, slik at jeg fikk foreta mine valg på mine egne premisser.

Good for you. Men hva om man vet at ens "forstokkede" foreldre heller ikke tror/trodde på historiene, men likevel følte seg presset av sine omgivelser til å handle som de gjorde? Og at veldig, veldig få i deres omgivelser igjen egentlig trodde på historiene, men at de igjen følte seg forpliktet til å hykle med under tyngden av øvrighet og gruppepress?

Folk må gjerne tro på hva de vil for min del, men gitt disse observasjonene/erfaringene synes jeg det er helt på sin plass å reflektere litt over 1) hvem som eventuelt gavnes av en slik tilstand, og 2) hva det er ved dette trossystemet som gjør det så godt egnet til å opprettholde en slik merkelig tilstand i mange hundre år. For dette er besynderlige greier.

Ingen er vel uenige i det? Jeg mener absolutt at det er på sin plass, men når til og med tråder som i utgangspunktet bare er assosiert med religion også brukes til å gjenta de samme argumentene gang på gang, så er vi ikke på det stadiet. Og merk deg at jeg ikke slenger på ordet "lenger" på slutten av den setningen. Det er fordi vi ikke har kommet dit enda.

Jeg etterspør konstruktive diskusjoner der en meningsutveksling om temaet ikke bare er en gjentakelse av forrige debatts innlegg. Nesten alt handler om snåsa-dimensjonen av det å tro. Og så handler det om overgrep begått av troende. Det er ganske snevert, og det er blitt slik fordi disse diskusjonene kjapt kveler enhver annen vinkling. Det er bare de to vinklingene som diskuteres. Det handler om hvor åndssvakt det er å tro på noe som ikke kan sees, høres, føles eller måles. Og det handler om overgrep begått av troende. Punktum finale.

Mange andre debatter har utgangspunkt i hvor skadelig religion kan være når den blandes med politikk. De fleste midtøsten-debattene er det få som har noen motforestillinger mot. Jeg deltar kanskje ikke så aktivt som før, men synes de er greie nok. Og det er ikke fordi de fleste handler om islam, for det er også de som handler om kristne grupper også. Amerikansk konservativ kristendom er like forkastelig som islamisme, det er noe jeg håper alle er enige i. De trådene er greie fordi de ender ikke med side opp og side ned om religionenes eksistensgrunnlag på et generelt grunnlag. Det er de debattene som kommer for tett uten å ha noen annen effekt enn å bli utmattende. Den som holder ut lengst får det siste ordet, som er en seier uten verdi. Det ender med å bli tomt og innholdsløst tidsfordriv av den for meg uforståelige typen. Kanskje det at jeg har en byline IRL gjør at jeg har vanskeligheter for å forstå det behovet som dette ser ut til å være? Det kan jo hende at dette er et utslag av behov som jeg får dekket enda bedre i andre media, oppmerksomhet.

Det er trist at folk har dårlige erfaringer med konfirmasjonstiden og det altfor store presset fra omgivelsene, så jeg skal avstå fra å komme med flere syrligheter om den saken. Det er helt klart at det var altfor tøft for mange jeg gikk på skole med også, slik at det ble uaktuelt. Det at jeg ikke følte samme presset har ingen betydning for disse tilfellene.

 

[Vidar Øierås]

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

Vel, en alminnelig trøndersk hedningunge som tvinges inn i obligatorisk kristendomsundervisning, "frivillig" søndagsskole og ditto konfirmasjonsundervisning i regi av presten blir varig vaksinert mot videre befatning med hele prosjektet. Et eventuelt "fritak" besto i å stå alene ute i skolegården til spott og spe mens de andre fikk undervisning i troens mysterier. Da begynner man å fundere litt på hvorfor det er så viktig for noen å tvinge andre gjennom den kverna, og hvorfor dette absolutt må skje før ungene er gamle nok til å kunne stå for egne meninger.

Det handler ikke om fordommer, men om erfaringer.

Det ble et styr da jeg nektet å la meg konfirmere, med gråtende slektninger på telefonen som ønsket å vite hvorfor jeg kastet meg i fortapelsen på denne måten.
Da måtte jeg ihvertfall forstå at det ikke kunne bli noen gaver på meg, slik jeg oppførte meg.

Hvis disse slekningene var så kristne som de mener at de er, hadde de gitt deg gaver uansett. Å feie vekk familiemedlemmer fordi de ikke gjennomgår en konfirmasjon, er så ukristent som det er mulig å bli. Nå er riktig nok konfirmasjon en skikk, og ikke vilkår for å bli godtatt av folk, men det var nå drøyt å bare nevne at du ikke får gaver pga. ditt personlige valg.

 

[vredensgnag]

Jeg sier at jeg opplever mange her inne som farget av sine fordommer mot religion. Jeg ser ikke at jeg kommer med noen synspunkter på 'religionskriger', ikke sier jeg at troen er uskyldsren heller. Ut over det så synes jeg ikke at diskusjonen her inne er så interessant.

Vel, en alminnelig trøndersk hedningunge som tvinges inn i obligatorisk kristendomsundervisning, "frivillig" søndagsskole og ditto konfirmasjonsundervisning i regi av presten blir varig vaksinert mot videre befatning med hele prosjektet. Et eventuelt "fritak" besto i å stå alene ute i skolegården til spott og spe mens de andre fikk undervisning i troens mysterier. Da begynner man å fundere litt på hvorfor det er så viktig for noen å tvinge andre gjennom den kverna, og hvorfor dette absolutt må skje før ungene er gamle nok til å kunne stå for egne meninger.

Det handler ikke om fordommer, men om erfaringer.

Det ble et styr da jeg nektet å la meg konfirmere, med gråtende slektninger på telefonen som ønsket å vite hvorfor jeg kastet meg i fortapelsen på denne måten.
Da måtte jeg ihvertfall forstå at det ikke kunne bli noen gaver på meg, slik jeg oppførte meg.

Hvis disse slekningene var så kristne som de mener at de er, hadde de gitt deg gaver uansett. Å feie vekk familiemedlemmer fordi de ikke gjennomgår en konfirmasjon, er så ukristent som det er mulig å bli. Nå er riktig nok konfirmasjon en skikk, og ikke vilkår for å bli godtatt av folk, men det var nå drøyt å bare nevne at du ikke får gaver pga. ditt personlige valg.

Ah, men da må du vite hvor i landet disse slektningene bor. For ikke så lenge siden kunne vi lese at man under seneste nyttårsball på ungdomsskolen hadde forbudt pardans der, og det er altså 39 år etter at det var aktuelt å konfirmere undertegnede.
Ting tar tid.

 

[Asbjørn]

Mange andre debatter har utgangspunkt i hvor skadelig religion kan være når den blandes med politikk.

Nå var det forsåvidt utgangspunktet for det meste av det som er skrevet i denne tråden også. Mine personlige opplevelser med organisert religion handler nok også mye mer om politikk, i betydningen makt og innflytelse mellom grupper av mennesker, enn om hva folk tror på innerst inne. Det er få ting som har skapt flere ateister enn statskirken.

 

[vredensgnag]

Mange andre debatter har utgangspunkt i hvor skadelig religion kan være når den blandes med politikk.

Nå var det forsåvidt utgangspunktet for det meste av det som er skrevet i denne tråden også. Mine personlige opplevelser med organisert religion handler nok også mye mer om politikk, i betydningen makt og innflytelse mellom grupper av mennesker, enn om hva folk tror på innerst inne. Det er få ting som har skapt flere ateister enn statskirken.

Religiøse er så glade i tolke tegn og se mening i ting.

Hva skal man utlede av at STATSKIRKEN kan bli ATEIST SKRKN

Litt skurkeaktig, det hele?

Apologies, all around.

 

[Gjestemedlem]

For de eksisterer kun i fantasien, selvsagt. Jeg synes fenomenet TRO er en åpenbar videreutvikling av dette konseptet. Men det har voksenlivets gravalvor i seg, og dersom dette skulle avsløres som en fortsettelse av det å ha en "supermann i skuffen", så ville det være å miste ansikt i lange baner. Selvsagt vil oppegående mennesker opponere sterkt mot denne sammenligningen.

Slett ikke..

Jeg har prøvd å ta opp temaet før, men ingen av de troende har våget seg på en forklaring, så emnet har blitt forbigått i taushet.

Det jeg undres på er hva den grunnleggende forskjellen på tro og fantasi er.

Er det graden av livlighet eller hvor virkelig den oppfattes som er hovedskillet?

Det finnes mange mennesker som plages med svært livlige og virkelighetstro fantasier, så hva er det som skiller slike fantasier fra tro?

Er det overhodet noen forskjell?

Og hvis det ikke er det, hvorfor blir da de troende så fornærmet når man omtaler deres tro som en fantasi?

 

[Gjestemedlem]

På den andre siden; det er ingen grunn til å se på f.eks. kristendommens historie som en evig rekke av overgrep. Den har uten tvil vært en kraft når det gjelder å kjempe frem verdier som selv ateister nå smykker seg med.

Jeg har store problemer med å se hva du sikter til her. Det er mange eksempler på at mennesker i kirken har gjort gode gjerninger, akkurat som det er minst like mange eksempler på at mennesker i kirken har begått ugjerninger. Begge deler som representanter for religionen. Det er ikke mer relevant å se på en sør amerikansk prest som arbeider for menneskerettigheter og hevde at dette er kristendom som det er å vise til kristne biskoper i Rwanda som deltok aktivt i et av de aller mørkeste kapitlene i moderne historie å hevde at dette er like mye kristendom i praksis. Man kan ikke velge det ene uten det andre.

Det man kan se på utover enkeltmenneskers gjerninger, eller bruk av kirkens makt rent organisatorisk er å se på om kristendommen på noe tidspunkt har fremmet de verdier man i dag holder høyt, eller om dette er noe de har tilegnet seg i ettertid etter å ha innsett at det ikke lenger fører frem å kjempe mot dem.

Så hvilke verdier er det du sikter til her? For det meste som de kristne i dag kaller "kristne verdier" er kun allmenne gode verdier som de har adoptert lenge etter at de har blitt akseptert i samfunnet ellers. Kristendommen har i det lengste motsatt seg det meste av de verdier vi i dag skatter.

Den kunne kanskje vært mer interessant å tenke igjennom/diskutere hvile positive bidrag f.eks. kristendommen har kommet med, enn bare å se på «forbrytelsene». Det er ingen ensidighet i det hele, vil jeg tro.

Igjen, hvis vi ser bort i fra både gode enkeltgjerninger av kirkens menn og tilhengere og ugjerninger utført av slike så er det ikke mye de har å være stolt av, ihverfall om det er verdier man ser på og praktisk bruk av kirkens hierarki og organisasjonsstruktur.

De har bygget noen flotte bygninger, inspirert mye flott musikk og noen kunstverk.. (men det samme kan man jo si om Nicolae Ceau?escu og lignende personer).. tja, hva mer?

Skiftende allianser til religiøse faksjoner har endret maktbalansen i Europa noen ganger.. men det heller har jo ikke så mye med verdier å gjøre, og utfallet har jo som oftest vært strid og ufred.

Kirken er jo med på å spre hiv-infeksjoner i den tredje verden gjennom sine forbud mot beskyttelse.. men det og er vel ikke udelt positivt. :/

... så nei .. ikke helt lett å finne positive bidrag.

Kan du komme med noen hint som kan gjøre det litt enklere?

 

[Gjestemedlem]

For å tro, bør enhver være bevisst hva en skal tro på, og leve opp til. Etter min oppfatning er ikke Gud en "ting", men en definisjon på godhet og rettferdighet. En kristens definisjon på å være ateist f.eks, betyr ingen tro på Gud (Les: Ingen tro på godhet og rettferdighet). Mens ateistenes definisjon av Gud er en "ting" man ikke kan se...(??). Ikke rart det blir rabalder mellom kristne og ateister - de misforstår hverandre totalt i sin måte å fremlegge sin definisjon av Gud på(??)

Dette er jo verdier de fleste deler. Ikke mange som er motstandere av godhet og rettferdighet, selv om det nok finnes ulike definisjoner. Skillet går nok mer på nødvendigheten av å personifisere disse verdiene og tilbe det bildet man da har laget deg. Spesielt når den samme definisjonen brukes om den usympatiske figuren i Bibelen, og for å toppe det hele også om mytologiske supervesener med skaperkraft og overvåkningstrang.

Det blir så mye rart som dette samme ordet 'Gud' brukes om at det ikke gir noen mening utover det hver enkelt person legger i det. Et spørsmål om man "tror på" Gud blir da tilsvarende meningsløst uten en slik definisjon.

Det hele ville nok blitt mye enklere hvis de kristne la fra deg den religiøse terminologien og rett og slett forfektet det de mener er viktige verdier. Være snill, grei, rettferdig, gjestfri, hjelpsom, generøs ... eller slike ting(?), så er det vel ikke mye kontrovers rundt dette. Man behøver ikke tilbe guder for å være et godt menneske, og blander man inn slik så skaper man bare splid og uhygge.

Har det f.eks oppstått en misforståelse av hva som defineres som kristendom og buddisme? Er det to sider av samme sak?

Om det ikke er samme sak så er det ikke noen motsetning. Det finnes mange kristne buddhister.

 

[vredensgnag]

<Har det f.eks oppstått en misforståelse av hva som defineres som kristendom og buddisme? Er det to sider av samme sak?>

Om det ikke er samme sak så er det ikke noen motsetning. Det finnes mange kristne buddhister.

Eh, sier du det?
Det kan være de kaller seg kristne buddhister, men man kan undres hvorfor. Kristendommen har noen trossetninger som er sentrale, og som er i sterk motstrid til hva buddhisme står for - bådeogisme er vel også en religion.

Ellers er jeg enig med deg når det gjelder kristendommens etterdilting i forhold til de menneskerettigheter som er etablert (kirkens motstandskamp mot kvinners selvråderett har vart i tusener av år, og flere ledende kirkefedre har ikke lagt vekk stridsøksene enda. Bare som ett eksempel.)

MEN - her får vi en egg/høne/egg problemstilling. Og det er denne Dostojevski belyser i sitt store kapittel (snarere bok-i-boken) om storinkvisitorens møte med Jesus. Kirken har perfeksjonert seg som maktredskap, og trenger ikke Jesus' platte tanker om menneskelige verdier.
Vi må ikke se bort fra at deler av Nytestamentet har inspirert fritenkere og andre til å utvikle det likeverdet som ble brukt mot "gudegitte hierarkier."

Hvorsom er, så har organisert religion kjempet en hard kamp for å frata folk selvråderett og grunnleggende rettigheter, og selv i dag har vi et parti på tinget som ikke har gitt seg i så måte. Og hva religion har forsvart av galskap gjennom tidene har en egen wikiside:

http://en.wikipedia.org/wiki/Criticism_of_religion#Arguments_against_religion_harming_society

 

[Gjestemedlem]

<Har det f.eks oppstått en misforståelse av hva som defineres som kristendom og buddisme? Er det to sider av samme sak?>

Om det ikke er samme sak så er det ikke noen motsetning. Det finnes mange kristne buddhister.

Eh, sier du det?
Det kan være de kaller seg kristne buddhister, men man kan undres hvorfor. Kristendommen har noen trossetninger som er sentrale, og som er i sterk motstrid til hva buddhisme står for - bådeogisme er vel også en religion.

Definisjonen på en kristen er vel nettopp det at en person definerer seg slik. Det er riktignok mye stridighet innen kristendommen om hva som er den korrekte versjonen, men det er jo en sentral del av spillet. Mange særdeles snodige varianter av kristendommen rundt om i verden, og mange har iblandet sentrale elementer fra andre trosretninger og lokale skikker.

Selv norske knekkebrødskristne variere jo fra dem som "tror det er noe rart der ute som de ikke helt forstår" til dem som tar bibel helt bokstavelig og i alle fall har som minimum at man kan stå for trosbekjennelsen. Men det er ingen offisiell definisjon og all statistikk er basert kun på hva folk selv oppgir og kategoriserer seg selv som.